lørdag 10. desember 2016

Syng meg vekk av Bror Hagemann

Bror Hagemann er en norsk forfatter og jazzmusiker bosatt på østlandet. Han har skrevet ti bøker før denne, som ble mitt første møte med forfatteren. Det er ikke tvil om at jeg må sjekke ut noe annet han har skrevet, for Syng meg vekk ga meg en spennende leseopplevelse.

Forlaget om boken:
Det er musikken som vekker henne. På en tur til Nordmarkskapellet hører Ilka Bruno for første gang, og hun har aldri hørt noen spille så vakkert. Hun er i begynnelsen av tjueårene. Hun kom til Norge som barn. Etter amerikanernes invasjon var det umulig å være kristen assyrer i Irak. Bruno er en del år eldre enn henne, men forelskelsen er total inntil det selvutslettende, selv om hun nesten ikke vet noen ting om ham.

Men litt etter litt blir det klart at det er noe Bruno skjuler. Ilka finner spor av en fortid han ikke vil si noe om. Da hun i et øyeblikk presser ham, sier han bare: «Jeg ødelegger folk.» Men hvordan kan det finnes noe ondt i en mann som spiller så vakkert? Og til hvilke grenser er hun villig til å gå for å gjøre ham til sin?



Syng meg vekk er en original og urovekkende kjærlighetsroman. Tilstander som paranoia og fanatisme er tydelige ingredienser i denne romanen.
Måten romanen er skrevet på gjør at jeg ikke slapper av et øyeblikk. Noe ekkelt infiltrerer luften, som holder meg på pinebenken gjennom hele historien. Han har en gåtefull stil, men skildrer hovedpersonene sine krystallklart, og bruker et språk helt uten verbale unoter å henge seg opp i.

Jeg kan ikke si jeg likte Bruno noe særlig, han har en "kunstnersjel" som liksom tillater ham å være fryktelig selvopptatt og lite meddelende. Han er rett og slett en drittsekk, men utover i romanen får en en viss forståelse for hvorfor.
Ilkes tanker og følelser kunne jeg kjenne meg igjen i, og selv om hun til tider er godtroende og en smule naiv, så skrev jeg det på kontoen for ungdommelig overmot, og et lyst sinn.
Hun har en spaltet personlighet, og moter seg opp ved at den ene siden av seg selv strammer opp den andre. Når hun senere finner ut av hvorfor Brunos venner ser sånn på henne, får hun enda en personlighet å forholde seg til.

Så må jeg gi blaffen i at disse fremmede, som bare kjenner ham, ser på meg som en slags kopi. Men det er mer, alltid noe mer. En stadig sterkere følelse av at det er noe alle vet, som ingen snakker om, som er den egentlige grunnen til at jeg vekker disse reaksjonene.

Ilke er en assyrisk flyktning fra Irak. Minnene hennes fra sin egen og sin families opplevelser i krig og forfølgelse preger romanen, men tar ikke over.
Bruno er opptatt av musikk og historie, og hans interesse for den fremvoksende industrikulturen i Norge gir romanen en spennende innfallsvinkel.

Det er mange sterke scener i denne historien. En hendelse som kunne blitt tørt referert i en annen roman, er her skildret så dypt og treffende, med fokus på følelser ikke selve hendelsen. For eksempel når de har sex i kirken, og hvordan Ilkes følelsesliv virkelig får noe å jobbe med.

Handlingen har mange spor av dualiteten, mange ja og nei, for og imot, pluss og minus. Livet er jo sånn, vi kan godt ha lyst på noe vi samtidig vet vi ikke har godt av.

Jeg kjenner på et sinne, det dirrer i meg, men kanskje en enda større lengsel etter å komme ham i møte. Dirrende drift mot armene hans, og like sterkt dirrende motstand mot det, som tapper meg for kraft. 

Vi er i innspurten av årets lesing av nye bøker, og Bror Hagemann imponerte meg tilstrekkelig til å komme inn på listen av bøker jeg absolutt vil nominere til Bokbloggerprisen.


Andre som har blogget om boken: Beathe, Anita og Åslaug

onsdag 7. desember 2016

Glassmenasjeriet av Tennessee Williams

Glassmenasjeriet var ikke forfatterens første stykke, men det stykket som Tennessee Williams fikk sitt store gjennombrudd med i 1944. Til neste år setter DnS opp dette stykket, og jeg har allerede begynt forberedelsene til neste års teateropplevelser ved å lese skuespillet.

Handlingen utspiller seg i sydstatene i USA på 30-tallet. Det kunne vært hvor som helst, for hele handlingen foregår inne i leiligheten til familien Wingfield.

Her bor den litt eksentriske, middelaldrende kvinnen Amanda. Hennes mann har forlatt henne, og satt henne i en knipe økonomisk. Hun drømmer seg tilbake til sin barndom da hun vokste opp i en velstående familie, samtidig som hun bruker all sin energi på velmenende rådgivning overfor sine lite interesserte barn.
Sammen med henne bor Tom og Laura, to voksne barn, som av ulike grunner er sterkt knyttet til hjemmet, og sin mor. Sønnen Tom, er tvunget til å bo hjemme og tjene penger for å forsørge sin mor og søster, i alle fall inntil søsteren Laura er trygt gift, og plassert hos en ektemann.

Laura har et lite handikap som får henne til å halte litt når hun går. Dette, sammen med en fryktelig masete mor, har gjort at hun har utviklet en enorm sjenanse, og fryktelig dårlig selvtillit. Etter at hun droppet ut av kurset hun gikk på, er hun bare hjemme i huset og pusler med glassfigurene sine, mens hun drømmer om sin store ungdomsforelskelse.

Tom hater livet sitt, han rømmer ut hver kveld etter jobb, øyensynlig for å gå på kino, men det er lett å skjønne at han også gjør andre ting.
Han forstår at for å bli fri, er det er opp til ham å skaffe beilere til søsteren, så han inviterer en kollega med hjem til middag, for å hilse på søsteren.

Det skal vise seg at denne kollegaen også er en gammel skolekamerat av Tom og Laura, og akkurat den gutten som Laura var så dødelig forelsket i, for mange år siden. Hun får panikk, men Jim, som han heter har mennesketekke og får henne på gli.

Stykket slutter med at Jim røper at han er forlovet og skal gifte seg til våren, og da faller alle drømmene til både Amanda og Tom i grus. Laura er selvfølgelig også skuffet, men hun hadde nok ikke lagt så mange forventninger i dette møtet, som de to andre.

Den utgaven av Tennessee Williams stykke, som jeg lånte på biblioteket er en skoleutgave på engelsk. Her fantes mange gode tips til hva en skulle se etter, bakgrunnen til forfatteren og mulige tolkninger av enkelte scener. Dette er et symboltungt stykke, med en litt gåtefull stil, men også den uerfarne skuespill-leser vil ha glede av å lese skuespillet i bokform.

Fortelleren i stykket er Tom Wingfield, og før hver av de syv scenene skildrer Tom omgivelsene eller rammene for det som skal skje. I min utgave finnes det også litt informasjon om forfatteren og hans arbeid, og også om den sosiale og politiske bakgrunnen for stykket.

Tidligere har jeg sett En sporvogn til Begjær av Tennessee Williams, hvor Marianne Nielsen var fantastisk i rollen som Blanche. Er det lov å håpe på henne som Amanda i neste års oppsetning av samme forfatter?

søndag 4. desember 2016

Kaninjegeren av Kepler - med en liten smakebit!

Kaninjegeren er den sjette boken i serien hvor finnen Joona Linna er hovedpersonen. Som alltid med Keplers bøker leser jeg med sammenklemte øyne, en rynke på nesen og med boken på armlengdes avstand, for her er det mye ekkelt.

Fra bakpå boken:
Joona Linna har sittet to år i Kumla fengsel da han blir ført til et hemmelig møte. Politiet trenger Joona for å stoppe den gåtefulle morderen Kaninjegeren. Den eneste koblingen mellom ofrene er at de alle hører et barn lese opp en regle om kaniner før de dør. TV-kokken Rex Muller havner midt i begivenhetenes sentrum. For første gang skal han ha ansvar for tenåringssønnen Sammy. Men i stedet for tre rolige uker blir det en forferdelig kamp på liv og død. 
Joona Linna og Saga Bauer blir i all hemmelighet tvunget til å samarbeide for å stoppe Kaninjegeren - før det er for sent.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 520
Kilde: Leseeksemplar

I første innledende historie møter vi Sofie, en prostituert som når hun er hjemme hos en rik kunde blir vitne til at han blir drept. Morderen ser henne, men bryr seg ikke om henne, så hun overlever og kan vitne om barnereglen han sier til offeret sitt, før han tar livet av ham. Bygget på det dette vitnet forteller, skjønner etterforskerne at denne morderen ikke er ferdig med prosjektet sitt, med dette ene drapet, det vil komme flere...

Saga Bauer er operativ etterforsker i det svenske sikkerhetspolitiet, og får i oppdrag å finne ut av hvem som drepte den høyprofilerte horekunden som Sofia besøkte.

Joona Linna har sittet to år i Kumla fengsel, men nå vil omstendighetene det at han innvilges permisjon i 48 timer, for å undersøke detaljer han allerede har funnet ut av på innsiden. Han blir raskt uunnværlig for etterforskningen, så etterhvert er han i full gang med å gjøre det han er god på.

Etterhvert fylles det på med flere handlingstråder. Vi møter TV-kokken Rex Muller, han sønn og manageren DJ. Flere av karakterene får lange detaljerte beskrivelser, også noen som til syvende og sist ikke har så mye med handlingen å gjøre.

Kepler er mestere i å få frem gode karakterer, DJ har narkolepsi, Nils Gilbert har parkinson og sitter i rullestol, Janus er bipolar og flere andre har litt "forstyrrende" personligheter. Hovedpersonene Linna og Bauer blir ikke skildret mye, og jeg antar grunnen er at forfatterne tenker at leseren allerede er godt kjent med personlighetene deres.

Det overordnede tema i denne kriminalromanen er hevn, men en kan også vinkle det mot hva en traumatisk oppvekst kan gjøre med et barn. Vi er innom tema som menneskesmugling og radikalisering i fengselet som leder vei til syriske terrororganisasjoner. Gamle hendelser i en hemmelig gutteklubb på en privatskole kommer for en dag, og belyser hva gruppepress kan gjøre med snobbegutter som er vant med å ta for seg.

Kaninjegeren er sterkt preget av vold og tortur, men har du mage for det kan du glede deg til en velskrevet krim med høyt action nivå. Den er preget av dunkle hemmeligheter som kommer for en dag litt etter litt, og holder på spenningen til siste scene. Det eneste minuset i mine øyne er at vi fikk bekreftet morderen ca. hundre sider før slutt, noe som er litt for tidlig i mine øyne.

**********


Det er lenge siden jeg har vært med på Maris utfordring En smakebit på søndag, men i dag sender jeg en hilsen til alle lesehester, men spesielt til våre naboer i øst, med en bit fra et av Sveriges hotteste forfatterpar. Leser dere Kepler?
Siden datoen i dag er 0412 har jeg valgt meg en smakebit fra denne siden, og med den sender jeg en hilsen fra Bergen og ønsker alle en fortsatt fin søndag!


Kaninjegeren hadde helst villet skjære over pulsårene hans i badekaret, men da det viste seg at den prostituerte kvinnen hadde klart å slite seg løs og utløse alarmen, ville han ikke ta noen sjanser.

fredag 2. desember 2016

Land ingen har sett av Edvard Hoem

Dette er den tredje boken i Hoems familiekrønike fra Norge, Amerika og Canada. Leste du Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien, er jeg sikker på at du venter spent på denne.

Forlaget om boken:
Begge brørne skal bygge seg opp frå nesten ingenting. Dei konkurrerer med kvarandre og inspirerer kvarandre og bruker stadig fleire av døgnets timar for å sikre eit betre liv seinare. I den store verda rasar første verdskrig, og titusenvis døyr i skyttargravene på vestfronten. Da krigen er slutt, endrar konjunkturane seg, og det viser seg at det er mange ting i livet som sjølv ikkje hardt arbeidande menn er herre over.
Utgitt: 2016
Lyttetid: 10 timer og 27 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

I fortsettelsen på slektskrøniken er vi i Dakota, i Alberta, Canada og hjemme på Hoem i Møre. Vi følger de tre delene av familien, samtidig som et samlende overblikk skildrer de skjøre båndene mellom dem.
Alle tre familiene er hardt arbeidende bønder, og selv om Serianna og familien i Norge tror at de som har emigrert har det mye bedre enn dem, så lever også Gjertine og familien til nevøen Eilert et strevsomt liv.

Den opprørske Gjertine, som har bodd på Dakota-prærien i tretti år, forlater i fortvilelse sin mann Ole, og finner veien til dit hvor sønnen  Severt Olson, har slått seg ned. Dette var en slitsom reise som tok mange dager, men den sta Gjertine kom seg fram. Mottakelsen ble ikke som hun hadde sett for seg, men Gjertine er en tøffing, som ikke har det i seg å gi opp.

I Molde sitter Serianna igjen alene etter mannen er død. Hun får et rykte på seg, siden hun går rundt og snakker med seg selv, røker pipe og vil ikke at sønnen Eilert skal krysse Atlanteren for å komme hjem til Norge for å besøke henne.

Tidene etter første verdenskrig brakte med seg mye nytt, som telefoner, biler og strøm, men utpå 1920-tallet ble det igjen dårlige tider, med dårlig fiske, og nedgangskonjunktur som gjorde at Frena sparebank, og Anton Edvards bedehuspenger forsvant. Berit Anna fyrer opp mannen så han ikke gir opp drømmen sin om å bygge bedehus på Hoem.

I Alberta bor Eilert og Martha, som er farmere og lever et hardt liv. De er glade i hverandre og får mange barn, noe som senere skal by på utfordringer for dem. I det lille nybyggersamfunnet de er en del av greier de i fellesskap å få bygget kirke og skoler og etterhvert greier de å holde barna sine i skole, lenger enn vanlig.

Mange små men artige detaljer avsløres, som at det gikk mange år før enkelte lærte seg engelsk, siden det var så mange nordmenn der at de kunne snakke norsk til daglig. Det gikk mange år før de i kirken sin preket på engelsk, og det samme på skolen de bygget, språket ble ikke offisielt engelsk før etter mange år.

Vekslingen mellom de tre delene som handlingen er bygget opp av, gjør  historien levende og spennende å følge med på. De tre trådene har forgreininger inn i hverandre underveis, slik at det flettes sammen til en helhet som naturlig hører sammen.
Denne personlige beretningen er bygget på forfatterens egen familiehistorie, den er innsiktsfull og velskrevet til tusen.

Til tross for de karrige kårene disse menneskene lever under, er det en optimistisk undertone i det jeg leser, og historien engasjerte meg og har gitt meg ny innsikt i hvordan livet artet seg i årene før, under og etter første verdenskrig, for bønder på to kontinenter.

Jeg gleder meg til neste bok i serien, og kan varmt anbefale lydbokversjonen som er vakkert lest av Edvard Hoem selv.

Andre bloggere som har skrevet om boken: Kleppanrova


Samtidig som jeg hørte denne boken ble jeg gjort oppmerksom på en fersk nyhetssak som har sine røtter i Nord-Dakota. Her kjemper Sioux-indianerne for sine rettigheter, for sitt grunnvann og dermed også for muligheten til å fortsette å leve der de har levd i flere hundre år.
Den norske banken DNB er inne i prosjektet som tar livsgrunnlaget fra indianerne med 3 000 000 000 kroner, så jeg kan ikke fri meg fra tanken på at vi nordmenn nå lager problemer for indianerne for andre gang i historien.

Edvard Hoem nevner bare indianerne i historien sin en gang, og jeg kjenner at jeg gjerne skulle visst mer om hvordan indianerne tok i mot innvandrerne som kom til prærien på 1800-tallet. 

onsdag 30. november 2016

Lansering av 2017-programmet på DnS

I dag var den årlige "luskesegutfrajobbenmidtpådagen- dagen" for neste års teaterprogram på DnS lanseres alltid ved høylys dag i november. I fjor gikk vi litt småskuffet derfra, men i år ble flere av stykkene bejublet, og stemningen var høy da tre teaterglade damer tuslet tilbake på jobb.

Tema for neste års program, handler om det gode og det onde, den gode som forsøker å gjøre godt, men ender med å bli ond. Hm... jeg er spent på om jeg kjenner igjen dette temaet i stykkene utover året. Etter å ha talt etter har vi 16 teaterstykker å se frem til, inklusive Askepott og Danny og den store fasanjakten, som er familiestykker. Litt underlig er det at de velger å sette opp Roald Dahl året etter resten av verden feiret ham, men Danny er et sikkert stikk, og jeg gleder meg til å se det.


Den første premieren neste år er Min Kamp. Den 3622 sider lange romanen har blitt teaterstykke, så for oss som så vidt kom oss gjennom den første av de seks bøkene om og av Karl Ove Knausgård, kan nå få kortversjonen på 2,5 time.

Den andre premieren er også et samtidsdrama skrevet av Olaug Nilssen. Stort og stygt handler om to par som er gravid, og vi ble lovet at det skulle være både morsomt og rørende. Jeg ble litt skeptisk når jeg hørte at stykket er på nynorsk, da blir det plutselig så teatralsk, og det skal mye til for at det som foregår på scenen blir mer en en scenetilstelning.

Å så, endelig en tragedie, for i begynnelsen av februar braker det løs med selveste Hamlet

Jeg har hatt mye Shakespeare på programmet i 2016 som er jubileumsåret hans, så igjen kommer DnS haltende etter. De er tilgitt, for Hamlet var virkelig en av godbitene på neste års program. Smakeprøven vi fikk i dag var veldig fin, og det blir spennende å se denne versjonen av stykket, etter jeg så stykket i Stratford upon Avon i vår.


I mars lar vi komedien overta for tragedien, for hipp, hipp hurra!! Eirik del Barco Soleglad er tilbake på scenen og han skal spille Jeppe i Jeppe på bjerget. Det er rart at vi sitter og ler av en stakkar som drukner sine problemer i alkohol, og som latterliggjøres og utnyttes av sine omgivelser. Med Soleglad i hovedrollen forventer jeg krampe i magen etter teppefall.


Engler over Møhlenpris er første av to urpremierer på DnS til neste år. Dette stykket er et musikkteater skrevet av skuespiller Bjørn Willberg Andersen, og handlingen dreier seg rundt huset hans familie har hatt tilhold i, i mange generasjoner. Gode musikere og drevne skuespillere som skildrer vår egen kjære by, det må bare bli bra!

I forbindelse med Festspillene 2017 presenterer DnS samtidsdramaet Familien som kunne snakke om alt. Dette er en absurd farse som ser med skråblikk på vår selvtilfredse norske familie. Vi blir kjent med denne familien når vi deltar på en julemiddag, noe som sikkert blir litt rart, siden stykket har premiere når det livner i lundar her i Bergen den 10 mai.

Det siste stykket som presenteres i vår er den andre urpremieren DnS har til neste år. Albert & Anna er et samtidsstykke skrevet av Frode Grytten, som handler om livslang kjærlighet. Kari Simonsen og Stine Hansen spiller den kvinnelige hovedrollen som gammel og ung, mens Espen Leite og Kristoffer Sagmo Aalberg spiller den mannlige hovedrollen. Dette blir spennende, håper inderlig det spilles på bokmål.

Neste høst orker jeg nesten ikke tenke på, før jeg har fått meg en stor dose sol, sommer og ferie, men billetter kjøpes allerede nå, så jeg vil nevne stykkene som settes opp:

  • Ibsen på 78 minutter - komikk av Knut Nærum med Eirik del Barco Soleglad
  • Det gode mennesket fra Sezuan - drama av Bertolt Brecht
  • Vår ære/vår makt - som vi så to ganger i år
  • Askepott - familieforestilling på Store scene
  • Etterlyst: Jesus - musikkteater av Bjørn Eidsvåg
  • Krimlab - fire forfattere lager episodeteater
  • Glassmenasjeriet - drama av Tennessee Williams
Det ser ut som teaterglade bergensere har mye å se frem til på DnS i året som kommer. Sjokkerende dumt er det at DnS slutter med årskort. Det at vi har kjøpt årskort, og bestilt billetter til alle forestillingene uten å vurdere om det faller i smak eller ikke, har gjort at vi har fått se stykker som vi normalt ville valgt bort. Nå må vi betale for hvert stykke, noe som gjør at antall stykker som blir sett, blir kuttet drastisk ned. Vi kommer ikke til å se stykker flere ganger, stykker vi har sett før kommer vi ikke til å gå på, barnestykker og alt på nynorsk blir garantert utelatt, noe som selvfølgelig er dumt. 

Når dette regnestykket er satt sitter vi igjen med 9 teaterstykker på DnS i 2017. Jeg har gjort det lille regnestykket som skal til for å se hva dette vil koste oss med det nye teaterkortet som gir 40% rabatt på fullpris, og inklusive de 400,- kronene kortet koster, vil det koste oss den nette sum av 2.506,- å se ni teaterstykker. Denne summen er betydelig høyere enn det årskortet har kostet, selv etter prisøkningene de siste årene.

Teaterkortet som avløser årskortet er beregnet på de som går ofte på teater, men i mitt tilfelle får det meg til å gå mye mindre på teater enn tidligere. 

tirsdag 29. november 2016

Marcel Proust - På sporet av den tapte tid, bok 3 Hos Guermantes

Utfordringen jeg ga meg selv etter å ha lest En sommer med Proust fortsetter. Jeg ga meg i kast med storverket På sporet av den tapte tid, leser en bok i måneden, og har nå kommet til bok III. For meg må det til en god del selvdisiplin for å holde på fremdriften, for selv om det er flott det jeg leser, så skjer det så forsvinnende lite i handlingen, at dyp konsentrasjon er påkrevd. Denne tredje romanen er, som de to foregående delt i to, og jeg sier bare noen få ord om handlingen. Dype tolkninger av teksten overlater jeg til forståsegpåerne.

Hos Guermantes I 340 sider:
Det er Francoise, hushjelpen som leder an i begynnelsen av bok 3. Familien har flyttet litt ut fra sentrum av Paris fordi bestemor trengte renere luft. Francoise er nervøs på grunn av dette oppbruddet, og lengter tilbake, alle mest lengter hun til Combay. Hovedpersonen vår er sjalu fordi hushjelpen nærer sin egen følsomhet, og han som tross alt er den svake og hjelpeløse føler seg lite sett.
Vi får høre om familien Guermantes, om stedet og eiendommen med samme navn.

Der andre forfattere ville brukt et par ord, eller i høyden en setning på å forklare en stemning eller et blikk, bruker Proust gjerne flere sider. Det aller minste hint av følelse som stryker forbi, får uendelig med "spalteplass" noe som kan være frustrerende for en utålmodig leser, men som bygger ut en helhet som er helt unik.

Denne manglende overensstemmelse mellomblikk og tale fikk ham til å virke falsk på en måte som ikke var sympatisk, og av dette var han visst like plaget som en gjest iført vanlig dress i et selskap hvor alle andre opptrer i snippkjole, eller en som i samtale med en kongelig person ikke vet hvordan han skal tiltale vedkommende og løser problemet ved å snakke minst mulig.

Mot slutten av denne delen tar den unge hovedpersonen seg av sin bestemor. Hun er gammel og syk, har de samme nervøse tendensene som sitt barnebarn, men en fornuftig lege får henne opp av sengen, og ut på en liten tusletur.

Hos Guermantes II 307 sider:
Del to starter der forrige del avsluttet. Hovedpersonen tar seg av bestemoren som får et lite slag mens de er ute, og forsøker å skjule det for sin mor at bestemor er dårlig.

Mennesker vi har møtt i de tidligere bøkene dukker opp igjen, Albertine, Saint-Simon, Monsieur de Charlun, Monsieur Norpois og Swann. Hjertet til den unge gutten er flyktig, og i denne delen er det Madame Guermantes han passer opp, og vil ha oppmerksomheten fra.

Hovedpersonen viser stor interesse for sin egen og andres herkomst. Hvilken samfunnsklasse de tilhører er viktig, til tross for at han selv ikke deltar i sosieteten, med mer enn sin tilstedeværelse. Han er en betrakter, han sier lite men får med seg alt som skjer, og når han er tilstede i det mondene selskap, i aftentilstelninger, mottagelser og teselskap, reflekterer han over de aller minste detaljer.

Det kan dreie seg om toneleiet i stemmen til den han konverserer med, et stemingsskifte når en Madame inntar rommet eller en blikkveksling. Tilføyinger og utdypninger står i kø, og gjør at det drøyer lenge før temaet vagt blander seg med neste. Her er ingen topper og bunner, ingen innledninger eller avslutninger, ei heller konklusjoner av noen sort.

Av de tre bøkene i På sporet av den tapte tid, som jeg til nå har lest, kan jeg ikke si at den ene skiller seg fra den andre. Det er et langdrygt prosjekt dette her, som jeg mer eller mindre tvinger meg gjennom. Nå er bokhøsten over, så jeg håper at en rolig førjulstid skal gjøre at bok 4, som jeg skal lese i desember, kanskje blir lest med hakket mer innlevelse og oppmerksomhet.


søndag 27. november 2016

Gatekunst i Bergen - bilder tatt av meg i dag

DOLK sitt verk Love krash er fremdeles å se i Skottegaten i Bergen
De  som kjenner meg vet at jeg er en av de som bråbremser og begynner å fomle etter kamera, når jeg spotter en streetart. Ved besøk i ukjente byer er det alltid jakten på gatekunst som står på programmet, men jeg har aldri kommet over en by som har flere verker enn Bergen. I dag lot jeg meg inspirere av bloggen Bergenart, og tok med meg mann og barn på en runde i Bergen sentrum.

DOLK er den norske gatekunstneren som for alvor brakte gatekunsten til Bergen. Han har oppført verkene sine over hele verden, og fått flere av dem beskyttet av plexiglass. Han er fremdeles å finne utendørs, men etter han i 2005 hadde sin første utstilling i en klesbutikk, har også funnet veien inn fra gaten, til gallerier og auksjonshus, så det er fullt mulig å få seg en DOLK på veggen hjemme i stuen.

PEZ sitt verk finner du på Muren, det står like fint nå som den første gang jeg så det
En av "forglemmegei" sine fiskere som smykker Bergen, her på Verftet
Rip er en aktiv kunstner i Bergen - men så anonym at jeg ikke vet noe om ham/henne
Fortvilelsen av VEST i Skottegaten
Kunstneren VEST vil at kunstverkene hans skal være et supplement til miljøet rundt, ikke dominere det. Denne visjonen kommer godt frem, når vi ser hvor godt verkene hans passer godt inn i gatemiljøet, så også Fortvilelsen som smykker et av de mest slitte husene i Skottegaten. Verket har vært å se i flere år, og slites av vær og vind, i samme takt som huset.

Gatekunst har ofte et budskap til "lytteren", enten det er politisk, humoristisk eller noe som går rett i hjertet på deg. Noen ganger tar jeg budskapet i fart, men som oftest stopper jeg opp og lar det synke inn, dette er levende kunst som snakker til det levende inni meg.

Lost at sea, painted in fear av forglemmegei, også under Smørsbroen
AFK`s nye paste up "The beginning is near" under Smørsbroen 
På bloggen Bergenart kan en lese følgende:
"Sioux-indianerne i Nord-Dakota har virkelig havnet i en nødsituasjon, og kjemper nå en hardnakket kamp for sine hellige landområder og sine grunnleggende rettigheter til rent vann. Det er denne kampen AFK støtter og setter søkelyset på med sin ferskeste piece: "The beginning is near".

Indianerne får støtte fra urfolksgrupper og miljøvernorganisasjoner over hele verden, når de nå protesterer mot oljerørledningen i USA. Den planlagte oljerørledningen skal legges bare 800 meter unna Standing Rock Sioux-folkets reservat ved Missourielven. Råolje skal transporteres under Missourielven dersom rørledningen blir bygget. Urbefolkningen frykter at hellige landområder og gravsteder vil bli ødelagt under byggearbeidet og at oljelekkasjer i fremtiden vil forurense drikkevannet deres.
De forteller også at myndighetene ikke rådførte seg med dem før de godkjente byggeplanene, slik loven slår fast at de skal. Både menneskerettighetene og urfolksrettighetene trues dersom prosjektet gjennomføres.
DNB har bidratt med tre milliarder kroner for å finansiere prosjektet.
Det er forferdelig at storsamfunnet fremdeles tråkker på urbefolkningen slik som skjer ved Standing Rock Sioux-folkets reservat. Det er kvalmende at norske interesser, USA og multinasjonale selskaper kynisk vil ødelegge hellig land og indianernes drikkevannskilde.
Disse råe kapitalkreftene ødelegger vanlige menneskers livsgrunnlag over hele kloden, og overgrepet er et klart brudd på urbefolkningens rettigheter og menneskerettighetene."

Les gjerne mer om hva som skjer under Smørsbroen på bloggen Bergenart!

Dette kraftfulle verket finner du ved Nye Sandviksvei/Bakkegaten
Har du lyst å lære mer om gatekunst, og følge med på hva som rører seg i Bergen kan jeg anbefale deg boken Streetart Bergen og tipse om at det finnes mange grupper på facebook som interesserer seg for det samme som deg og meg.

Gatekunst i Bergen, Gatekunst, AFK Street Art, Bergen Street Art, Street Art Norway