onsdag 31. august 2016

Ny Jakob og Neikob bok!! - Naboen av Kari Stai

De som ikke har lest Jakob og Neikob forstår sikkert ikke begeistringen, men bær over med meg. Disse to karene til Kari Stai er noe helt for seg selv. Den forrige boken har et snev av jul over seg, noe jeg normalt ville skygget unna i 11 av 12 måneder, men med Jakob og Neikob ser jeg gjennom fingrene med hele julenissetemaet, for handlingen
(og moralen) er så bra.

I forrige bok trengte disse to bestevennene en samboer på loftet, mens i denne boken får de en ny nabo. Neikob setter opp et gjerde så naboen ikke kan komme inn til dem, mens Jakob bygger en bro, så naboen lettere skal kunne komme over til deres fjelltopp. Mens Neikob forventer nabobråk og nabokrangel gleder Jacob seg til nabolag og naboskap.

Neikob tar telefonen når naboen ringer for å invitere dem på fiskeboller:
"Nei, svarer Neikob. - Vi likar ikkje fisk i bollane.

Er det ikke herlig? Boken er full av sånne finurlige ting, som er en gullgruve for voksne som vil undre seg sammen med barn.

Handlingen blir etterhvert ganske så spennende, og små 2-5 åringer som synes tyver og monstre er noe av det skumleste som finnes, vil nok føle kribling i magen når de leser denne boken.

Som alltid blir fremmedfrykten gjort til skamme, og når naboen må redde Jakob og Neikob fra uføret de har satt seg selv i, blir alt fryd og gammen.

Dette er bok nummer fire i en serie med bøker for barn. Her finner du en liten dose moral, som ikke føles påtrengende og en stor dose humor, en kan ikke annet enn å elske disse to karene.

På småbarnsavdelingen jeg jobber har vi to "store" på 2 år som har vært igjen fra i fjor, og åtte litt mindre barn som er ny på avdelingen. De to "store" er allerede store fan av Jakob og Neikob, og jeg satser på at de mindre barna kommer raskt etter, når jeg begynner å lese Naboen for dem. 


Forlag: Samlaget
Utgitt: 2016
Sider: 30
Kilde: Leseeks

tirsdag 30. august 2016

Kànon / kannon / kanòn av poeten Jan Erik Vold

Noe ivrig leser av poesi kan jeg ikke påstå at jeg er, men nysgjerrig og absolutt lærevillig, det er jeg. Når Jan Erik Vold sin bok landet på stuebordet mitt, var min første reaksjon et aldri så lite "oy", men så snart jeg satte meg ned med den, ble markeringspennen tatt frem, og boken lest med interesse og glede.

Fra bakpå boken:
Kánon / kannon / kanón gir et bredt panorama over våre mest elskede modernister som Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, Gunvor Hofmo samt de noe yngre Arild Nyquist, Cecilie Løveid, Bjørn Aamodt. 
Han kaster lys over bortgjemte størrelser som Sigurd Bodvar, Johan Fredrik Grøgaard og Nicolette, dikterinne med det borgerlige navn Karen Sofie Hanssen, flittig bidragsyter i Tidens Tegn på 1920- og 1930-tallet. 
Boken gir en større presentasjon av Harald Heide-Steen jr. som tekstleverandør, med utskrift av hans improvisasjoner over Spantax-flygeren og den russiske ubåtkapteinen.

Volds vilje til å utvide poesibegrepet går skarpt imot den lyrikkforvaltning mange norske akademikere utviser. I et større oppgjør fra 1985 ripper han opp i den aldri avsluttede modernisme-debatten i vårt land. Ved å trekke paralleller til Danmark og Sverige får han tydelig fram den etablerte norske «vrangvilje». Det er et friskt drag over Volds prosa, enten han stryker medhårs eller mothårs.

Det er med svært liten pondus jeg uttaler meg om de litterære kvalitetene ved denne boken, men noen tanker om min leseopplevelse vil jeg sette på trykk, siden jeg har tilbrakt mange timer i poesiens verden med denne. Boken er delt i fire, med tillegg av forord, etterord og tre mellomord som belyser modernismen i Norge, Gunnar Larsens olympiabrev fra Berlin 1936 og en nyttårstale som omhandler Terje Vigen og Per Gynt.

De over tusen poetene, lyrikerne, dramatikerne, forfatterne osv. som blir presentert i boken får et ulikt antall sider til disposisjon. At en har et velkjent navn betyr ikke at han eller hun får den fyldigste presentasjonen, og det er ofte de, for meg ukjente navnene, som er mest interessante.

Som, Sverre Udnæs en dramatiker jeg aldri har hørt om. Han døde i 1982 bare 42 år gammel og var, i følge boken, trolig en av landets mest teaterkyndige menneske. Jeg trodde jeg kom til å bla meg igjennom boken og evt. bruke den som et slags oppslagsverk, men ble forbauset over hvordan forfatteren greide å holde på oppmerksomheten min, og fikk meg til å lese mesteparten.

Det er gøy å lese om bergensere som har gjort seg bemerket i de lyriske kretser, som sjangeroverskrideren og fabeldikteren Cecilie Løveid. Jeg har møtt henne i samtale om lyrikk og dramatikk på DnS, og sett stykket Medealand som hun har oversatt til norsk. Georg Johannesen blir også hyllet, som den snartenkte og poet han var, med ordvekslinger litt på kanten og kjappe replikker. Hans tanker rundt "roskompetansebegrepet" han satte til verden i år 2000, er spennende lesning for meg som er en litteratursynser uten pondus.

Han sier: "Å motta ros kan være greit nok. Men rosen må komme fra en instans som er i stand til å bedømme hva den finner rosverdig. Det å avsi en rosende dom dersom man ikke innehar kompetanse vedrørende det man roser, er en latterlig og/eller uforskammet handling"

Som ikke utdannet bokblogger faller nok mine omtaler i kategorien "latterlig" og "uforskammet" rett så det er, for jeg roser gjerne bøker som gir meg en god leseopplevelse, og med fare for å dumme meg ut igjen, våger jeg meg frempå og roser Jan Erik Vold for Kànon / kannon / kanòn også.

I denne boken får vi vite litt om forfatterne, ikke bare hva de skrev, men også litt om hva de tenkte og hvordan de var. Ellen Einan var også ukjent for meg, men når hun sammenlignes med Gunvor Hofmo, pusser jeg brillene og leser også om henne. I et innlegg om over tusen poeter og deres produksjon må jeg jo velge meg ett dikt, og det ble Ellen Einans Jeg bæres.

Jeg bæres 

Jeg legges ansiktsløs ved mors fugletre.
Det er mørke og gledeslys.
Dette er mer enn jeg kan bære.

Og det er roser!
Å, levende der borte ved bergene!

Og røtter og stier og gledesrom, 
dette er en vakker gammel verden -
full av gale og stille og gråtende.

Er du interessert i poesi og kjente og ukjente diktere i Norges land, så er kanskje Jan Erik Vold sin nye bok spennende for deg å se nærmere på. Det er en koloss av en bok, men skrevet på en folkelig og "muntlig" måte, som gjør den interessant og lettlest. Anbefales, også til urutinerte diktlesere!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 606
Kilde: Leseeks

mandag 29. august 2016

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm

Nærmere kommer vi ikke er en ganske så frittstående oppfølger til fjordårets debutroman Fuck verden. Debuten likte jeg veldig godt, så jeg var spent på et nytt møte med bloggeren Niklas, Gunn med traktoren og de andre ungdommene i det fagre nord.

Fra bakpå boken:
Jens er redd for å drite seg ut, redd for vann og redd for blod.

Edor er sammen med Beate, øver på nye skatetriks, bader naken sammen med Celia og svømmer lengre ut enn han burde. Det eneste Edor er redd for, er måten Jens får det til å krible i magen på.

En roman om altoppslukende kjærlighet, vond og fantastisk på én gang. En kjærlighet alle kan kjenne seg igjen i, enten de er homo, streite, bi eller bare litt på skrå.


Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2016
Sider: 239
Kilde: Leseeksemplar

I Fuck Verden flytter Gunn til Tromsø med moren, og blir etterhvert kjent med Niklas. I denne boken er det bestekameraten til Niklas som er hovedpersonen, og romanen er bygget opp med vekslende kapitler rundt ham og Edor som bor på Senja.

Jens er 17 år og har nettopp forstått at han er homofil. Dette skremmer ham litt, så etter å ha fortalt det til foreldrene hiver han seg på mopeden og kjører de 16 milene til Senja hvor onklene Torstein og Phil bor. Her blir han tatt godt i mot av en fjollete homse med paljettjakke, som synger Bobbysocks sanger og bare eeeeeeelsker Hanne Krogh. Til alt overmål skal de organisere Senjas første Gay Pride Parade, og Jens blir selvfølgelig med å hjelpe til.

Når vi møter skateren Edor som skal bli Jens sin sommerforelskelse, er han heterofil så det holder. Han og kjæresten Beate har et temmelig hett sexliv, og Edor som er mer ivrig etter å "gå hele veien" enn Beate blir irritert når hun holder igjen.

Vel, Edor og Jens treffer hverandre og begge kjenner det bruse i blodet. De er unge og usikre, men er usedvanlig modige i det de tør å si til hverandre. Kanskje er det sånn med sommerforelskelser, de er korte og heftige.

Historien strekker seg over disse to ukene hvor Jens er på Senja hos onklene. Den er underholdende, men romanen bærer mye mer preg av ungdomsroman, enn det Fuck verden gjorde. Måten karakterene ble bygget opp som veldig usikre og sjenerte, så harmonerer det ikke at de snakker så vågalt og voksent til hverandre. Onkel Torsten var enormt karikert, noe jeg ikke tror taler de homofiles sak i det hele tatt.

For meg som besøkte Senja for første gang i mitt liv i sommer, var det gøy å lese en roman med handling herfra.

lørdag 27. august 2016

Mens vi venter på Spellemann på taket - sesongens første lørdagscafè

Golde og Tevye - Foto: DnS
Etter DnS`forrige musikalstorsatsning Hellemyrsfolket, skal det litt til å overgå den braksuksessen, så jeg prøver å ha is i magen før vi skal se Spellemann på taket i september. 

I formiddag var det sesongens første lørdagscafè på DnS, et gratisarrangement det stolte teateret i Bergen har med jevne mellomrom, og som den harde kjerne setter stor pris på. 


Spellemann på taket var tema på cafèen i dag, og i en pause i prøvene sine fikk Ragnhild Gudbrandsen og Andrè Søfteland fortalt oss litt om forberedelsene sine. Det er Andrè og Ragnhild som har hovedrollene, og spiller melkemannen Tevye og konen hans Golde.
Til stede var også oversetter og regissør Svein Sturla Hungnes, han fortalte oss om selve stykket, symbolikken og tematikken. Han vet hva han holder på med, for han hadde også ansvaret da stykket ble satt opp på Oslo Nye.
Vi får et lite utdrag av forestillingen, som absolutt ga mersmak
Etter en time må denne gjengen haste tilbake til prøvene - lykke til!

I tillegg til en ørliten smakebit fra stykket, spilte Rasmus Hella Mikkelsen fra sitt eget repertoar, et stykke av Arne Nordheim. Han er veldig ung, men en virtuos med buen, så at han har fått i oppgave å spille i stykket er veldig spennende.

Musikalen som er skrevet av Joseph Stein hadde premiere på Brodway i 1964 og norsk urpremiere på DnS i 1967. Jeg så ikke stykket da det ble spilt på DnS for andre gang, for 18 år siden, og var egentlig litt uforberedt på handlingen, en uvitenhet som raskt og effektivt ble satt strek over i dag.
Handlingen bygger på den ukrainsk-jødiske forfatteren Sholem Aleichems fortellinger om Tevye, en fattig melkemann fra en jødisk landsby ikke langt fra Kiev. Vi er på begynnelsen av 1900-tallet og opplever jødehat og ekstrem fattigdom, men det er de mellommenneskelige følelsene som skildres.

Spellemann på taket (Fidler on the roof) har blitt en verdenkjent musikal etterhvert, med mange kjente sanger, men stykket handler ikke om en som spiller fele. Tittelen hentyder til den balansekunst livet kan være, og via fem døtre som skal giftes bort, men ikke vil adlyde foreldrenes valg, belyses foreldrerollen som er i endring. Integrering av innvandrere er også et tema, så handlingen er absolutt aktuell også i dag.

DnS lover oss noe storslått og episk, og med sine 25 skuespillere, musikere og dansere er jeg sikker på at de vil få det til. Premiere 17 september!

fredag 26. august 2016

Fører av grå folkevogn juli 1975 - en roman av Line Baugstø

Etter å ha befunnet meg i Ketil Bjørnstads Syttitall i noen uker, var det artig at også Line Baugstø sin nye roman har handling fra syttitallet. Denne norske forfatteren debuterte i 1986 og har en lang rekke utgivelser bak seg, både noveller, romaner, sakprosa og barnebokserien om Kaja og Stine.

Fra bakpå boken:
Midt i juli 1975 kommer en etterlysning over radio til føreren av en grå folkevogn, en kvinne med to døtre på 12 og 14 år: «Ring hjem.» Sigrid er på campingferie med jentene, og alt hun ønsker seg er en rolig uke. Borte fra det trange rekkehuset og borte fra Kjell, sjefen på jobben, som hun har innledet et forhold til. Det er en usedvanlig varm sommer, og Sigrid nyter friheten. Så forsvinner søsteren Kristin sporløst.

Fører av grå folkevogn, juli 1975 følger Sigrid, en alenemor som snart skal utgi sin første bok, og Kristin, en hjemmeværende kvinne som klipper knappene av sin manns skjorte i stedet for å stryke den. Denne sommeren blir et vendepunkt. Line Baugstø har skrevet en medrivende roman der vi møter igjen karakterene fra den kritikerroste Sommer uten brev.

Med denne romanen tegner Line Baugstø et tydelig bilde av kampen mødrene, og forsåvidt også fedrene våre var gjennom på denne tiden. Frigjøring i familien, i ekteskapet og på jobben tas nok som en selvfølge for de unge nå, men det er ikke lenge siden slaget sto.

"Fører av grå folkevogn". Den korte setningen, sagt med nasal radiostemme, tar meg sporenstreks tilbake til da jeg var 8 år. Tidsbildene er mange i denne romanen, og jeg kan ikke unngå å bli nostalgisk, noe som får meg til å tenke på min families kamp. Når skjedde den? Selv merket jeg aldri noen "kvinnekamp" i familien, kanskje pappa hadde kapitulert etter å ha satt to døtre til verden, for tre mot en, det går jo som kjent ikke!

I romanen følger vi to søstre, men det er Sigrid med de store jentene som får mesteparten av taletiden. Begge historiene har et snev av spenning over seg, siden Sigrid har et hemmelig forhold til en sjef, jeg ikke greier å stole på, og Kristin stikker av fra mann og to små gutter. Det er noe hudløst over begges forhold til barnefedrene, de føler seg nok sveket, om enn på litt forskjellig grunnlag.

Tematikken i denne romanen er spennende, og ikke "oppbrukt" på noen måte. Forfatteren viser en god innsikt i det hun skriver om, og får min tanke til å utvides. Jeg greide ikke å slippe romanen da jeg var ferdig, og den var med meg inne i hodet i mange dager etter endt lesning. Denne boken skulle vært pensum på videregående!

Forlag: Oktober
Utgitt: 2016
Sider: 229
Kilde: Leseeks

onsdag 24. august 2016

Belgravia av Julian Fellowes

Undertittelen "Hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene" gir meg vann i munnen, men fallhøyden er stor med sånne bøker, så det var med skrekkblandet fryd jeg satte i gang å lese.

Fra bakpå boken:
Bare et steinkast fra Buckingham Palace, innenfor de lukkete dørene til noen av Londons mest storslåtte hjem, herjer intriger og skandaler.
Belgravia begynner med et ball i Brussel kvelden før slaget ved Waterloo, og så forflytter vi oss til London i 1840-årene. Vi følger to familier i en tid med store sosiale omveltninger. Familien Trenchard representerer de nye pengene, mens familien Brockenhurst tilhører den tradisjonelle overklassen. Innenfor denne historiske – og arkitektoniske – rammen utspiller det seg en gripende, spennende og intens historie med alle de elementene man kan ønske seg i en underholdningsroman: kjærlighet, svik, renkespill, gambling, sjalusi og lidenskap. Vi blir kjent med enkeltskjebner både upstairs og downstairs, samtidig som vi får et fascinerende innblikk i Londons byutvikling og historie.


Det føles nesten litt snuskete å skulle røpe at en har tilbrakt helgen med nesen i en "sånn" bok. Jeg hopper i det og innrømmer uten blygsel at romanen fenget, til tross for det kraftige preget av klisjè, for dette har vi lest og ikke minst sett før. Sammenligningen med tv-serien Downton Abbey er helt på sin plass, for her snakker vi herskap og tjenere, nye og gamle penger og status og ære.

Historien er velskrevet til tusen, og forfatteren bruker et språk som passer perfekt til tiden fortellingen er lagt til. Karakterene får litt lite kjøtt på beina, så til tross for at jeg leste boken på et par dager og derfor hadde lange leseøkter, måtte jeg ofte minne meg selv på hvem som var hvem.

Den innledende historien røper for leseren det ferdige bildet, så spenningen ligger ikke her. Intrigene er mange både blant tjenere som vil sikre seg en ekstra slant ved å sladre på herskapet sitt, og blant aristokratiet som frykter for tap av ære, arv og posisjon.

Beskrivelsene av et London hvor slummen fremdeles preger store deler av byen er spennende å høre om, og Julian Fellowes viser med sine mange detaljer rundt byutviklingen at han kjenner byens historie godt. Dette er kjekt for en London-elsker som meg.

Liker du Downton Abbey så kommer du garantert til å elske denne romanen!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 433
Kilde: Leseeks

tirsdag 23. august 2016

Syndenes forlatelse av John Hart

Endelig en ny utgivelse fra stjerneforfatteren John Hart! Jeg har lest de tre andre bøkene hans Det siste barnet, Ved elven og Brødrene fra Iron House, og vil påstå jeg er en stor fan. Syndenes forlatelse er velskrevet med Harts karakteristiske gode språk, men litt annerledes enn de andre romanene hans.

Fra bakpå boken:
Elizabeth Black er en omstridt helt, politikvinnen som egenhendig reddet en ung jente fra en låst kjeller og drepte to brutale kidnappere. Men hun er også en kvinne med en fortid og en hemmelighet. Og hun er ikke den eneste. 

Politimannen Adrian Wall blir endelig løslatt etter tretten års fengsling og mishandling for et drap han kanskje ikke har begått. Den første han møter utenfor murene er en fjortenåring som venter på ham med en revolver for å hevne drapet på sin mor. Men gutten er Adrians minste problem – han erkjenner snart at livet var tryggere i fengsel. Og mens de alle på hver sin måte søker syndenes forlatelse, blir et lik svøpt i mykt lin oppdaget på alteret i en forlatt kirke dypt inne i skogen.

John Hart er en fantastisk historieforteller, og med Syndenes forlatelse gir han oss en mangefaset diamant. Handlingen foregår i nåtid, med hyppige tilbakeblikk til arrestasjonen av Adrian Wall, og enda litt lenger tilbake til da han og Lis møtte hverandre for første gang.

Det er to forskjellige kriminelle handlinger som belyses i denne thrilleren, og selv om det foregår på samme tid og med de samme menneskene, har de egentlig ikke noe med hverandre å gjøre.

Svik, frykt og urettferdighet er tre stikkord som beskriver handlingen, og for å ikke røpe noe som kan ødelegge spenningen for deg, vil jeg ikke si mer om hva som skjer. Du må tåle inngående beskrivelser av tortur for å ha glede av boken, til dels blir det så mye av dette at troverdigheten får seg en knekk.

Jeg var ikke kommet langt i lesingen før min første mistanke om mulig gjerningsmann meldte seg. Dessverre viste det seg at jeg hadde rett, noe som ble bekreftet ganske langt fra slutten, så spenningen ligger egentlig ikke i hvem, hvorfor og hvordan. Når den i tillegg har en ganske så happy ending så burde det trekke mer ned på terningkastet enn det det gjør.

Karakteroppbygging og måten Hart skriver på gjør at jeg, til tross for en del innvendinger, gir thrilleren fire prikker på terningen, for boken holdt meg ganske så fengslet gjennom alle de 555 sidene. De onde er bare ond og de gode er bare god, men karakterene er langt i fra endimensjonale. Det er noe hudløst over ofrene, som er mange i denne historien, og forfatteren skriver veldig overbevisende om følelseslivet til Gideon, Channing, Elizabeth og Adrian. Krimplottene er tydelige og lett å følge med på, men action nivået er høyt, noe som er med på å gjøre boken til en bladvender av dimensjoner. Men.... dette er langt i fra John Hart på sitt beste.

Andre som har skrevet om boken: Readallaboutit og Artemisia


Forlag: Font
Utgis: september 2016
Sider: 555
Kilde: Leseeksemplar

mandag 22. august 2016

The American Drama Group besøker Bergen med The Tempest

Den omreisende teatergruppen ADG besøkte Bergen i kveld for 17`ende år på rad.  Jeg har sett flere stykker fremført av dem, blant andre Troll kan temmes og Købmannen i Venedig. Skuespillerne tolker Shakespeare på en utrolig proff måte, samtidig som de gjør det morsomt, folkelig og lett å forstå, til tross for at det spilles på Shakespeare-engelsk.

I år er det Stormen de har på programmet, et av stykkene jeg leste rett før jeg dro til Stratford upon Avon i mars i år. Jeg fant stykket veldig kronologisk og lettforståelig, og vil du lese mer om hva det handler om, kan du gjerne klikke på lenken.

Det var bare seks skuespillere i aksjon i denne fremføringen hvorav en eneste dame Rachel Middle som spilte Miranda, datteren til Prospero.

Det er ikke mye sang i stykket, men vi fikk høre stemmen hennes og den fikk meg til å sperre opp øynene. (eller ørene...)

Stykket blir fremført på tradisjonelt Shakespearsk vis, hvor vi er ute (i regnet), publikum og skuespillere blir forstyrret av høylytt tuting fra cruiceskip som forlater Bergen havn, av helikopter som snaier tretoppene rett ved oss og av måkeskrik. Dette er bare gøy, og gjør det litt lettere for meg å reise meg opp å ta noen bilder.

Skuespillerne er noe helt for seg selv, de balanserer teksten, tolkningen og humoren på en utrolig profesjonell måte. De vet å varme opp sitt publikum, som er mer eller mindre det samme hvert år. Det viser bare at vi som har oppdaget denne lille perlen av en teatertrup, gjør alt for å få med oss denne ene forestillingen i august hvert år.

Til neste år kommer de tilbake til Bergenhus for 18`ende gang, og denne gangen er det med Twelft night, eller Helligtrekongersaften, en av Shakespeares mange komedier. Jeg gleder meg allerede, og vil lese grundig på forhånd, noe jeg glad for at jeg hadde gjort, før dagens forestilling.

Gareth Fordred - mannen med gummifjeset
The Tempest er klassifisert som et av eventyrspillene, men det er veldig morsomt
En godt zoomet Prospero

søndag 21. august 2016

Syttitallet bok to i Ketil Bjørnstad sin volumiøse biografi

Sekstitallet, som var det første bindet i roman-sekstetten Verden som var min, tok for seg Bjørnstads oppvekst fargelagt av samfunnet slik det så ut da. I årets bok Syttitallet er hovedpersonen blitt 18 år, og vi følger ham gjennom et spennende tiår.

Forlagets presentasjon:
«Syttitallet» handler om opprørstiåret og den unge mannens læring og løsrivelse, vennskap og forelskelser, tilhørighet og svik. Ved inngangen til syttitallet sliter attenåringen Ketil med overvekt og ulykkelige forelskelser og tvil på seg selv som klassisk pianist. Han var et musikalsk vidunderbarn og Ungdommens pianomester, men med sin inntrykksvare og følsomme mottakelighet oppfatter han de raske samfunnsmessige og kulturelle endringene i tiden. Han formes av det nye og det radikale og vennskapet hans med Ole Paus blir det faste punktet i en omskiftelig tid. 

Den fem år eldre vennen får Ketil til å løsrive seg fra sin klassiske pianistskolering og bli en skapende komponist og utøver med inspirasjon fra jazzen, rocken og tidens opprørsånd. Han frigjør seg fra kjernefamilieverdier akkurat som han kvitter seg med femtiseks kilo overvekt på noen måneder. Ole Paus får ham til å oppdage Hans Jæger og Kristiania-bohemen som et speil for ham selv og syttitallet og Bjørnstad inspireres til storverket Leve Patagonia.

Før jeg begynte å lese denne serien var Ketil Bjørnstad i mine øyne en glimrende forfatter, "som tilfeldigvis også kunne spille piano". Hadde han lest dette hadde han nok revet seg i håret, for i tillegg til å være en glimrende forfatter er han selvfølgelig også en dedikert musiker med hjerte for musikken. Han konsertdebuterte som 16-åring i 1971 og året etter debuterte han som forfatter med diktsamlingen Alene ut.

Det var mye aktivitet i Bjørnstads tidlige år, han tjente litt penger på å undervise, både på Steinerskolen, som omreisende til Folkehøyskoler og med Rikskonsertene. I tillegg tok han oppdrag som journalist og han ble glad i å fotografere. I løpet av dette tiåret ga han ut først to diktsamlinger, og deretter fem romaner, så før han fylte 28 var han en etablert kunstner både musikalsk og litterært, og det med "bare" syvårig grunnskole å vise til.

Bjørnstad malt av Åslaug Rise Holberg
Bildet han tegner av seg selv som ungdom viser en gutt som er tafatt og engstelig, på kanten til hysterisk når det kommer til å nærme seg det motsatte kjønn. Kvalene han har angående mulige fremstøt på damefronten ergrer meg til tider sånn at jeg utbryter et par "himmeloghav, få no fingeren ut" der jeg går og har boken på øret. Heldigvis kommer han seg opp på hesten, og jentetekket bedrer seg betraktelig.

Moren setter ham på Astronautdietten, en lavkarbodiett mange tiår før dette blir "the way to go" når en skal slanke seg. Han var i det hele tatt veldig opptatt av vekten sin, både før og etter han tok av de 56 kiloene, og den stadige engstelsen for kiloene følger ham lenge.


Et vendepunkt i livet hans er når han får i oppdrag å anmelde Ole Paus sin debutplate Der ute der inne. Ketil blir betatt og får en venn for livet, en venn som åpner ham opp, både kunstnerisk og sosialt.

Romanen er et sant overflødighetshorn av gode beskrivelser, flotte stemninger, heftige følelser og glimrende skildringer av syttiårene. Vi kommer tett på Ketil, som den unge mannen han var i dette tiåret, og uten at det blir for utleverende og privat føler jeg at jeg etterhvert blir kjent med mannen på et personlig plan.

Katastrofer, kriger, politikk og kunstneriske tema fra hele verden er vi innom. Han forteller lekende lett, men allikevel med en viss dybde sånn at lesere som var barn på denne tiden og bare har en formening om at det har skjedd, kan danne seg et bilde.

Familie, venner, kolleger, anmeldere, forlagsfolk og alt som kan krype og gå av kunstnere han stifter bekjentskap med er med i boken. De fleste blir navngitt, men noe få  forblir anonym, som "den andre" kvinnen han flytter til Sandøya med. Beskrivelsene av flyttingen til denne øya i havet utenfor Tvedestrand er noe av det jeg likte best i boken. At den urbane gutten fra Oslos beste vestkant som lever av et publikum, velger å flytte vekk fra alt og alle, er det få som forstår, men han stortrives i det lille samfunnet her ute, og blir boende lenge.

Har du ikke lest Sekstitallet kan du allikevel hive deg over Syttitallet, for bøkene har ikke en egentlig handling annet enn at verdenshistorien ruller og går, og vi blir kjent med Ketil Bjørnstad på alle mulige måter.

Jeg leste den første boken, men siden jeg syntes den ble lang valgte jeg å høre bok nummer to. Dette var et glimrende valg, om jeg skal få si det selv, for Anders Ribu har en fantastisk fin måte å lese på, og boken var ikke et minutt for lang.
Anbefales på det varmeste!

Utgitt: 2016
Lyttetid: 27,5 time
Kilde: Lytteeksemplar


Hva skulle vi gjort uten biblioteket som tar vare på musikk og bøker som for lengst er utsolgt hos forlagene?
Inspirert av alt jeg har hørt lånte jeg hans første utgivelse, diktsamlingen Alene ut på biblioteket, sammen med en dobbeltinnspilling med pianomusikk fra hans unge dager. Musikken var følsom og forsiktig, som Ketil Bjørnstad selv på dette stadiet i livet, og vel verdt å lytte til.
Det neste jeg må gjøre er å lese noe av Hans Jæger som ble nydelig omtalt i boken, og ikke minst Bjørnstads utgivelser fra åttitallet, Oda og Samtaler med Lill. På Wikipedia kan jeg lese at han ga ut 8 bøker på åttitallet, og greier jeg å få lest halvparten av dem til jeg om et år skal la Anders Ribu lese Åttitallet for meg, så er jeg fornøyd.

fredag 19. august 2016

Lykkejegeren av Jan-Erik Fjell - femte bok i serien om Anton Brekke

Anton Brekke er en karakter jeg kjenner fra før, siden jeg har lest de fire forrige bøkene i Jan-Erik Fjell sin serie. Det ble et gledelig gjensyn, for begeistringen jeg følte allerede etter få sider, holdt seg gjennom hele boken.

Fra bakpå boken:
ANTON BREKKES STØRSTE UTFORDRING, NÅ STÅR MER PÅ SPILL ENN NOEN GANG.

NORGE, NÅTID: En bilmekaniker finner knokler fra en menneskehånd i understellet på en gammel Cadillac. Kripos sender Anton Brekke til Fredrikstad for å etterforske drapet på en middelaldrende kvinne.
LAS VEGAS, 1978: Elliot Applebaum styrer syndenes by og forelsker seg i en ung, norsk jente som følger den amerikanske drømmen.
De to historiene flettes sammen, og Anton Brekkes viljestyrke møter kraftig motstand når han må reise på jobb til Las Vegas.

Forlag: Juritzen
Utgis: august 2016
Sider: 550
Kilde: Leseeks

Kriposetterforskeren Anton Brekke er glad i å gamble. Faktisk så glad at han må ta grep for å ikke havne utpå. Dette gjør den ellers ganske så sjarmerende etterforskeren til en original karakter i mine øyne.

Lykkejegeren er en frittstående kriminalroman, som står godt på egne ben, men jeg vil allikevel anbefale deg å få med deg flere av bøkene i serien, for dette er underholdning på høyt plan!

Forfatteren har igjen skrevet en historie som er enkel å følge, men til de grader finurlig, at selv den drevne krim-leser ikke greier å se hvem som er gjerningsmannen. Handlingen er todelt, hvor den ene delen tar oss med tilbake til 70-tallets Las Vegas. Skildringene av denne "syndenes by" får meg til å trekke på smilebåndet, nikke gjenkjennende med hodet (har ikke vært der...) og samtidig puste lettet ut over at forfatteren ikke tyr til slitte klisjèer og slibrigheter.

Skrivestilen og språket i boken treffer meg hjemme, for her er det fritt for slitte fraser og lange maleriske utlegninger. Action og tempo står i høysetet, uten at lesingen føles heseblesende av den grunn. Karakteroppbyggingen er gjort på en enkel med grundig måte som gjorde at jeg som leser raskt så for meg de forskjellige personene, og valgte meg ut noen favoritter.

Samlingen av røde tråder er viktig i litteraturen, og i Lykkejegeren henger alt godt sammen til slutt. Selv Anton Brekkes avhengighet kan forstås på et vis, selv om det er vanskelig å sette seg inn i hvordan han har det. Slutten er lukket, men med en cliffhanger som peker mot neste bok i serien, måtte vi slippe å vente 2 år denne gangen!

Sånn ser serien ut i rekkefølge:


onsdag 17. august 2016

Hviskeren av Karin Fossum - i serien om Konrad Sejer

Karin Fossum er en forfatter av de sjeldne. Bøkene hennes skiller seg ut i mengden, og det lesingen av hennes utgivelser starter alltid med forventning og avsluttes med begeistring. Så også denne gangen!

Fra bakpå boken:
Ragna Riegel jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Nå er foreldrene hennes døde og den eneste sønnen har flyttet til Berlin og de har nesten ingen kontakt. Bare ett og annet jule- og bursdagskort.
Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: hun liker jobben fordi den er full av rutine, hun liker å handle det samme i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel skrevet med store blokkbokstaver på arket inni. Brevet gir støtet til et mareritt der Ragna Riegel blir truet på livet av en ukjent fiende. Der hun merker at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg.

Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste er skjedd. Etter at alt er for seint. Gjennom avhørene forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som er skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene grundig bak lyset. Det blir det Sejers oppgave å finne ut av.

Romanen begynner rolig og forsiktig og jeg tar meg selv i å tenke "hva er dette for en Fossum-krim?" Men, noe ubehagelig hadde allerede festet seg i meg, noe som vokste seg mektigere for hver side jeg leste. Historien er bygget opp fra to kanter, både Sejer som avhører Ragna Riegel, og hennes historie som utspiller seg i tiden før hun ble arrestert.

Dette er ikke en krim hvor leseren skal finne ut hvem ugjerningsmannen er, for hun sitter allerede fengslet. Men hva hun har gjort, hvordan og hvorfor det vet vi ingenting om foreløpig. Etterhvert som vi blir kjent med henne, kommer det for en dag at hun har følt seg truet på livet, og svaret på hvorfor hun har gjort det hun har gjort, kommer lenge før svaret på hva hun egentlig har gjort.

Komplisert? Vel, når du leser så er det ikke innviklet i det hele tatt, men forbered deg på en intens leseøkt, for dette røsket godt i hjerterøttene mine. Ragna er en dame i sin beste alder, men hun har flere utfordringer enn de fleste. Å få disse avdekket en etter en gjennom lesningen var en av styrkene til boken, så de skal jeg ikke røpe noe om.

Hviskeren har et snev av "psykologisk thriller" over seg og også et lite dryss av Murakami, men det jeg setter størst pris på med Karin Fossums bøker, er den gode innsikten hun har i den menneskelige psyke. Boken anbefales på det varmeste!

Artemisia kaller boken et mesterstykke i sin omtale, noe jeg er helt enig med.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: høsten 2016
Sider: 333 tettpakkede 
Kilde: Leseeksemplar

mandag 15. august 2016

Bukken til havresekken - første bok i serien om Varg Veum

Den første og den siste boken i serien om privatdetektiven Varg Veum
Varg Veum er privatdetektiven som holder til på Strandkaien i Bergen. Han har sitt eget kontor i fjerde etasje, og utenfor døren på gateplan står han, støpt i bronse og skuer utover Torget. Egen nettside har han også, og besøker du Varg Veums hjørne kan du bli litt kjent med ham. Teksten i VV`s hjørne kjenner jeg igjen som det aller første vi kan lese i den aller første boken, Bukken til havresekken. Veum har holdt koken siden 1977, da den første boken i serien kom ut, og siden da har vi kunne fornøye oss gjennom ytterligere 19 bøker i serien, hvorav den ferskeste Storesøster kom ut nå i høst.

Bukken til havresekken var ikke Gunnar Staalesens første utgivelse, for han hadde gitt ut to romaner og to kriminalromaner før han startet denne serien. Etterpå, og parallelt med serien, har han en stor produksjon bak seg av romaner, ungdomsromaner, novellesamlinger, sakprosa og for ikke å glemme hans tolkninger i skuespillform av Amalie Skrams Hellemyrsfolket.

Selv har jeg lest en del av bøkene, men langt fra alle. Storesøster imponerte meg både med det bunnsolide produktet og humoren i boken, men jeg ble nysgjerrig på hvordan karakteren har utviklet seg gjennom nesten 40 år, og valgte derfor å lese den aller første boken i serien.

Her møter vi Varg Veum for første gang. Personalia blir ikke ramset opp på noen måte, så det tar nesten hele boken før jeg har dannet meg et bilde av hvor gammel han er, og de familiære fakta. I den nyeste boken er han rundt 60, men han er ikke 20 i den første boken så han er av den heldige sorten som aldrer litt senere enn oss dødelige.

Veum er den samme som nå, karakteren er gjenkjennelig på alle måter, selv om humoren har blitt tonet ned med årene. I Bukken til havresekken bobler det formelig over av den småtørre humoren, som jeg synes passer skrekkelig godt til karakteren og skrivestilen.

Det som var spesielt gøy med å lese en bok fra Bergen i 1977, er retro-aspektet teksten byr på. Menneskene er ikke dus med arbeidsgivere og andre fremmede, sånn som vi er nå, så språket sier mye om hvor mye mer "korrekt" vi var for trettini år siden. Staalesen er flink til å nevne gater og steder ved navn, så vi som er lommekjent i Bergen kan følge med på nøyaktig hvor Veum befinner seg, når han farter rundt i by`n. Når Bergen Bank blir nevnt, må jeg tenke litt for å plassere den, og når han nevner bankbøker, sjekkhefter og den nær forestående trekningen i Pengelotteriet, nikker jeg gjenkjennende. På en kald dag må han bruke mye chok på den lille minien sin, "ungdommen nå til dags" vet vel knapt hva choken var til for...

Den bergenske dialekten har fått fritt spillerom, og når han helt løssluppent bruker ord som pailabber og verbet pjåtet, fniser jeg høyt her jeg sitter. Det var i det hele tatt fornøyelig lesning dette her, og hadde jeg ikke hatt det så travelt på lesefronten skulle jeg satt meg ned og lest hele serien fra første til siste bok.

Bukken til havresekken er, i tillegg til veldig morsom også spennende. Plottet er intrikat nok til at leseren ikke skjønner hvem som er morderen, men handlingen er kronologisk og enkelt å følge. Det er ingen innledende historier og nær sagt ingen karakteroppbygging, så handlingen er veldig rett på sak (sånn som jeg liker det!)

Eksemplaret jeg har lånt på biblioteket er på 173 tettpakkede sider, trykket på et papir nærmest for kartong å regne. Sidene er gulnet og har forskjøvet seg 1 cm ut av permen og henger så vidt det er sammen. Det er vel for mye å håpe på at Gyldendal skal gi ut et femte opplag? Det er tross alt 16 år siden forrige opplag og boken er utsolgt fra forlaget, så siden serien lever i beste velgående, og Varg Veum har en stor fanskare, tenker jeg at et nytt opplag av bøkene er på sin plass.

Det er ikke ofte jeg får så slitte bøker med meg hjem fra biblioteket

søndag 14. august 2016

Sigrid-trilogien av Vera Henriksen

Sommeren 2016 har vært preget av mine møter med vikingtiden, så når jeg kom over flere omtaler av Vera Henriksen sin trilogi fra denne tiden, var ikke turen bort til biblioteket å unngå. Jeg vil bare helt kort si litt om bøkene, og henviser deg som vil vite mer til å lese omtalene til Berit og Birthe!

Tusenårsskiftet var en brytningstid hvor landet og menneskene gjennomgikk en slags oppvåkning. Åsatroen står fremdeles sterkt blant bøndene, men det er nasjonsbyggeren Olav Tryggvason som regjerer og han vil omvende folket.

Famlende begynner menneskene å lære kristendommen å kjenne, selv om det er vanskelig å gi slipp på de gamle ritualene med å ofre til gudene. Tradisjonene fra åsatroen stikker dypt i hverdagsrutinene til befolkningen, og selv mange av de som har latt seg døpe, fortsetter med å blote og be til disene.

Sølvhammeren er ikke en roman preget av vikingenes herjinger eller undertrykking av småbønder og leilendinger. Her møter vi Sigrid og broren Tore på Bjarkøy, foreldrene er døde så det er Tore som styrer gården, mens Sigrid som  har nådd gifteferdig alder blir giftet bort til Olve Grjotgardsson på Egge, litt lenger sør i landet.

De grove trekkene og den ytre handlingen kan ha noe klassisk over seg, men måten forfatteren skildrer hvordan den stolte og mandige Olve forsøker å skjule sine gode sider, er utrolig flott.

Han var rømt fra gården i frustrasjon over Sigrid, og kommer ikke tilbake før hun har født ham en sønn. Måten han ser at hun har byttet ut sin barnslige glede og naive tillit med noe fjernt, som viser seg å være styrke som gjør at hun hviler i seg selv, er vakkert å lese om.

De finner heldigvis frem til hverandre disse to, i et forhold som i førstningen er preget av at han er en tøff, eldre mann mens hun er en lite selvstendig og heller villfaren ungjente.

Olve som hadde vært i Miklagard og gått i prestelære er en filosofisk kar, som ikke vil love ting han ikke kan gå god for. Han og mange med ham sliter med å forstå kristendommen, og mange av hans kvaler er vanskelig for de rundt ham å forstå. Samtalene som Olve og Sigrid etterhvert har er dypt filosofiske, og de har lært seg å styre sitt gemytt og heller rekke ut en hånd til den andre.

Sølvhammeren strekker seg over de første 10 årene av Sigrids voksenliv. Når romanen slutter ser hun broren seile avsted etter han har vært hos dem, og hun forventer ikke å se ham igjen.

Andre omtaler: Melusinesplace

Jærtegn fortsetter noen år etter. Olav Haraldsson har vært konge i 5 år, og det er uår i Trondheimen. Folket lider og ser tegn til et kommende ragnarok, hvor de enn snur seg. De får et angrep av den fæle sotten som tok livet av mange barn, og i sin fortvilelse vakler den spe kristentroen de har opparbeidet seg. Dette må jo være straff fra de gamle gudene for at de ikke har blidgjort dem, men vendt dem ryggen.

Kong Olav farer hardt frem mot de bøndene som ikke støtter ham, han dreper og ødelegger til han får banket kristendommen inn i folk. Det går hardt utover gårdene rundt Egge og Olve må også bøte med livet. Selv om Sigrid var en stolt kone av Olve blir hun og barna herset med, og ikke mange månedene etter Olve var drept, ble hun gitt til/gift med Kalv Arnason, en av kongens menn.

Sigrid er en kunnskapsrik dame, hun kan fortelle Kalv om hvordan lover skal håndheves og hun får ham til å tenke seg om, når beslutninger skal tas. Samtidig er hun tankefull og har mange kvaler når det gjelder kristentroen som hun sliter med å ta til seg. Det er noe vart men samtidig utrolig treffsikkert over skildringene av Sigrids tanker og følelser, og det er denne delen av handlingen som gjør sterkes inntrykk på meg.

Jærtegn slutter med slaget på Stiklestad, hvor både Kalv og Sigrids to voksne sønner deltar. Kalv kommer tilbake men sønnene blir begge drept. Olav den hellige blir som kjent også drept i dette slaget. I romanen Den siste vikingkongen, som jeg leste i sommer ser vi på det som skjer med helt andre øyne, og det er interessant å se hvordan forskjellig ståsted kan "endre" historien. I Jærtegn jubler jeg når kongen blir tatt, og håper på bedre tider uten denne grusomme drapsmannen.

Les gjerne den flotte omtalen med handlingsreferat på bloggen Melusinesplace!

Helgenkongen er lagt til tiden etter slaget hvor kong Olav ble drept. Vi får se hvordan han kom til å bli kalt "Hellig", og følgene det fikk for Kalv, at han sloss på bøndenes side i denne kampen. Kalv har skiftet side og vil støtte den unge Kong Magnus, men Einar Tambarskjevle vil også være kongens nærmeste så han gjør det vanskelig for Kalv.

Når boken slutter har Kalv og Sigrid vært på Orknøyene i mange år, men har vendt tilbake til Egge. Kongen heter Håkon nå, og Norge ligger i krig med Danmark. Sigrid begynner å bli gammel, og etter å ha forlatt yngstedatteren Sunniva, og hennes barn på Orknøyene, innser hun at hun aldri vil få se dem igjen.

Les gjerne omtalen på bloggen Melusinesplace!

Sigridtrilogien falt i smak hos meg. Det skjedde noe hele tiden, og historien var spekket med nok hverdagsliv og følelser til at det ikke bare ble en serie om kongsmakten. Filosofien rundt kristendommen står sterkt, og Vera Henriksen har gjort en formidabel jobb med å formidle menneskenes kvaler rundt å gå vekk fra åsatroen.

*******

Vera Henriksen ble født i mars1927 og døde i april 2016. Sølvhammeren var faktisk hennes debutroman, noe jeg synes er helt fantastisk, siden den er så godt skrevet. Hun debuterte i 1961, 34 år gammel, og skrev etterhvert over førti bøker, mange av dem med handling i norrøn tid.
Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før, men hadde stor glede av å lese om henne her!  Hvis det er noen som har andre favoritter av henne, tar jeg imot tips for videre lesning med takk.

lørdag 13. august 2016

Shylock er mitt navn av Howard Jacobson

Det er ikke ofte jeg leser bøker på nytt, og i alle fall ikke etter så kort tid. Som en del Shakespeareprosjektet mitt, leste jeg Shylock er mitt navn på engelsk i vinter og i min omtale av denne finner du litt mer om handlingen i boken. Siden den engelske utgaven hadde et språk jeg ikke er vant med, nesten "Shakespearesk", med massevis av ord jeg aldri har hørt i engelsk dagligtale, var jeg nysgjerrig på hvordan denne ville bli i norsk språkdrakt. Les gjerne oversetter Tone Formo sin kommentar til mine fabuleringer rundt språket i den forrige omtalen!

Forlagets presentasjon:
Simon Strulovitsj, rik kunstsamler og filantrop, med en fraværende hustru og en datter som har gått av sporet, har behov for noen å snakke med. Så da han møter Shylock på en kirkegård i Cheshires rikmannsstrøk, inviterer han ham med seg hjem. Det blir begynnelsen på et bemerkelsesverdig vennskap.

Et annet sted i området er den rike og manipulerende Plurabelle (alias Anna Livia Plurabelle Cleopatra Ekte-skjønnhet-varer-evig Christine) stjerne i sin egen tv-serie og lever i en boble av plastisk kirurgi og overdådige selskaper. Hun deler fordommer og spydigheter med sin trofaste venn D`Anton, hvis forsøk på å leke Cupido involverer Strulovitsjs datter - og et pund kjøtt på rappen.

Det var kjekt å møte Strulovitsj, Shylock, Plurabaelle og D`Anton igjen. Etter å ha jobbet meg gjennom den engelske utgaven for et halvt år siden, var det en fornøyelse å lese den samme boken på norsk. Boken er en gjendiktning bygget på Shakespeares stykke Kjøbmannen i Venedig.

Normalt sett ville jeg nytt å lese boken på engelsk, for språket er ofte mer blomstrende eller malerisk enn det norske, men siden jeg rett og slett kom til kort med Shylock is my name, var det interessant å også lese den norske oversettelsen. Jeg har grublet mye på hvordan jeg skal få forklart hva det er som gjør engelsken så vanskelig, men greier ikke sette ord på det.

Det er noe med setningene, som er litt tunge og en anelse pompøse. I tillegg bruker Howard Jacobson ord jeg rett og slett ikke kan. Er dette hans normale ordforråd og måte å skrive på, eller krongler han det til med vilje, siden dette er Shakespeare? Jeg tror jeg må lese noe annet av forfatteren for å få dette på det rene.

Tone Formo som har oversatt boken til norsk har gjort en glimrende jobb. Språket er forenklet uten at det har gått ut over stemningen i boken, og lesingen går smertefritt uten unødige stopp. Jeg forstår mye mer av de lange samtalene mellom Shylock og Strulovitsj, hvor de diskuterer jødenes identitet og deres kollektive "oss", og har mye mer glede av intrigene som utspiller seg.

 - You consider Jesus the best authority on the subject of kashrut?
 - He lets me off the tedium of observance with a noble sentiment. 
 - You think it noble, I find it sophistical. Why cannot we be defiled by what goes out and what comes in?
 - Why do we have to talk of defilement at all?
 - I dont.
 - Then if there`s no defilement...?
 - Why bother with the distinctions? Because it is always worth distinguishing. Life, to be valued, shourl not be randon and undifferentiated.


****

 - Så du anser Jesus for den fremste autoriteten på kashrut?
 - Han lar meg slippe det kjedsommelige i å overholde religiøse skikker med et edelt sinnelag. 
 - Du mener det er edelt, jeg finner det spissfindig. Hvorfor kan vi ikke gjøres urene både av det som går inn i munnen og av det som kommer ut?
 - Hvorfor snakker vi om urenhet i det hele tatt?
 - Jeg gjør ikke det.
 - Så hvis ingen gjøres urene....?
 - Hvorfor bry seg med betydningsforskjeller? Jo, fordi det alltid er verdt å skjene. For at vi skal verdsette livet burde det ikke være tilfeldig og udifferensiert. 

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2016
Sider: 296
Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke ofte bøker som er oversatt til norsk er så lik originalen

fredag 12. august 2016

En spøkelseshistorie av Geir Pollen

Høsten har hjemsøkt Bergen i det siste, og det evigvarende regnet gjør at vinterdepresjonen hviler tungt på mine skuldre. Denne ettermiddagen parkerer jeg meg i lesestolen etter å ha nappet til meg den tynneste av mine uleste bøker. Dette skal vise seg å bli et lyspunkt i den ellers usedvanlige grå mandagskvelden.

Fra bakpå boken:
Fortelleren i En spøkelseshistorie, en førtidspensjonert papiringeniør, oppsøker ikke sin egen fortid: han hjemsøkes av den. Scenen er et nattog mellom Sankt Petersburg og Moskva. Herfra fører fortellingen ut i den store verden: et helt liv sammenfattet på drøyt hundre små romansider.



Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 160
Kilde: Leseeksemplar


Romanen En spøkelseshistorie er ikke så skummel som det kan høres ut. Vi møter den middelaldrende papiringeniøren som har bodd mesteparten av sitt voksne liv alene i utlandet. Via mange tankesprang blir vi etterhvert godt kjent med ham, og i tillegg til noen dramatiske hendelser i barndommen, er vi innom tema som omhandler papirindustri, hørselshemning og ornitologi.

I førstningen er han på vei til et sted i Russland for å kjøpe en eksklusiv russisk primo balalaika til sin adoptivsønn. Når handlingen tar oss vekk fra den opprinnelige historien, venter jeg hele tiden på at de lange tankesprangene skal ta oss med tilbake til utgangspunktet, uten at dette skjer. Det er faktisk ikke før langt ut i boken at jeg finner en slags rød tråd. Da begynner jeg å virkelig like det jeg leser, og spesielt den siste handlingstråden som starter når hovedpersonen møter Else Solund, likte jeg godt.

Dette er en historie om en introvert mann som ikke har trengt mye i livet for å føle seg tilpass. Tilpass er vel også alt han har forventet seg av livet, og har en så lave forventninger til hva livet skal by på, skal det vel heller ikke mye til for å føle seg lykkelig (nok).
Han er ikke gammel med sine 60 år, men blir litt uventet pensjonist og diverse kroppslige plager, minner ham på årene som har gått.

Geir Pollen har skrevet en fin liten roman, som jeg absolutt kan anbefale videre!

torsdag 11. august 2016

Sigd et dikt i fortellerform av Ruth Lillegraven

Ruth Lillegraven sine dikt er mer som en fortelling å regne, så da blir det litt lettere for oss som er uvant med diktlesning, å få noe ut av det. Inspirasjon til diktet fikk hun fra noen dagbøker fra 1800-tallet, sakprosa om norsk folketro og en familiehistorie fra 1700-tallet.

Forlagets presentasjon:
Endre veks opp som odelsgut i ei vestlandsbygd på 1800-talet. Han skal vere som faren og fedrane før han. Som ung mann treffer han Abelone, giftar seg med henne og tek over garden. Framtida ser ljos ut – til Endre
blir sjuk og sengeliggjande, og garden lyt seljast. Kven er han utan retten og plikta han er fødd til? Kva skal han no leve for? Det er då bøkene kjem, frå andre sida av havet, og tek Endre med ut i verda.
Sigd er ei forteljing i dikts form om eit enkelt – men samstundes storslått – liv, om dei universa bøkene kan opne, og korleis ein mann som er bunden til senga, kan ta del i oppdagingar i land langt borte. Det er ei forteljing om ei tid som ikkje finst meir, men som likevel er til å kjenne att. Og det er kjærleikshistoria om Endre og Abelone – som til slutt må lage seg sitt heilt eige språk for igjen å kunne snakke saman.

Diktene er på 1,2 eller 3 sider. De går ikke på rim, men forteller en historie som går gjennom hele boken. Selve presentasjonen er ganske fantasifull, med linjer av ulik lengde og en skrikende mangel på punktum og store bokstaver.

Som du sikkert skjønner brukte jeg mye energi på det tekniske, og det er bare roen, tiden og viljen min som gjorde at jeg greide å presse oppmerksomheten over på handlingen i teksten. Det er vakkert og det klinger fint, og lesingen får meg til å puste dypt ned i magen.

Historien skildrer Endre sitt liv på en odelsgård, som eldste barn i en stor søskenflokk, hvor det kun var Endre som ble igjen i bygda. Det skjer mer i Endres liv enn kun det som har med gårdsdrift å gjøre, og historien er til tider både spennende og  litt trist.

Jeg har tidligere lest både URD og Manilahallen, to bøker av samme format som jeg likte godt. Debutromanen hennes Mellom oss var også veldig bra, og jeg kan ikke få gitt nok ros til barnebokserien om Mari og Magnus, den er utrolig fin.

Andre bloggere om boken: Beathes bokhjerte

Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sider: 144
Kilde: Leseeks

tirsdag 9. august 2016

Kan jeg bli med deg hjem - en novellesamling av Marie Aubert

Kan jeg bli med deg hjem er norske Marie Aubert sin første utgivelse. Etter å ha lest de ni novellene, håper og tror jeg at det vil komme mer fra Aubert etterhvert.

Fra bakpå boken:
I de ni novellene i denne boka er det kort vei fra lengsel til skamløshet og videre til overtramp. En sliten pappa slår datteren sin og må hindre henne i å sladre. En seksten år gammel jente lurer seg inn i et hus som ikke er hennes. En ung kvinne får blåmerker og vet ikke om hun liker det. En mann drar til Sør-Amerika med sin kone for å adoptere en gutt, men trekkes i stedet mot en litt for stor jente. Det handler om mennesker i oppbrudd – fra vennskap, ekteskap og kjæresteforhold. Alle gjør ting de skammer seg over, men klamrer seg til forestillingen om at det finnes noe som er større enn det de forlater.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2016
Sider: 117
Kilde: Leseeks


Alle novellene er sterke på den måten at de utfordrer og krever engasjement av leseren. Historiene er korte, men har skikkelig innledning og avslutning, noe som gjør at en slipper å bruke energi på å skjønne hva forfatteren vil. Språket er naturlig vakkert og ikke oppkonstruert på noen måte. Forfatteren treffer noe i meg med sine skildringer av følelsene karakteren har, og jeg ganske beveget når jeg er ferdig å lese.

I den siste novellen Hvis det skulle skje noe møter vi Lars som prøver å bli kjent med kjæresten sin og hennes lille datter. Ovenfor Johanne dummer han seg ut, og jeg ser at han gjør noe han ikke burde gjort, men det er ikke lett å være han heller, i Johannes selskap.

I Bare gjør det kan nok alle småbarnsforeldre kjenne seg igjen, og også i Unnskyld, unnskyld, unnskyld vil jeg påstå at de fleste kan sette seg selv i den stressede situasjonen til pappaen i historien. Både Gammelt ektepar og Utrolig kul dame var urovekkende, her viste damene i historiene utrolig dårlig dømmekraft.

I flere av novellene sier det seg selv hvem som gjør galt og hva som er det rette å gjøre, men jeg sitter ofte igjen med følelsen av å forstå den som oppfører seg dårlig.

Beathe har et kort referat fra hver novelle i sin flotte omtale av boken, og også Artemisia har delt sine tanker om boken med oss.

mandag 8. august 2016

Jeg er Grimalkin - Den siste lærling 9 av Joseph Delaney

Den siste lærling er en fantasyserie for ungdom. Jeg hørte den første sammen med ungdommen i huset, men har ikke lest de andre bøkene. Nå var jeg litt nysgjerrig på hvordan serien har utviklet seg, og valgte å lese den niende boken, mens poden var på Norway Cup.

Fra bakpå boken:
Tom, vokteren og morderheksen Grimalkin har kappet hodet av Den onde. Med kropp og hode atskilt, er Den onde svekket, men ikke død. Tom og vokteren må finne ut hvordan de kan knuse Den onde for godt. I mellomtiden forsøker Grimalkin å unngå at Den ondes hode faller i klørne til mørkets tjenere.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2016
Sider: 297
Målgruppe: 12-16
Kilde: Leseeksemplar


I starten på boken får vi vite hvorfor Grimalkin er så oppsatt på å hevne seg på Den onde. En måned tidligere har hun fått hjelp av hovedpersonen i serien, lærlingen Thomas Ward og skrømtvokteren John Gregory til å ta en midlertidig hevn over Den onde.

De har kappet hodet av ham og trollbundet ham med nagler og sølvspyd, men skrømt forgår ikke så lett, så hans kumpaner er på jakt etter Grimalkin for å ta tilbake hodet hans, og forene det med kroppen.

Dette er en historie med hekser, trollmenn og avmennesker, men også med mennesker. De har mektige evner, besvergelser, usynlighetskapper og fantastiske våpen, som hjelper dem til å få det som de vil.

Jeg er Grimalkin, og jeg kan drepe dere alle! Men jeg skal bare drepe tre av dere - de tre sterkeste!
Det kom ikke noe svar, men alt ble veldig stille. Dette var stillheten. Jeg var stormen.

Romanen er godt skrevet, forfatteren bruker et språk som ikke bærer preg av at serien er skrevet for barn, det eneste som vitner om det, er at kapitlene er korte og luftige. Det er en historie hvor kampen mellom det onde og det gode er i fokus, ganske klassisk kan du tenke, men i en virkelig fantasifull innpakning.

Sønnen i huset som er midt i målgruppen har lest eller hørt alle bøkene i serien. Normalt sett reagerer han når historier ikke har en tydelig slutt, sånn som det blir i bokserier, men i Den siste lærling fungerer overgangene fra bok til bok helt fint. Vi følger skrømtvokteren og hans lærling, men noen av bøkene gir mest oppmerksomhet til andre karakterer, sånn som i denne hvor det er morderheksen Grimalkin det handler mest om.

Det kommer flere bøker i denne serien, noe cliffhangeren på siste side vitner om. 

søndag 7. august 2016

Bak lukkede dører av Bernadette A. Paris

Sjangeren "Psykologiske thriller" er i mine øyne en vanskelig sjanger å lykkes i. Forutsetningene for at det skal bli skikkelig creepy må være så troverdig at leseren "kjøper" plottet. Bak lukkede dører sammenlignes med Gone Girl, så likte du den, er det bare til å hive seg rundt.

Forlagets presentasjon:
Grace og Jack er tilsynelatende det perfekte ektepar. Jack er en flott, rik og vellykket advokat. Grace er vakker og ofrer sin egen karriere for å stelle hjemme i et nydelig, stort hus. De er paret som har alt og som man elsker å hate.

Det er bare ett problem, Jack og Grace er sammen hele tiden. Noen kaller det ekte kjærlighet, men enkelte av damene i nabolaget synes det er merkelig at Jack alltid er med når de inviterer Grace til lunsj eller andre ting.


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar

Bak lukkede dører er lettlest og underholdende så det holder, og av og til er det alt en fornøyd leser trenger. Karakterene er troverdig, jeg stilte ikke spørsmål ved hvorfor hun ikke brøt ut eller hvorfor han gjorde som han gjorde, for den lille forklaringen vi fikk, var helt grei.

Historien er bygget opp av to parallelle historier bare adskilt av et par år. Persongalleriet er lite, men karakterene gode, det er kun et par ting jeg stusset ved, men valgte å se gjennom fingrene med det. Jeg likte Gone Girl veldig godt og synes nok ikke at debututgivelsen til Paris når helt opp til den, men jeg leser gjerne mer av forfatteren om hun skulle gi ut flere bøker.

Boken ble slukt på en regntung søndag helt på tampen av sommerferien. Det nitriste været og det faktum at ferien var over hadde allerede satt stemningen, og det gjorde det ikke bedre å lese denne skrekkelige historien. 

fredag 5. august 2016

Attentatet av Eirik Jensen og Thomas Winje Øijord

Liker du skikkelig politikrim, med fokus på biljakter og et dypdykk inn i de kriminelles verden? Da bør du ta en titt på Attentatet. Kanskje du kjenner igjen Eirik Jensen sitt navn fra media? Etter å ha latt meg imponere av detaljrikdommen i scenene som utspiller seg i boken, var jeg sikker på at i alle fall en av forfatterne måtte være politi. Så rett kan man ha av og til :)

Forlagets presentasjon:
Nyetablerte kriminelle miljøer i Norge er villige til å gå lenger enn før i jakten på profitt. En russisk gangster må rømme fra Moskva etter et mislykket attentat mot en konkurrerende mafiafamilie. Han bosetter seg i Norge og jobber i det stille for å oppnå gudfarstatus i Oslos underverden. Et spektakulært anslag mot en pengetransport fra Gardermoen forvandler E6 til en brennende krigssone. Ranerne etterlater både drepte og sårede før de forsvinner. Sjur Holt og Avsnittet for spesielle operasjoner står uten spor og opplever et enormt press både utenfra og innenfra. 

For et trekløver disse tre mennene er! Eirik Jensen, politimannen med en sak han brenner for, Thomas Winje Øijord, forfatteren som bygger historie og formidler på en glimrende måte, og ikke minst Ivar Nergaard, hvis stemme passer vanvittig bra til en hardbarka Oslo-krim.

Attentatet er kvalitetskrim med høyt actionnivå og mye dramatikk. Begivenhetene ses på fra en litt annerledes vinkel enn vi er vant med. Vi møter ikke dresskledde etterforskere og det rigide systemet som alltid formidles fra politihusets hieraki, men her følger vi "gutta på gølvet" som gjør "drittarbeidet".
Vi begynner rett på med ranet på E6, uten lange innledninger eller karaktereroppbygginger. Vi får egentlig vite forsvinnende lite om Sjur, Line, Amund, Børge og de andre kollegene hans, og noe personlig historie om dem følger vi ikke, bortsett fra noen små drypp om det for lengst avsluttede forholdet til Victoria, som fremdeles hjemsøker Sjur.

Handlingen er stort sett kronologisk, kun en liten tråd om hvordan russeren kom til Norge, avviker fra dette. Boken er velskrevet og innsiktsfull til tusen, uten unødig vold eller dødsfall, noe som gjør den mer troverdig enn vanlig, når det gjelder krim.

Til tross for at jeg satte pris på å slippe innfløkte personlige historier, ble jeg nysgjerrig på denne Victoria, og ikke minst på hva som skjedde med den andre kvinnen i Sjurs liv. Heldigvis vitnet de siste avsnittene i boken om at vi kanskje kan vente oss mer fra forfatterne??

Jeg ble litt bedre kjent med Eirik Jensen da jeg leste VG`s sak om ham fra april i år. Det er lett å se hvor han har hentet bakgrunnen til Sjur Holt og avsnittet for spesielle operasjoner fra. 

Utgitt: 2016
Lyttetid: 7 timer og 22 sek
Kilde: Lytteeksemplar

onsdag 3. august 2016

Storesøster - ny Varg Veumkrim av Gunnar Staalesen

Det er lenge siden 1977 da den første boken i serien om Varg Veum kom ut, og jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest absolutt alle de 19 bøkene i serien, men noen har det blitt, og han holder virkelig koken den godeste Veum.

Fra bakpå boken:
Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne som presenterer seg som hans halvsøster. Kvinnen har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.

Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en voldelig og kriminell MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.


Storesøster kan ikke benevnes som noe annet enn en "slukebok". Jeg begynte hjemme, men når solen viste seg dagen etter på den bergenske himmelen, tok jeg boken i sekken og la ut på tur. Halvparten ble lest liggesittende i en av sementstolene utenfor Cornerteateret, mens resten ble skylt ned med et glass hvitvin, i solen, blant turistene på USF.

Sol i Bergen og Varg Veum er med ut på tur!
Boken innleder rolig og forsiktig. Vi er i 2004, stedet er Varg Veums kontor på Strandkaien 2, fjerde etasje. Oppdraget han får av halvsøsteren som han aldri har hilst på før, fører ham avgårde både sør og nord for Bergen, til og med en svipptur til Berlin får han seg før saken er løst.

Gunnar Staalesen skriver med et litt gammelmodig språk som passer godt til den Veum vi kjenner fra bøkene. (Jeg har sett noen av filmene, og her er stilen og språket mye røffere). Han har mye humor i bøkene sine, så har du lett for å le tror jeg du skal finne noe å humre av på nær sagt hver side.

Som sagt, det begynner rolig men utover i boken tar det seg voldsomt opp, og "som vanlig" roter Veum seg opp i problemer. Det blir etterhvert veldig spennende, det er så vidt jeg registrerer at "Småpuddikken" begynte å røre på seg, rett foran øynene mine.

Er du glad i klassisk, velskrevet, spennende krim, hvor alt henger på greip og alle spørsmål får sitt svar, da er det bare til å notere Varg Veum nummer 19 bak øret!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 317
Kilde: Leseeks

Måtte jo si hei til ham, der han står og ser ut over Torget

tirsdag 2. august 2016

Maestra - bok I i en ny erotisk trilogi av L.S. Hilton

Forfatteren av Maestra, Lisa Hilton er utdannet innen kunsthistorie, og har mange år bak seg som journalist og kunstkritiker. Denne kunnskapen kommer tydelig frem i Maestra, som har kjøp og salg av malerier i millionklassen som bakgrunnshistorie.

Fra bakpå boken:
Judith Rashleigh kommer fra beskjedne kår, men har etter flere års målbevisst jobbing klart å få seg en assistentjobb ved et av Londons større auksjonshus. Hun mestrer de sosiale kodene og er på vei oppover i kunstens verden, men mister jobben da hun kommer på sporet et grovt falskneri der en sjefene hennes er involvert. Blakk og desperat takker hun ja til en jobb som barvertinne. Som i auksjonshuset spiller Judith rollen hun er tildelt. Hun kler seg, snakker og fører seg slik de velbeslåtte mennene ønsker. Hun er snill pike.

Men samtidig dyrker hun et vennskap. En venn hun ikke har sett på lenge, men som har hjulpet henne tidligere. Som har vært der når ingen andre har stilt opp. En venn som en snill pike helst ikke bør ha: raseriet.


Historien tar oss med fra London via rivieraen til Zürich, Roma og Paris. Skildringene av kjente byer, får et fremdeles feriehungrig hjerte til å slå fortere, mens jetsetlivet sammen med "the rich and famous" appellerte mindre til meg.

Boken blir kalt en sensasjon og sammenlignes med seriene Fifty shades og The Calendar girl.  Dette er erotiske bokserier jeg har skygget unna, så hvorfor jeg endte opp med Maestra, har jeg ikke noe godt svar på.

VG`s anmelder går kraftig ut mot den leseren som mot formodning skulle like boken, og beskylder ham eller henne for å ha et retardert kvinnesyn. Boken kaller han et gjennomkalkulert spekulasjonsprodukt, som er skrevet for å fylle opp forfatterens konto. Jeg er ikke enig.

Parallelt med at jeg leste Maestra, lyttet jeg til Den niende graven, en krim av Stefan Ahnhem. Jeg vil påstå at kvinnesynet som kom tydelig frem i den boken, gjorde meg mer oppbrakt enn det kvinnesynet i Maestra gjorde. Judith Rashleigh er en selvstendig, sterk kvinne som vet hva hun vil. Hun er snarrådig og tenker fort og vet å benytte seg av de sjansene som kommer hennes vei. At hun leser menn som en åpen bok og bruker dem (og kroppen sin) til å nå sine mål, ser jeg ikke på som kvinneforakt.

Selvfølgelig ble jeg litt satt ut av innslagene med grisete språk og de detaljerte sexbeskrivelsene, men dette kom i små doser gjennom boken, og var bare en liten del av handlingen. Parallellene til 1600-talls maleren Artemisia Gentileschi passet godt inn i handlingen, og alt som hadde med kunst å gjøre var veldig interessant.

Etterhvert skjønner leseren at Judith ikke er en "normal" jente, og da tenker jeg ikke på sexen. Hun slipper unna med det meste noe som er veldig usannsynlig. Jeg la ned den strenge pekefingeren, og bestemte meg for å ikke henge meg opp i detaljene. Det er mange som liker å drømme seg bort til et tilsynelatende bekymringsløst liv i sus og dus, seilende rundt på Middelhavet med full bankkonto, og med Maestro får du spunnet igang en drøm av denne typen.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sider: 363
Kilde: Leseeksemplar

mandag 1. august 2016

Oppsummering for lesemåneden JULI

Endelig, min aller første tur ut i en kajak!
Juli skal liksom være sommermåneden, men i år har værgudene satt kjepper i hjulene for oss som har valgt å feriere i Norge. Nordnorge bød på mange fine opplevelser, men med bare noen få dager med sommerfølelse, måtte vi mobilisere mye goodwill for å overbevise hverandre om at ferie i Norge er en god idè.
Lesing har det ikke blitt så mye tid til, med 3,5 uke på biltur, så antall bøker er "all time low" for min del:

Lest/hørt i juli:
  1. Tom Egeland - Djevelmasken - 3
  2. Jan-Erik Fjell - Lykkejegeren - 6
  3. Laura El Makki - En sommer med Proust - 5
  4. Jan Ove Ekeberg - Den siste vikingkongen - 5
  5. Tron Jensen - Til Capri - 5
  6. Geir Tangen - Maestro - 6
  7. Kate Morton - Huset ved innsjøen - 5
  8. Stefan Ahnhem - Den niende graven - 3
  9. L.S. Hilton - Maestra - 4
  10. Bernadette A. Paris - Bak lukkede dører - 4

Krim/thriller: 6
Romaner: 4
Bokbloggprisen: 5!

Utsikt fra boka mi - i Morfjord i Nordland
Normalt leser jeg variert, men denne måneden ble det kun krim og romaner. To norske krimforfattere imponerte meg stort med sine bøker i år, mens Ekebergs roman fra vikingtiden fikk meg til å oppsøke vikingmuseum både i Lofoten og på Stiklestad.

Som dere vil se under har jeg hatt en travel juli, litt er relatert til bøker og litteratur, men det meste er kulturutveksling og livsnyteri. 

Vår tur til fjelltoppen Hatten i Nordland kom til på grunn av boken Norges beste kremtopper som jeg leste tidligere i år. Ferien i Nordland bød på kultur også. Vi besøkte Hamsun-senteret på Hamarøy, et senter jeg anbefaler deg å titte innom om du er på de kanter. Til kommunetoppsamlingen fikk vi to nye topper med Lødingen og Sortland, da vi besteg Møysalen i tykk tåke. For ikke å glemme, jeg har opplevd min første midnattssol! På Stiklestad tok vi ikke mange bilder, for et forrykende regnvær pisket oss inn i bilen igjen, men Lofotr vikingmuseum ble bønnhørlig fotografert.
På vei nordover passerte vi Polarsirkelen for første gang, og nord for Mo i Rana var vi inne i en spennende grotte. Innerdalstårnet og Romsdalseggen ble også besteget i feriens begynnelse.

Nytt (skole)år, nye muligheter - AUGUST:
Jeg har mange leseeksemplarer liggende på nye bøker som kommer ut i høst, disse skal jeg lese sånn pø om pø, men jeg har latt meg inspirere av Berit og Birthe og skal aller først lese Vera Henriksen sin trilogi fra vikingtiden. Hamsun skal også få min oppmerksomhet, og jeg må ikke glemme Shakespeare og Roald Dahl oppi det hele. 
Aller helst håper jeg på fint vær og mange turmuligheter. Skrittelleren skal ha sine hundretusen skritt i uken, og det er så mye kjekkere hvis det ikke plasker ned hele tiden.