onsdag 21. juni 2017

Tåkens hersker en roman av Carlos Ruiz Zafòn

Du kjenner kanskje Carlos Ruiz Zafòn fra Vindens skygge og de to bøkene som fulgte denne. Jeg elsket de bøkene og ble kjempeglad når jeg plutselig satt med forfatterens debutroman i hendene. Tidlig på 90-tallet sendte han dette manuset inn til en konkurranse for ungdom. Han vant konkurransen, og med det begynte ballen å rulle. Tåkens hersker er den første av tre frittstående bøker, som alle kommer ut høsten 2017.

Fra bakpå boken:
Spania 1943, krigen herjer. Unggutten Max flytter med familien til et gammelt hus som viser seg å ha sin helt egen historie. I enden av stranda, i fyrtårnet, bor jevngamle Roland som tør svømme ned til skipsvraket som ligger like utenfor. 
Det var bare èn som overlevde da skipet sank, eller er også han død...?

Med det lover forlaget oss en intelligent, velskrevet og poetisk grøsser ☺

Forlag: Juritzen
Utgitt: 1993/på norsk 31.08.2017
Sider: 231
Kilde: Leseeksemplar

Det var virkelig en grøsser dette her, et fantasifullt eventyr må jeg få kalle det, men absolutt en historie som holdt meg fengslet. Jeg kjenner igjen Zafons måte å skrive på fra voksenbøkene som kom senere, og vil påstå at han gjorde en utrolig bra debut med denne boken, for den har et godt språk og et glimrende uttenkt plott.

Det er en historie med mye som skjuler seg i skyggene, mye tåkedis og uforklarlige hendelser. En katt med menneskelige trekk, statuer som skifter stilling, en klokke som går baklengs og en mengde andre små hint om at det er noe mystisk på gang.

Karakterene er tydelig utmeislet, men stedet vi er på kunne vært hvor som helst. På grunn av de engelsk-klingende navnene, så jeg for meg den forrevne sørkysten av England, da jeg leste, selv om jeg visste at dette skulle være i Spania. Det finnes ikke spor av 2. verdenskrig i denne historien, men grusomhetene finner vi i handlingen allikevel.

I tillegg til familien Carver som flytter til dette lille stedet, møter vi bestefar Victor Kray og hans barnebarn Roland. Det er hos disse to hemmeligheten ligger skjult, og når Max og familien hans flytter inn i Fleischmanns gamle hus ved stranden, vekker de til live gamle spøkelser.

Dette er en lettlest slukebok som jeg gjerne vil anbefale ungdom helt ned i 10 års alder, så lenge de er åpen for hva grøssersjangeren innebærer. 


Min bok var med på tur med Hurtigruten 

tirsdag 20. juni 2017

Hurtigrutetur fra Kirkenes til Trondheim - del II av II

Forrige reisebrev sluttet da jeg vurderte om jeg skulle være med til Ishavskatedralen i Tromsø. Heldigvis bestemte jeg meg for å delta på konserten, for dette var kjempefint. Til tross for at det var fire busser med hurtigrutepassasjerer som skulle fraktes ut av båten, inn på bussen og inn i kirken, så gikk det hele utrolig stille for seg.

Musikken vi fikk høre var nydelig. Det var to menn og en kvinne som sto for musikken, som startet med orgel og sang, og fortsatte med cello, piano og sang. Stemmen til solisten var utrolig kraftfull, så tårene trillet flere ganger ☺ Det var godt å finne sengen da vi var tilbake kl. 01:30!

Mastodontisk fjell i innseilingen til Tromsø

Ishavskatedralen i Tromsø ved midnatt
Finnsnes på Senja ble passert midt i min tornerosesøvn, men jeg våknet i tide til litt frokost, like før vi ankom Harstad. Her var det bare et 30 minutters stopp, men jeg fikk meg en runde på land, uten at denne byen gjorde så veldig sterkt inntrykk på meg.
Noe som gjorde inntrykk var ferden gjennom Vågsfjorden og de flotte fjellformasjonene vi så da. Vi passerte også Trondenes kirke, som ligger på et historisk sted med spor tilbake til vikingtiden.

Båten som er oppkalt etter stifteren av Hurtigruten forlot Harstad da vi ankom

Trondenes kirke

Flott fjellrekke lenger ute i Vågsfjorden
Da vi to timer senere nærmet oss neste stopp Risøyhamn, var det med begeistring jeg så på de grunne farvannene her. Øyene lå som pannekaker i sjøen, og vi kunne se bunnen av fjorden fra båten.

Leden var heldigvis godt merket i disse grunne farvannene

Risøyhamn var vi bare innom, før vi satte kursen mot Sortland, med ankomst 1,5 time senere. Dette anløpet var midt i lunchen, så mitt store hodebry ble "skal jeg spise før eller etter Sortland?" Vi har bare 30 minutter i land, og kjenner jeg denne båten rett, så snyter de oss for ytterligere 10 minutter.

Innseilingen til Sortland - det er tydelig at vi nå har kommet til Lofoten

Ferden fra Risøyhamn til Sortland går i trangt farvann, men trangere skulle det blir fra Stokkmarknes til Svolvær. Nå er vi midt i herlige Lofoten, og gjensynsgleden min var "klumpihalsen-stor". Det er så vakkert her, og jeg gikk med store øyne og pustet dypt i magen hele denne dagen.
Stokkmarknes 1 time (dvs. 45 minutter, siden vi alltid er forsinket) Det var i siste liten jeg bestemte meg for å gå i land. Ikke mye å se her, siden jeg valgte å ikke besøke Hurtigrutemuseet som ligger her. Som tidligere nevnt var det Richard With som i 1893 fikk konsesjon på helårsrute langs kysten, og han var selv kaptein på den første turen.

Stokkmarknes - båten du ser på bildet er Hurtigrutemuseet, en gammel utgave av Finnmarken
Turen fra Stokmarknes til Svolvær er liksom plommen i egget. Vi kjørte gjennom det trange Raftsundet, og tok en avstikker inn Trollfjorden. Dette var en mektig opplevelse, og jeg gjorde ikke annet enn å puste dypt og tørke tårer. Her fikk vi se ørn, og vi holdt pusten alle sammen når båten med liten margin, snudde på femøringen og kjørte ut igjen.

Trollfjorden sett fra innerst i bukten
Etter denne heftige opplevelsen måtte jeg ha en liten tur innom lugaren, men siden den ene perlen etter den andre forsvant forbi vinduet mitt, fant jeg ikke roen, så den siste halvtimen mot Svolvær satt jeg pal på dekk. En runde i Svolvær var nok, Svolværgeita var innhyllet i tåke, og på det lille stedet var det vått og grått.
Siden Munch/Knausgård ropte på meg fra lugaren, gikk jeg heller tidlig tilbake til båten, og sikret meg en god-stol i toppetasjen. Her ble jeg sittende og nyte bølgene, til det var på tide å legge seg.


Naturen tett på inn Trollfjorden i dag

Ja, hvorfor ikke bygge naust på motsatt bredd?

Endelig i Lofoten, her er det strender over alt 
Er det en Phalacrocorax Carbo? Eller Storskarv om du vil...

Ved innkjøringen til Trollfjorden hilste denne karen på oss
Etter vi så vidt hadde streifet innom Stamsund, snudde vi nesen rett øst, mot neste stopp Bodø. Her var vi midt på natten, så Bodø får seile sin egen sjø, men jeg hadde ambisjoner om å få med meg Ørnes kl. 7:00. Siste del av kvelden ble tilbrakt foran pc`en skravlende med Hege mens jeg fixet bilder og sporadisk fulgte med på lydboken. Etter å ha kneblet kleshengerne og ryddet vekk løse deler, var det bare til å legge seg i gynge-sengen 🙂

Jeg våknet opp i vakre Ørnes, og pustet lettet ut over at toppene på fjellene var synlige. Klokken syv om morgenen hadde jeg utedekket helt for meg selv, og nøt at temperaturen hadde krøpet oppover et par hakk. Nattens bølger hadde gitt seg, så ferden mot neste stopp Nesna foregikk uten en krusning.

I fjor sommer opplevde vi Ørnes i strålende sol, ikke sol i dag men like fint
Etter frokost rigget jeg meg til ved pc`en oppe i salongen, og frotset i alenetid da jeg dypdykket inn i Knausgårds bok om Munchutstillingen, samtidig som jeg slo opp alle bildene som er omtalt på pc`en. (Fordelen med å reise alene er at en kan leve ut alle særegenhetene sine, uten å skjemmes. En kan sitte oppe til langt på morgenkvisten, eller stå opp kl. 06, lese eller blogge uten at noen stiller spørsmål.) Vel, fordypet som jeg var i Knausgård og Munch gikk jeg nesten glipp av Polarsirkelen. Heldigvis tuter båten, så jeg fikk slengt meg etter kamera, i det vi passerte.

Du må følge godt med skal du få med deg denne, heldigvis tuter båten 
De andre stoppene i dag var Nesna, Sandnessjøen, Brønnøysund og Rørvik rett før leggetid. Bortsett fra at jeg ville fotografere De syv søstre, hadde jeg ingen andre forventninger til dagen, enn å sitte stille, vente på neste måltid og få hvilepulsen ned i et minimum. Søstrene var ikke i det fotogene hjørnet i dag, så jeg legger ved et bilde av hvordan de flottet seg, sist jeg var her.

De syv tåkesøstrene

Fjellformasjonen De syv søstre - bildet tatt fra Dønnamannen på vår tur i 2013
Og jeg som trodde jeg hadde blogget ferdig om denne turen, så feil kan man ta. I Brønnøysund visste jeg hvor jeg muligens kunne treffe på en blogg-venninne jeg ikke har truffet i virkeligheten. Hun er verdens skjønneste dame, så jeg hadde klar en klem med hennes navn på, og yippi!!! hun var på jobb. Etter en liten prat tuslet jeg smilende og fornøyd tilbake til båten. Anette hadde tipset meg om hvor jeg kunne se landstedet hennes, som jeg håper jeg traff med kameraet mitt.

Om jeg ikke traff på Anette sitt landsted, så er dette i alle fall en fin perle i Brønnøysund
Besetningen på MS Nordkapp gir passasjerene det de vil ha, så de la inn en liten omvei, så vi skulle få se hullet i Trollhatten. Hatten ser man helt fra Brønnøysund, men for å se hullet som går gjennom trollets hatt, må en kjøre litt rundt. Det ble en kald fornøyelse for oss som hadde stilt oss utenfor klar med kameraene, men til slutt fikk vi vår belønning. Flott hva? jeg har lyst å gå både på toppen av hatten, og gjennom hullet,  og gjerne også de 7 kilometerne rundt, så her må vi dra Frode!

Torghatten - noen mener det er hullet vi ser ikke hatten, men fjellet synes fra langt borte
Etter den siste natten på båten, våkner jeg i morgen opp i Trondheim og må ut av kahytten før kl. 08:00. Båten går ikke videre før kl. 10:00 så jeg kan spise frokost i ro og mak før jeg triller ut av båten. Kjøkkenet de har på MS Nordkapp er noe helt for seg selv, her har vært så mye godt å smake på, og bukskinnet mitt har virkelig strekt seg. Jeg antar at båten er temmelig full, men alt har gått rolig for seg, uten kødannelser av noe slag, så er du fristet er det bare til å hive seg rundt ☺

Siden jeg nettopp har lest Knut Hamsuns Markens grøde, skal jeg bruke tiden min i Trondheim til å besøke Sellanraa Bok&Bar, som er oppkalt etter Hamsuns hovedperson. Dagen er hvitt som et ubrukt lerret, så jeg skal gjøre en siste innsats for å se om jeg muligens, endelig skal greie å kjede meg litt ☺


Tusen millioner takk til den fantastiske familien min,
som tente på Susanne sin idè,
om å gi meg oppfyllelsen av en drøm, 
i femtiårsgave.
Dette har virkelig vært 
a dream come true 
💜💙💚💛💗

mandag 19. juni 2017

Den synske av Belinda Bauer

Belinda Bauer har skrevet mange spennende bøker, jeg har lest og likt alle sammen. Liker du den mørke, fengslende måten Bauer skriver på kan du glede det til Den synske, som er helt på høyde med det hun har skrevet før.

Fra bakpå boken:
Fem små fotavtrykk i sementen er det eneste beviset på at Daniel Buck har eksistert

Annas fire år gamle sønn er forsvunnet. I ren desperasjon oppsøker hun en synsk mann. Men er han den han utgir seg for å være? Har han virkelig synske evner, eller er han en svindler? Politietterforsker Marvel er fullstendig overbevist om det siste. Men gjennom Anna dras han inn i en verden hvor sannheten virker usannsynlig, og der det uvirkelige kan være sant. Er det galskapen som endelig har tatt henne, eller er den nøkkelen til mysteriet?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 300
Kilde: Leseeksemplar


Det er et fantastisk persongalleri Bauer har til oss denne gangen. Hun greier med få ord å danne klare bilder inni mitt hode av hver enkelt. Karakterenes veier skal etterhvert krysses på flere måter, men først blir vi kjent med hva hver enkelt har å stri med.

Måten hun skildrer sorgen Anna Buck føler etter Daniel forsvant er hjerteskjærende. Som leser heiet jeg på henne, jeg ville at hun skulle få sitte i fred midt ute i gaten og vaske sønnens fotspor i cementen, jeg hadde lyst å skrike høyt på hennes vegne.

Men, det er ikke bare hun som har noe å stri med. DC Marvel blir tildelt et tulle-oppdrag av sin sjef, hvis kones hund Mitzi hadde forsvunnet. Ivrig etter en mulighet for opprykk tar John Marvel oppdraget, og i forbindelse med denne etterforskningen dukket det opp nye aspekter i en gammel forsvinning.

Presten Latham og kirken han prøver å bygge opp er bakgrunnen for den psykiske kontakten flere av karakterene har med universets hemmeligheter. Noen mystiske krefter er i sving, men Marvel er en rasjonell mann, og har lite til overs for innfall eller synske evner.

I tillegg har vi historien som spinnes rundt bilverkstedet hvor James Buck arbeider. Her holdes den ulovlige innvandreren Ang Nu skjult, en hmong hvis rolle tilførte historien både en god dose svart humor, og for min del, nye kunnskaper om hmong-kulturens ekteskapsritualer.

Belinda Bauer har en stødig penn, spenningen ligger og dirrer i underbevisstheten, språket hun bruker flyter lett og bildene som tegnes for mine øyne syder av skitten gråhet og den loslitte fremtoningen bare engelsk nedre middelklasse kan ha. Anbefales! (PS! boken kommer i pocket 24 juli!)

Bjørnebok og denkriminellebokverden har også blogget om boken!


Sol kl. 0100 - boken var med på Hurtigrutetur og holdt meg våken om natten ☺☺

søndag 18. juni 2017

Hurtigrutetur fra Kirkenes til Trondheim - del I av II

Fuglefjell ved innseilingen til Vardø
Heldige meg fikk tur med Hurtigruten til 50 årsdagen, en tur jeg har ønsket meg helt siden jeg gikk av Hurtigruten i Tromsø på tur fra Bergen, en mørk vinterdag i 2014. Når jeg nå skulle få oppleve de siste anløpene på ruten, var turen snudd på hodet, både når det gjelder fartsretning og årstid, men været er det samme fine som sist.

Det var effektivt og greit å fly Bergen - Oslo - Kirkenes, hoppe på shuttlebussen og gå ombord en time før avgang. Lugaren var fin, og lunchen som ble servert lovet stramme linninger i buksene før det er godt 4 dager. Internett har de fått på båten også både i lugaren og oppe i salongene, (det hadde de ikke sist).

Noe av det flotte interiøret på Nordkapp

Gullfjellet opp - jeg fulgte med på Bjarnes flotte formidling av herligheten
Det var crewet på båten ga glimrende opplysning underveis

Steilneset - minnesmerke over heksejakten i Finnmark
Vardø, første stopp 45 minutter: Det er utrolig hva vi fikk med oss på den korte tiden. Vi gikk til Steilneset et minnesmerke over de 91 menneskene som ble brent som hekser her i Vardø på 1600-tallet. Monumentet ble åpnet av HM Dronning Sonja på Sankthansaften i 2011.
Heksejakten i Finnmark har fått et kraftfullt minnested her i Vadsø, hver eneste person har sin egen plansje, sitt eget lys og sitt eget lite vindu mot verden. Jeg må innrømme at klumpen i halsen var stor da jeg gikk tilbake til båten etter å ha gått gjennom dette flotte kunstverket.

Det var flott å gå gjennom minnesmerket over heksebrenningen i Finnmark 

Det var her tårene kom - en åpen kube uten dør....

... med et sterkt budskap
Båtsfjord, andre stopp 30 minutter: Siden jeg hadde middagservering kl. 20, fikk jeg nyte utsikten mot Båtsfjord fra restauranten. Dette er et lite sted, så jeg følte jeg fikk full kontroll over "grenda" fra båten. Jeg var mest opp tatt av at jeg ikke hadde sagt ifra at jeg styrer unna kjøtt, men servitøren tok utfordringen på strak arm, og fiskebollene og potetstappen (!) smakte fortreffelig. Bare så synd at det var frimerkestore porsjoner, for en time senere var jeg sulten igjen.

Dette er altså Båtsfjord, en liten prikk på kartet men et kjent navn
Berlevåg, stopp 15 minutter: Mannskapet gestikulerte til de på kaien og fikk vite at de ikke hadde gods eller passasjerer som skulle ombord. De jublet og kvitterte med å teste ut brannslangene, til vår store begeistring. Rett etterpå hadde vi vinkekonkurranse mot MS Finnmarken som var på vei nordover og passerte oss ved Berlevåg. Da ble det full musikk og halloi ute på dekk 5, til tross for bare et par plussgrader, og sur vind.

Berlevåg
Gøy at det var Finnmarken vi møtte, akkurat den båten jeg dro med sist

Mine planer om å sitte oppe om natten og se solen ikke gå ned i havet, var på nippet til å bli skrinlagt siden det var så overskyet. Men, når det nærmet seg midnatt så det ut som skyene i horisonten skulle trekke seg litt tilbake, og jeg fikk meg en solfylt opplevelse en time etter midnatt. Heldigvis hadde jeg innspurten i Belinda Bauers bok Den synske å underholde meg med, så jeg greide å holde meg våken.

Mehamn skulle vi bare svinge innom rundt kl. 01. De fleste hadde gått til ro, så sent på natten, men noen nattevandrere holdt meg med selskap da vi så nise leke seg i bølgene til båten, og et ungt par med tvillingvogn som skulle ombord. Mehamn er den nordligste hurtigrutehavnen, siden de andre havnene vi har vært i ligger lenger øst.

Vakker sol og noen våkne mennesker i Mehamn kl. 0100 i natt

Det er fascinerende hvor lyst det kan være midt på natten, en vet det men forstår det liksom ikke

Kjøllefjord 15 minutter kl. 03:00 og Honningsvåg 15 minutter kl. 5:30 fikk fred for min kameralinse, for da lå jeg og vugget i min dypeste søvn, før jeg våknet av pling-plong i høytaleren i det vi ankom Havøysund for et nytt 15 minutters stopp kl.  8:00.

Dette er slow living, så når vi møter en annen Hurtigrutebåt er det stor glede blant passasjerene
Søndagen ble startet med en deilig frokost i baugen av båten, mens jeg nøt avgangen fra Havøysund. Klok av skade fra i går da jeg gikk sulten hele tiden, langet jeg innpå. Etter frokost var solen kommet frem, og kaffen kunne nytes i le ute på dekk.

Ikke så verst utsikt til frokost dette her
Før vi ankom Hammerfest inviterte mannskapet til "energikaffe" på dekk, en kaffe som var krydret med chili og kardemomme og smakte aldeles fortreffelig. Navnet på kaffen henviser til Melkøya, stedet hvor de mottar og prosesserer naturgass fra Snøhvitfeltet. Vi fikk høre om flyforbudet over øya, om hva "feil" vindretning gjør med hagemøblene i Hammerfest og at flammen kan bli opp mot 100 meter høy.

Jeg nyter "energikaffe" utenfor Melkøya

Du ser Melkøya og noen flotte fjelltopper helt bakerst i bildet

Hammerfest kirke og Håja verdens største stein, ført helt hit med isen i kvartærtiden 
Når vi så ankom Hammerfest søndag kl. 10:45 fikk vi gå i land, og her hadde vi to hele timer til rådighet. Til tross for at jeg hadde lovet knærne mine 5 dager med hvile, gikk jeg en tur opp på fjellet bak havnen, og fikk betalt i form av en flott utsikt over Melkøya og verdens største løse blokk av stein Håja.

Da vi seilte fra Hammerfest var det tid for lunch, og deretter måtte nesen smøres før jeg kunne rigge meg til ute i en solstol. Dessverre varte ikke sol-lykken lenge, og jeg ble nødt til å trekke inn i skybaren. Nattens rangling kjentes, så selv om jeg aldri sover på dagtid, fant jeg sengen, og lo godt da jeg våknet i Øksfjord og måtte spole lydboken tilbake en hel time.

På dagens plan gjenstår Skjervøy 30 minutter før middag og Tromsø 1 time og 45 minutter ved midnatt. De arrangerer en midnattskonsert i Ishavskatedralen som jeg er fristet til å melde meg på, men jeg har virkelig funnet roen nå, så vi får se.



Hvis du vil lese om min forrige tur med Hurtigruten, ta gjerne en titt her og her ☺

lørdag 17. juni 2017

De som faller - en spenningsroman av Noah Hawley

De som faller er en intens spenningsroman av den prisbelønte forfatteren Noah Hawley, som også er skaperen av tv-serien «Fargo». Intensitet er noe forfatteren er god på, han holdt i alle fall meg i en skrustikke to the bitter end.

Forlagets presentasjon:
En tåkete sensommerkveld drar to mektige familier med privatfly fra Martha's Vineyard på vei til New York. I siste øyeblikk får den lokale kunstneren Scott Burroughs sitte på med dem i flyet. Seksten minutter senere skjer det katastrofale; flyet styrter i havet.

De to eneste overlevende er kunstneren Scott og en fire år gammel gutt, som nå er eneste arving til en enorm formue og et stort mediekonsern. Var flystyrten et uhell eller var det sabotasje?


I jakten på sannheten blir vi kjent med alle som var på flyet. Midt opp i det hele utvikler kunstneren og den unge gutten en fin og vár relasjon. Vi treffer på spørsmål om mot og menneskets natur og de usynlige båndene som kan knytte oss mennesker nærme hverandre. Samtidig spinner historien ut av kontroll i mediene, fylt av spekulasjoner.

Jeg vil begynne mine tanker om boken med å berømme Espen Klouman Høiner sin innlesing, en mer behagelig stemme skal du lese lenge etter. Han takler de amerikanske ordene som vanskelig lar seg fornorske på en glimrende måte, og ikke en eneste gang reagerte jeg på noe. Boken har blitt lyttet til på turer i fjellheimen rundt Bergen, og avsluttet under innflygingen til Kirkenes, noe som nok har brent den inn i hukommelsen min for alltid.

Spenningen ligger hovedsaklig i spørsmålet, hva skjedde? og hvordan kunne det skje? og selvfølgelig det evigvarende spørsmålet hvem gjorde det? Mens vi blir kjent med alle karakterene, får vi også vite hva hver enkelt opplevde i dagene før styrten, og i noen tilfeller blir vi bedre kjent med menneskene bak den profesjonelle fasaden.

Jeg ble fascinert av å høre om supersvømmeren på 60-tallet som motiverte hovedpersonen Scott Burroughs til å lære seg å svømme da han var barn. Det hørtes nesten ut som Jane Fondas farsott med trim og kosthold, som jeg husker fra barndommen. Vi blir kjent med de to familiene som omkom i styrten, samt besetningen og den israelske livvakten til familien Bateman.

Det blir mange historier, men lytter en nøye, eller leser konsentrert vil du holde greie på handlingen uten problemer. Det er litt hopping frem og tilbake, og noen hendelser ses på med forskjellige karakterers øyne, slik at leseren får repetert det. Egentlig er jeg ikke glad i dette når jeg leser krim, men her fungerer det.

Media- og finansverdenen får så hatten passer i denne boken, men etterhvert blir tematikken vridd mot mer medmenneskelige aspekter, som sjalusi og spørsmålet hva er livet? blir stilt.

Hawley er en dreven forfatter og han kan action. Han bygger troverdige karakterer, som snille tante Ellinor og Dough, som jeg ikke kunne fordra. Scott er en hjerteknuser mens TV-hottshotten Bill Cunningham er en karakter uten sidestykke. Jeg er sikker på at journalister av denne typen finnes, så oppførselen hans føles troverdig, til tross for at jeg flere ganger ristet på hodet av det han får seg til å gjøre.

Vel, vel... er du på jakt etter en spennende kvalitetskrim til sommerferien, og du liker at handlingen er satt i Amerikas jetsetliv, med alt det det fører med seg, så er dette absolutt en bok å vurdere!

Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal)
Utgitt: 2017
Lyttetid: 13,5 time
Kilde: Lytteeksemplar

Flere omtaler av boken: BokelskerinnenBjørnebok, Heartart og Minbokogmaleblogg

onsdag 14. juni 2017

Endelig var det min tur å lese Malerens muse av Lisa Strømme

Det siste året har jeg vært opptatt av Edvard Munch, så da jeg første gang hørte om Lisa Strømmes nye roman, noterte jeg meg tittelen. Eldorado hadde den ikke, da mamma og jeg var i Oslo i slutten av april, og da jeg bestilte på Arks Klikk&Hent, fikk jeg aldri noe melding om at den var klar til meg. De butikkene jeg var innom hadde den ikke, så gleden var stor da jeg bestilte den på biblioteket og ble nummer 1 i køen. Dessverre var dette en stillestående kø og intet skjedde. Da jeg besøkte KODE på søndag, sto der et eksemplar og blomstret i butikken deres, så endelig kunne jeg sette meg ned med Lisa Strømmes versjon av historien bak Skrik ☺

Fra bakpå boken:
Sommeren 1863. Åsgårdstrand gjør seg klar til å ta imot de velstående feriegjestene fra Kristiania. Samtidig kommer også kunstnerne for å male i det fantastiske lyset ved fjorden. Blant dem den kontroversielle Edvard Munch.

Johanne Lien får jobb som hushjelp hos den velstående familien Ihlen. Det oppstår et vennskap mellom henne og Tullik, den yngste datteren i huset. Sammen drar de ut på eventyr i skogen og på stranden - og til maleren Munchs hage. Det oppstår sterke følelser, og Johanne blir viklet inn i et nettverk av løgner.
Utgitt: april 2017
Sider: 351
Kilde: Kjøpt selv


Det er sommer, og de familiene som har mulighet til det, leier ut husene sine til feriegjester, mens de selv bor i kummerlige hytter til sommeren er over. Foreldrene til Johanne leier ut til familien Heyerdahl, og siden hennes mor vil "temme" Johanne litt, skaffer hun henne sommerjobb hos den ærverdige familien Ihlen.

Jeg ble satt til å pusse sølv, vaske gulv, tørke støv, lufte sengetøy og hjelpe til med matlagingen. Hvert eneste sekund var jeg tynget av frykt for at jeg kunne komme til å gjøre noe galt igjen. Jeg hadde allerede forulempet familien Ihlen ved å uttale navnet hans høyt, og jeg kunne ikke ta sjansen på å rote det til for meg en gang til. 

Når vi har kommet så langt, har vi allerede fått vite litt om hvilket grep rykteflommen rundt Edvard Munch har på lokalbefolkningen. De voksne er skremt og skyr hans moralske fordervethet, mens ungpikene er nysgjerrig.

Johanne blir fort kjent med Tullik, den yngste av tre Ihlen-døtre. Privilegert som Tullik er, kan hun nyte sommeren gjemt på rommet sitt for å smuglese Hans Jæger. Storesøster Milly skapte i sin ungdom furore, som også hadde med Munch å gjøre, noe som gir spenning til historien.

  "Ikke mal det du ser, Johanne", sa Munch idet han rakte meg paletten sin. 
  "Mal det du føler".

Det kommer mange kunstnere til vakre Åsgårdstrand, for å nyte godt av det spesielt vakre lyset som landskapet i denne byen skaper om sommeren. Vi befinner oss på slutten av 1800-tallet, og forskjellen på de rike feriegjestene fra Kristiania, og lokalbefolkningen som består av fiskere, hushjelper og kokkekoner er stor. Det de har til felles, er at de alle verner godt om sine egne døtres rykte.

Romanen skildrer en dobbelthet, som gjør handlingen spennende. Her finner vi mennesker med plettfri fremtoning som har et kaotisk indre, snille piker som er uskikkelige i smug, kokka som skaper vidunderlige dufter på kjøkkenet, men har eddik i blikket. Midt oppi dette finner vi også blomstrende hager, vakre bekledninger og dufter av både naturen og matlaging, som kan få sansene til å gå i spinn.

Det er en roman dette, og en ganske så søt "dameroman" er det også, men det at Lisa Strømme har bygget den rundt en historisk personlighet og også har flettet inn 19 malerier i handlingen, gjør den interessant å lese. Maleriene står listet opp bak i boken, noe jeg så etter jeg hadde lest ferdig. Derfor var det scener og skildringer av malerier underveis i lesingen, som klang underlig kjent.

I etterordet forteller forfatteren om sitt forhold til Munch og Åsgårdstrand, og at rekordsummen 120 millioner dollar, som Skrik ble solgt for i 2012, fikk henne til å ville finne ut mer, noe som resulterte i denne historien. Her er mange faktiske hendelser fra virkeligheten her, og flere historiske personligheter.

Håper boken når ut til et bredt publikum, for dette var en skjønn sommerbok, som gjerne må få være med i strandkurven i ferien ☺

Andre som har blogget om boken:
Bokelskerinnen, Bokvrimmel, Ellikken, Tone, Bokogpalett og Artemisia

mandag 12. juni 2017

Markens grøde av Knut Hamsun

Det er en stund siden jeg har forsynt meg fra min meterlange hylle som huser Hamsun samlede verker, men denne uken har jeg lest romanen som Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur for i 1920, Markens Grøde.

Romanen ble skrevet under første verdenskrig og gitt ut i 1917. Handlingen dreier seg utelukkende om utviklingen av jordbruket og overgangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Bare helt mot slutten når Eleseus emigrerer til Amerika, får vi et lite glimt ut i verden, forbi det helt nære bondesamfunn hvor, faren og hovedpersonen i romanen, Isak regjerer.

Vi er på Sellanraa, et sted i Nord-Norge (Hamarøy?), og blir kjent med Isak når han helt ung kommer til stedet. Han finner seg en utmark, en dagsreise fra folk, og begynner å rydde seg grunn. Isak beskrives som grov i røsten, stygg å se på og med jernskjegg, men han er en ivrig arbeider, og står ikke tilbake for noe.

Etter litt frem og tilbake får han seg en kjerring til å stelle hjemme. Inger har hareskår, noe som gir henne utydelig tale og en beskjemmet måte å være på. Det er livet til disse to, romanen dreier rundt, men til tross for at de lever langt fra folk, er det mange karakterer med i boken.

Olivia er slektningen som fulgte Inger til Sellanraa, og denne karakteren tilfører liv og nerve til historien. Hun er ikke til å bli klok på, og måten de kommuniserer og ikke løper vekk fra hverandre, til tross for at de er ganske slem med hverandre, viser hvordan livet var på den tiden.

Så har vi Geissler, han er nesten for god til å være sann. Han hjelper Isak og Inger ut av kniper, og han støtter og setter dem istand til å komme i gang med forskjellige prosjekter. Jeg liker Geissler, vi skulle hatt en som ham i livene våre alle sammen!
(På Wikipedia kunne jeg lese at denne karakteren anses å være Hamsun selv, en mann fra Lom (som Hamsun ), som vet hva som er rett å gjøre, men ikke alltid gjør det rette for seg selv. Med tanke på hans oppførsel under krigen og hans ettermæle, er det rart å tenke på at det var sånn han så seg selv 25 år tidligere i livet.)

Markens grøde er en roman som først og fremst skildrer slitet det er med å rydde grunn, sette seg bo, skaffe seg kone, brødfø unger og dyr, og ikke minst hvor prisgitt disse menneskene var naturkreftene og hverandre. Her er mye som skjer mellom menneskene, mye posisjonering og ikke minst rykteflommen som var den tids nyhetsformidler.

Boken har nerve til tusen, både med tanke på at Isak ikke tinglyste tomten han gjorde til sin, og Inger som havner i fengsel etter å ha drept datteren sin.

Her er god fremdrift, utviklingen viser seg i form av telegraflinje som settes opp over eiendommen til Isak, og at det med tiden kommer til både vei, nye naboer og kobbergruver.
Karakterene utvikler seg gjennom hele boken, og spesielt Inger forandrer seg og blir en sterk og stolt kvinne. Hamsun har også en homofil karakter med i romanen sin, uten at dette kommer tydelig frem, og uten at det blir gjort noen sak av.

Romanen slutter når de tre barna har blitt voksne, og de lever godt av gården. Isak og Inger viser ennå ikke tegn til alderdom, så sykdom og død er denne romanen lykkeligvis befridd for.
Jeg likte Markens grøde veldig godt, språket Hamsun bruker klinger godt i ørene mine, selv om det får meg til å sette ned lesetempo litt.

Skal du lese bare èn Nobelpris-vinner i år, så anbefaler jeg å velge 
Markens grøde!

Fra Hamsunsenteret på Hamarøy, som vi besøkte i 2016
Hamsunprosjektet mitt, flere lenker til bøker om Hamsun og romaner hvor han er med, kan du finne her.