torsdag 17. april 2014

Krypet av Ragnar Enger

Ragnar Enger er en ung mann (født det året jeg var russ), utdannet økonom og jobber i finansdepartementet. Nå har han prøvd seg på å skrive krim, som dessverre utfordret denne leseren litt for mye.

Fra bakpå boken:
Funnet av en drept jente i Nordmarka kaster politiet ut i en voldsom jakt etter gjerningspersonen. Oslo-politiet må ta utradisjonelle virkemidler i bruk for å for å finne den rette. Samtidig vender en talentfull psykiater hjem til Norge etter mange års arbeid i USA. Han får en helt sentral rolle i å bistå politiet i jakten på den mistenkte, adskillig mer sentral enn det man først tror. Det viser seg også at politiet ikke er de eneste som er på jakt etter den mistenkte ... Krypet er en intens leseropplevelse med elementer fra sjangerne krim og thriller, hvor leseren drives fra side til side i jakten på en løsning.



Krypet er en tradisjonell krim, med fortellerstemme både fra politi og gjerningsmann.
En tredje stemme har vi fra psykiateren Schjeldrup, som er nylig tilbakeflyttet fra USA. Den første og eneste pasienten hans gir en spennende nerve til historien. Helt fra starten blir det lagt opp til at denne paranoid schizofrene pasienten er gjerningsmannen. Vi får flere ganger avhandlinger om psykiske sykdommer, som er interessante men føles som et sidesteg som bremser tempo i handlingen. Når pasienten endelig begynner å fortelle fra barndommen, får vi referert en hendelse som er så usannsynlig at jeg hadde vont for å lese videre. Delene med psykiateren tar stor plass, og det har helt tydelig mye å gjøre med etterforskningen. Han er involvert i etterforskningen, så når han ikke melder fra til politiet når han både blir forfulgt av en bil med sotete vinduer og mottar drapstrusler pr. brev, rister jeg på hodet. Dette er vel den mest brukte klisjèen i krimlitteraturen.

De tre politietterforskerne vi blir kjent med blir raskt og enkelt beskrevet, så jeg danner meg et greit bilde av dem. Sigurd er sjefen, og rundt ham spinnes det en mystikk som henger sammen med noen forvirrende drømmer som går går igjen utover i boken. Makkeren Ninni, heter Enger akkurat som forfatteren (?). Hun er en resurs for gruppen, med sin arbeidskapasitet og gode humør. Den tredje i gruppen er Geir Kvanedal, en trønder som blir karikert en smule mer enn de andre to. Det er ham jeg har et tydeligst bilde av, i tillegg til psykiateren Schelderup som er den som fikk mest kjøtt på beina.

Stenshagen familien er sterkt inne i bildet. En hendelse 20 år tilbake får ny oppmerksomhet, drap og forsvinning fra denne dysfunksjonelle familien danner grunnlaget for etterforskingen. Gruppen bruker mye tid på å lete etter et familiemedlem, så til tider blir det mer fokus på å lete frem et savnet menneske, enn å etterforske mord på en liten jente.

Krimplottet i Krypet er det ingenting å si på, men her er noen humper i veien, som kanskje hører hjemme i en debutbok. Ved litt for mange anledninger blir ting gjentatt, Go Bears! plakaten til Ninni, får vi høre om flere ganger, og de engelske uttrykkene er utrolig malplassert.  Ellers syntes jeg at setningsoppbygningen er litt stakato, noe som gjorde at jeg oftere enn ellers måtte gå tilbake noen setninger for å finne mening i det jeg egentlig leste.
For eksempel:
Turid Persvold hadde flyttet noen år tidligere og kjøpt en ekstra leilighet for sin andel av huset hun og mannen hadde solgt på Hønefoss, pluss skilsmisseoppgjøret. 
Eller:
Den eneste lyden i bilen kom fra lungene til Geir Kvanedal, som hadde blitt plukket opp på veien. 

På side 216 gjentas tre setninger fra forrige side, et virkemiddel som minner om noe vi ofte ser på film: Torgrim måtte lese det tre ganger før han klarte å ta inn over seg hva som sto der. Svimmel kastet han fra seg arket på pulten og deiset ned i stolen sin. Han hadde lyst til å kaste opp. 

Og så på side 216: Kvinnen måtte lese det tre ganger før hun klarte å ta inn over seg hva som sto der. Svimmel kastet hun fra seg arket på pulten og deiset ned i stolen. Hun hadde lyst å kaste opp.
Sånne ting som får meg til å stoppe opp og lure, er mer irriterende enn bra for boken. Handlingen videre gir en viss forklaring, men da har jeg allerede brukt energi på å irritere meg.

Mot slutten viser etterforskningsgruppen seg å være helt uten sidesyn. De forholder seg kun til profilen psykiateren har bedt dem følge, og tror mer på en gammel grå dame som morder, enn det andre alternativet deres som sees på som en "syk jævel".
For meg ble det lite troverdig, og når politiet mot slutten plutselig kommer på "noe", og vi får bekreftet morderen. Leiemorderen som har virret i utkanten av handlingen dukker tilfeldigvis opp i kampens hete, får gjort jobben sin og forsvinner til fots, mellom fingrene på politiet, som også er mannsterk til stede. Det er ikke med et anerkjennende aha jeg leser slutten og løsningen, men mer et stønn og lettelse over å nesten være i mål med boken.

Synes du jeg driver med flisespikkeri her, kan du lese noen flere omtaler av boken, og du vil se at vi er langt fra enige om leseopplevelsen: Beathe, Bokbloggeir, Kari og Rita, for å nevne noen. Argumenter gjerne imot :)

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
Sider: 266
Kilde: Leseeksemplar

8 kommentarer:

  1. Du har jo linket til min anmeldelse av denne boken, så da kan man se at jeg er veldig uenig med deg. De tingene du ramser opp, spilte for meg ingen rolle, jeg tenkte rett og slett ikke over dem. Ja, det var en lettlest bok, så kanskje det var lesehastigheten min som gjorde at jeg ikke fikk med meg de samme detaljene som deg.
    Selvfølgelig lar jeg meg irritere over helt opplagte ting som politiet ikke ser, eller dette stadig gjentakende med at potensielle ofre ikke melder fra vesentlig informasjon til politiet - men denne gangen gjorde det lite i forhold til min leseropplevelse - til det var slutten såpass overraskende bra :-)
    Sjelden vi er uenige:-) Vi pleier å ha rimelig lik smak på bøker.
    Ønsker deg en riktig god påske.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg oppfordrer gjerne til å lese flere omtaler, spesielt når andre er mye mer positiv enn meg. Veldig interessant å lese din omtale underveis :) Ønsker deg også en God påske!

      Slett
  2. Jeg synes det er interessant med slike psykiatrispekka krimbøker, så jeg ble faktisk nysgjerrig på denne selv om du ikke likte den. Men jeg er enig med deg i at de setningene du siterte, burde tatt seg en kraftig språkdusj.;)

    SvarSlett
  3. Akkurat de setningene på side 216 reagerte jeg også litt på men jeg hengte meg ikke noe videre opp i de. Jeg syntes at dette var en bra krimdebut selv om det var et par ting jeg også etterlyste så syntes jeg resten var såpass bra at jeg ikke fikk et negativt inntrykk av boken. Men samtidig er det jo greit å ikke like det samme hele tiden heller. Ha en fortsatt fin påske!

    SvarSlett
  4. Jeg trodde først at dette var en blogg på nynorsk, siden den heter "Tine sin blogg" og ikke "Tines blogg". Garpegenitiv hører ikke hjemme i bokmål.
    Hilsen Rocambole

    SvarSlett
    Svar
    1. Sier du det? Nå har jeg nettopp fått påpakning for at bloggen het Tine`s blogg, med beskjed om at Tines eller Tine sin er korrekt. Må tenke på om jeg skal endre det igjen. Kjekt at du gir beskjed :)

      Slett
    2. Grunnen til kjeft for Tine's er at på norsk skrives genetiv-s rett på navnet, slik: Tines. Apostrof er engelsk skrivemåte

      Slett
  5. Etter å ha sett en del veldig positive innlegg om denne boka, var det godt å se din, Tine. Etter min mening har forlaget gjort en altfor dårlig jobb med språkvask og korrektur, en debutant må følges opp bedre enn som så. Språket ødela så mye for meg at jeg stoppet halvveis. Da hadde jeg enda ikke opparbeidet noe interesse for hvordan det egentlig gikk til slutt. Interessant at ei bok kan oppleves så forskjellig av ulike lesere.

    SvarSlett