fredag 21. februar 2014

Buddha på loftet av Julie Otsuka - hørt på lydfil på iPhon`en

Jeg er den glade vandrer for tiden, for med lydbok på øret er det ikke noe problem å gå til og fra jobb, eller legge ut på langtur på ettermiddagen. Denne gangen har jeg hørt en liten, spesiell roman om japanske jenter som blir solgt - giftet bort til fremmede japanere i USA.

Handlingen starter i 1920 årene når mange japanske jenter ble sendt som postordrebruder til California. De hadde fått brev og bilde fra sin tilkomne mann, så på den lange båtturen over var det fleste positive og forventningsfulle.
Mennene som skulle sitte godt i det, være unge og pene og se snille ut, var selvfølgelig ikke det. De som møtte frem for å ta imot konene sine kunne vært fedrene til mennene på bildene, de var fattige og mange jobbet som landarbeidere på gårdene rundt om.
Etter å ha hørt hvordan jentene ble tatt imot, og hvordan livene deres ble, bombes Pearl Harbor, og livene til japanerne blir veldig vanskelig. Alle japanerne forlater stille livene sine, og vi får høre hvordan mange av dem dro.... Til sist er vi-stemmene, røstene til alle de dro fra, som lurer på hvor japanerne ble utav.

Bildet hun tegner av denne generasjonen kvinner og disse hendelsene er interessant, og det farger mitt bilde av epoken, men for meg blir det aldri personlig eller nært. Jeg føler ikke at jeg får kontakt med "den japanske kvinnen".
Romanen er skrevet som en kollektivroman, hvor fortellerstemmen er stemmen til alle kvinnene som reiste over på denne måten. Det betyr at det ikke er en person vi bli kjent med, men alt fortelles i flertall, med vi. Vi gjorde ditt, noen gjorde datt, de fleste av oss, mange av oss, alle sammen, en av oss, en kone gjorde sånn og sånn, mannen hennes gjorde sånn. Du skjønner tegningen, veldig få navn og bare avstandsbetraktninger.
Jeg strevde litt med det, men klarte i perioder å overse irritasjonen som lå og murret. Jeg opplevde også alle oppramsingene som slitsomme, også en ting en utålmodig leser måtte slå seg til ro med. Det var mitt første møte med denne stilen, og jeg var ikke forberedt på det. Når jeg leser alle gode anmeldelsene på Oktober sin side, og ikke kjenner meg igjen, er det sikkert fordi jeg har hengt meg opp i det tekniske.

Når jeg i ettertid tenker på hva jeg har hørt, ser jeg at dette åpenbart er en vakker liten historie, og kan se hvorfor mange har trykket den til sitt bryst. Allikevel ble dette for upersonlig og fylt av teknikaliteter jeg ikke ble fortrolig med.
Bodil Vidnes-Kopperud leste som vanlig på en nydelig måte, med sin stemme som passet veldig godt til historien.

Les gjerne Rose-Marie sin flotte omtale, for et litt mer nyansert inntrykk.

Boken: Oktober
Sider: 125
Lyttetid: 3 timer og 54 minutter
Innleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Utgitt: 2014

3 kommentarer:

  1. Fortellerstilen er veldig spesiell, enig med deg der- men for meg fungerte det veldig bra!
    Jo mer man leser (og hører!) jo bedre blir man til å velge de "riktige" bøkene, og da blir kanskje overraskelsen og skuffelsen ekstra stor de gangene man velger ei bok som ikke treffer like godt?

    SvarSlett
  2. Denne ble jeg velig nysgjerrig på etter å ah lest veldig gode anmeldelser… synd en ikke falt helt i smak hos deg da. Jeg skal nok lese den etterhvert.. Ha en fin helg.:)

    SvarSlett
  3. Har akkurat skrevet bokanmeldelse om denne boken, og jeg ser at vi mener veldig mye det samme om denne boken. Ble litt små irritert av oppramsingen jeg også og at man ikke fikk noe nærhet til boken, må jeg si meg helt enig i. Ble rett å slett litt uinteressant da, men samtidig hadde jeg jo så lyst å like denne boken som hadde fått så mye skryt, men det gikk liksom ikke, tror den skrivestilen kom litt brått på meg:)

    SvarSlett