mandag 26. september 2016

Et hummerliv av Erik Fosnes Hansen

Mitt første møte med forfatteren var på høstlanseringen nå i september. For et sjarmtroll, og så fort som han leser! Boken hans fikk vi med oss i "godteposen" hjem fra møtet, og siden han startet lesingen sin til oss på første side, fortsatte jeg like godt på bussen hjem, og da var det gjort. Romanen beskrives som en burlesk komedie, en vakker og sår kjærlighetshistorie og et psykologisk drama, alt dette mellom to permer.

Fra forlagets presentasjon:
Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag.

Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.

Dette er det jeg kaller en skjønn historie. En fortelling som går på frem og gir varme i sjelen, men (det måtte komme et men...) den kommer nok ikke til å sette noe varig inntrykk.

Hovedtema i historien, som er satt tilbake til den tid vi nordmenn kom til penger og det ble vanlig å reise til syden. Ferier på velrenomerte høyfjellshotell ble "ut", og som en følge av denne feriestilsendringen, ble det vanskelig for hotellsjefene å holde hjulene i gang.

Historien fortelles av Sedd, den unge gutten som er født og oppvokst på hotellet som besteforeldrene driver. Vi blir gjennom hele romanen fortalt at hotellet går dårlig, men det er ikke før helt mot slutten, eierne finner en "løsning" på problemet. Handlingen dreier seg om Sedds liv, tanker og følelser krydret med hendelser og utdypning av interessene hans.

Karakteroppbyggingen er formidabel, og alle karakterene involvert får mye kjøtt på beina. Dette er som sagt en fin historie, men mangelen på brodd, og få overraskende vendinger gjør at den føles som å meditere ved en stilleflytende flod.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 384
Kilde: Leseeksemplar

søndag 25. september 2016

Stillhet i støyens tid av Erling Kagge

Gleden av å stenge verden ute, som er undertittelen på boken, er en glede jeg har dyrket lenge. Etter å ha hørt Erling Kagge selv presentere boken sin på høstmøtet for noen uker siden, var det med nervepirrende forventning jeg startet min "stillehelg" med denne boken.

Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang?
Etter en liten innledning, går forfatteren i gang med å belyse disse spørsmålene. Ved hjelp av andre kloke tenkere, filosofer, diktere, komponister og egne erfaringer som eventyrer, viser han oss på en lettfattelig måte hva stillhet, og mangel på stillhet gjør med oss.

Et lite sitat fra 1600-tallets "kjedsomhetsteoretiker" Blaise Pascal, viser at ubehaget med å tie og være alene ikke er noe vi bare kjenner på i nåtid:

.... hele menneskets ulykke har sin kilde i èn eneste ting, nemlig at det ikke klarer å holde seg i ro i et rom. 

Det var spennende å lese om dopamin-loopen, som gjør at jo mer vi blir forstyrret, jo mer ønsker vi  å bli distrahert. Med tanke på smarttelefonen, apper, pc, facebook etc. som er allestedsnærværende i livene våre, var det interessant å få satt ord på hvordan dette påvirker oss om mennesker.

Spesielt godt likte jeg historien om guiden Helberg, som før fotturen i fjellet ga turdeltagerne sine hver sin lapp, hvor det sto "Ja, det er helt fantastisk". Dette for å oppfordre alle til å være stille og ikke ødelegge helhetsinntrykket av det de opplever, med en masse mas og kjas om hvor flott det er.
Selv drar jeg gjerne ut på reiser og turer alene, og har erfart det at opplevelsen ofte føles sterkere når jeg slipper å dele den med andre. Jeg har aldri sett andre sette ord på dette, som jeg til nå har ansett som min helt personlige særhet.

Stillhet i en travel tid forbindes gjerne med korte økter med yoga, meditasjon og mindfulness. Selv lukker jeg gjerne verden ute for å låse opp i tankene, for jeg som lever med begge beina i travelhet og menneskemylder er avhengig av å ta konkrete grep for å komme i vater innimellom.

Du kjenner kanskje Erling Kagge som en eventyrer og polfarer som for en tid tilbake (20 år) også startet sitt eget forlag. Bragdene han har begitt seg ut på har egentlig ikke interessert meg, men hans tanker om stillhet ga meg noe som jeg vil ta med meg videre i livet.

Erling Kagge sin lille, store bok er i all sin enkelhet en bok det er vel verdt å vende tilbake til, og jeg håper mange får øynene opp for boken. 

fredag 23. september 2016

En søster i mitt hus - ny vakker roman av Linda Olsson

Linda Olsson har gitt ut fire romaner siden braksuksessen La meg synge deg stille sanger. Jeg har lest dem alle sammen og likt dem veldig godt, så også denne aller nyeste av året En søster i mitt hus.

Fra bakpå boken:
Søstrene Maria og Emma har ikke sett hverandre siden moren døde to år tidligere. Nå kommer Emma på besøk til Marias hus i Spania. I begynnelsen er forholdet dem i mellom anstrengt. Maria bor alene og opplever at Emma forstyrrer livet hennes.

Men gradvis går samtalene dem imellom inn på et dypere spor, og minnene fra barndommen dukker opp. Til slutt må de begynne å prate om det unevnelige. Om søsteren de mistet. Den mest elskede av dem, hun som døde.


Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2016
Sider: 217
Kilde: Leseeksemplar

Denne stillferdige romanen blir fremstilt som "et vakkert søskendrama", og den betegnelsen må jeg si meg helt enig i. Det er vakkert uten å bli sukkersøtt, og heldigvis er handlingen helt fri for gamle forslitte klisjèer.

Vi møter to voksne damer som har hatt lite med hverandre å gjøre, hele sitt voksne liv. Det går tydelig frem helt fra begynnelsen at en stor krise tidlig i livet har gjort at Maria har trukket seg inn i seg selv. Søstrene ser på denne og andre hendelser i deres felles liv, i etterpåklokskapens lys, sett fra hvert deres ståsted.

Historien er fortalt i en tidslinje uten hopping i tid eller sted, noe jeg synes er befriende siden det går 13 på dusinet av romaner med to historier som smeltes sammen. Selv slukte jeg boken på noen stille timer, alene hjemme, noen deilige timer som gjorde at jeg satt igjen med en etterlengtet stillhet inni hodet, og fred i sjelen.

Romanen tar for seg sorg, savn og viktigheten av å ikke tillegge andre tanker og meninger, de kanskje ikke har. Det er ikke en trist bok, men en fortelling full av tilgivelse og håp.  Den anbefales på det varmeste!

torsdag 22. september 2016

Teater på DnS: Spellemann på taket

Årets storsatsning på DnS hadde premiere i helgen, og i dag var det vår tur til å se stykket. Stykket hadde urpremiere på DnS i 1967 og har vært spilt en gang til etter det, men dette var mitt første møte med Tevye og Golde. Se også møtet med dem på lørdagskafè i august.

Litt om handlingen:
Vi er på begynnelsen av 1900-tallet, i den lille jødiske landsbyen Anatevka, hvor livene til innbyggerne preges av jødehat og fattigdom. Melkemannen Tevye og kona hans Golde har flere døtre i gifteferdig alder. Tradisjonen er at foreldrene finner passende ektemenn til døtrene sine, men utfordres av at døtrene forelsker seg, og vil finne livspartnere på egen hånd. 


Kjærlighet, fellesskap og verdiendringer er viktige stikkord for stykket, som til tross for at handlingen er satt til 1900-tallet, føltes aktuelt i forhold til hvordan barn selv vil styre over sitt liv, uten å ta hensyn til tradisjoner og foreldrenes ønsker. Detaljene i de jødiske tradisjonene er mange, og vi lærer om kosher, sabbaten og om hvordan koblersken arbeider.

Til tross for de dårlige levevilkårene og at masse mennesker er på flukt er dette ikke en dyster musikal. Humoren er tilstede hele tiden, og selv om jeg ikke sprutet ut i latter, så smilte og humret jeg hele tiden. Tevyes mange samtaler med Gud var et av de komiske innslagene som fulgte handlingen.

Ragnhild Gudbrandsen gjorde en fantastisk Golde og Andrè Søfteland tolket Tevye på en kjempefin måte. Karoline Kruger spiller parmakeren Yente, som skal hjelpe foreldrene med å få jentene sine godt gift. Hun var en overbevisende koblerske, med mye humor i karakteren sin.

Musikken i stykket er utrolig flott, men etter å ha hørt at det er så mange kjente sanger som har opprinnelsen sin fra denne musikalen, så ble jeg litt skuffet. Det var vel bare en sang som var kjent for meg og det var Om jeg var en rik mann. Slutten både på første akt og selve stykket foregikk uten et stort sangnummer, noe som føltes litt uvant, men musikken var veldig fin.
Det er mange musikere med i stykket, men unge Rasmus Hella Mikkelsen med fela si, har fått en helt spesiell rolle på scenen. Han var med hele tiden, ikke bare i åpningsscenen.

25 skuespillere, 3 dansere og 8 musikere gjør det trangt om saligheten, og hurtigheten til tross for det som må være en komplisert logistikk imponerte meg.

Selv om jubelen ikke sto like høyt i taket som DnS` forrige musikal, så er jeg glad for at jeg skal se Spellemann på taket en gang til senere i høst. 

Lars er LOL av Iben Akerlie - en ungdomsroman

Lars er LOL er en roman for ung ungdom. Hovedpersonene er 15 år og det de tenker, føler, sier og gjør preges veldig av at de er tenåringer. Til tross for dette finner vi et alvorlig tema, som nok kan vekke tanker det er verdt å se nærmere på.

Forlagets presentasjon:
Amanda gleder seg til å begynne på skolen igjen etter ferien. For det første for å se Adam igjen. For det andre fordi hun skal bli fadder for en søt førsteklassing.

Når hun i stedet får ansvaret for den nye gutten Lars med Downs syndrom, blir alt veldig vanskelig. Amanda føler press fra alle kanter: Hvor god venn kan hun være med Lars, som er morsom og annerledes? Hvor hardt skal hun jobbe for å bli populær blant de kule i klassen? Og hvordan skal hun få Adam til å legge merke til henne?


Romanen dreier seg om mobbing ved bruk av mobiler, internet og blogg. Det er en moderne setting, men følelsene av å ville tilhøre, være som alle andre, og få innpass hos de som her kalles kule, styrer handlingsforløpet.

Vi blir kjent med Amanda når elevene møtes igjen på skolen etter sommerferien. Hun er håpløst forelsket i Adam, og oppfører seg deretter. Når hun får beskjed om at hun skal være fadder for Lars, er hun så selvsentrert at hun mener verden likegodt kan gå under, men hun sier ikke noenting til verken læreren eller foreldrene sine.

Nær sagt "selvfølgelig" er det en fryd å være Lars sin fadder, de finner raskt tonen, og det virker ikke som det har noe å si for forholdet hun har til de "kule", som jeg ikke synes er kule i det hele tatt.

Etterhvert skjer det ting som setter Amanda i en skvis, men i stedet for å melde fra til lærer, foreldre eller politiet, prøver hun å redde sitt eget skinn ved å gjøre forbrytelsen enda større. Nå er jeg ikke akkurat i målgruppen for denne boken, men vet-du-hva?? dette henger ikke på greip.

Jeg synes romanen veksler mellom flotte sekvenser, og ting som er lite troverdig, så min mentale terning går amok i kastene så lenge lyttingen pågår. Kanskje 15-åringer synes hun handler logisk, noe som i så tilfelle vitner om ungdommens labre tillit til foreldre og andre voksne i livet sitt.

Forfatteren Iben Akerlie leser selv på lydboken, noe hun gjør kjempefint. Stemmen hennes passer godt som Amanda, og hun leser passe fort.

Forlag: Lydbokforlaget
Lyttetid: 4 timer og 40 min
Utgitt: 2016
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 20. september 2016

På sporet av den tapte tid - mesterverket til Marcel Proust

Klassikere fra Frankrike er ikke det jeg leser mest av, og de gangene jeg leser meg inn i Frankrike, sliter jeg ofte med flyten pga. min dårlige franske uttale av navnene. Etter at jeg leste En sommer med Proust i sommer, ble jeg oppmerksom på hvilken forfatter denne Proust var, og ble fryktelig nysgjerrig på hans storverk På sporet av den tapte tid. 3000 sider med indre dialog! det høres ut som et langt lerret å bleke, men for en utfordring!

Jeg skal ikke legge ut i det vide og det brede om verken Marcel Proust eller romansamlingen, men lager en liten Proust for dummies for å rydde i mitt eget hode, og muligens til glede for andre som er bittelitt nysgjerrig.



Marcel Proust ble født i Auteuil i 1871. Han ville blitt 145 år i sommer, men ble bare 51 år gammel. Han var mye syk, og mesteparten av verket ble skrevet mens han var sengeliggende. Han fikk oppleve utgivelsen av de fire første bindene, før han døde i 1922. Proust levde et isolert liv, så og si avskjermet fra omverdenen. Allikevel beskriver han i romanen sin det franske sosietetsliv, aristokratiets fall og middelklassens framvekst, i overgangen til 1900-tallet.

På sporet av den tapte tid er ikke èn roman, men flere. Verket ble opprinnelig publisert i femten deler, mellom 1913 og 1927, det vil si at de tre siste bøkene ble gitt ut posthumt. På norsk ble verket gitt ut i syv deler. Proust arbeidet på hele verket samtidig, hvor siste kapittel av siste bind, ble skrevet like etter første kapittel i første bind. Han bedrev utstrakt klipp og lim, og flyttet mye rundt på episoder etterhvert som nye barndomsminner stadig vekk dukket opp.

Denne romansyklusen har lite ytre handling, men en rød tråd er forfatterens forsøk på å slå gjennom i den parisiske sosieteten, ved å bli forfatter. I bøkene prøver han å formidle opplevelsen av tiden som flyter forbi sett fra innsiden av menneskets psyke. Han beskriver forvandlingene som skjer i menneskers liv, og jeget som forandrer form, etter som årene går.

Mange som forstår seg på litteratur har skrevet om Proust og På sporet av den tapte tid, så jeg skal ikke begi meg inn på verken handlingsforløp eller analyser av bøkene. Det er med skrekkblandet fryd jeg pålegger meg selv prosjektet med å lese alle de syv bøkene, for jeg vet at romaner med lite ytre handling, og forvirrende lite fremdrift ofte scorer lavt på terningen min. Marcel Proust har med sitt livsverk blitt genierklært, og jeg har ingen planer om å stille spørsmål ved det, men bare stille den irriterende kløen som oppstår når nysgjerrigheten min så brutalt har blitt vekket til live.

Verkets syv bind:
I: Veien til Swann: Combray, Swanns kjærlighet, Navnet
II: I skyggen av piker i blomst: Omkring Madame Swann, Balbec
III: Veien til Guermantes
IV: Sodoma og Gomorra
V: Fangen
VI: Uten Albertine
VII: Den gjenfundne tid

Har du lest deler av eller hele På sporet av den tapte tid? 

mandag 19. september 2016

Helsinki i mitt hjerte - for en flott by å reise på helgetur til!

I helgen var jeg på besøk til Finlands hovedstad Helsinki sammen med tre gode venninner. Ingen av oss hadde vært der før, men det var en lett by å reise til, og oversiktlig og enkelt og farte rundt i. Bortsett fra den obligatoriske hopp av hopp på bussrunden, og en tur med metroen så brukte vi beina til å komme oss rundt. Byen har også en flott trikk, som gjør at bybildet får en litt gammeldags swung over seg, men den prøvde vi ikke.

Legg merke til sackosekker og fluktstoler foran kirken med utsikt til badeanlegg og havnen
Kirkene er ikke så mange, men de er store og staselige på utsiden, inni er de ikke så imponerende
Helsinki grunnlagt av den svenske kongen Gustav Vasa i 1550, mens det var Tsar Alexander I som i 1812 gjorde byen til landets hovedstad. Etter en storbrann i 1808 hvor en tredjedel av byen ble ødelagt, ble den bygget opp igjen i en neoklassisk stil, med flotte gater og bulevarder og mange fine parker. Som ordstyreren på Sibelius konserten så enkelt sa, først var Finland 600 år under svenskene, så 100 år under russerne og så ble de fri. Les gjerne mer HER, landet har en spennende historie!

Lørdag formiddag tok vi oss en pause og var med på Sibelius Finland Experience. Dette er en times konsert med to eminente musikere fra musikkhøyskolen. For å lede oss gjennom konserten på en folkelig og lærerik måte, bidro impresarioen med morsomme anekdoter og filmatiske illustrasjoner. Vi så tvilende på hverandre når vi fikk vite prisen, men vi fikk kaffe, cd med musikken og en (alkoholfri) drink med musikerne etterpå, med på kjøpet. 

Etter denne flotte formiddagskonserten (og en smule shopping) la vi fra oss pakkenellikkene på hotellet og powerwalket til bydelen Tølø, som er litt nord for sentrum. Her ligger Sibeliusparken, hvor dette flotte monumentet over Jean Sibelius ble avduket i 1967. Monumentet er skapt av Eila Hiltunen og er laget av 600 hule loddrette stålpiper som er blitt nydelig dekorert før de ble sveiset sammen. Er du riktig bereist, vil du kunne se en forminsket utgave ved UNESCOs hovedkontor i Paris og et lignende verk ved FN-hovedkvarteret i New York.


Som seg hør og bør en helg i designhovedstaden Helsinki, besøkte vi Designmusèet. Her kunne vi vandre gjennom tiårene og se hvordan moten og smaken har endret seg. Fokuset var på finsk design, noe de har mye av, og hvor Alvar Alto tok mye plass. Det var veldig fint å være der, selv om det ikke var lov å verken fotografere eller å slenge seg ned i, noen av de spennende møblene.

Musèet har en fin kafè hvor det var godt å hvile såre ben
Solveig studerer finsk design og formgiving 
Som seg hør og bør en bokelsker som meg, besøkte vi Akademiska bokhandeln på Norra Esplanaden. Bygget er designet av Alvar Aalto, en arkitekt som har gjort mye av seg i denne byen. Bokhandelen var kjempefin, men stor forvirring oppsto i mitt hode, siden bøkene var gitt ut både på svensk og finsk og jeg fant ikke noe system i galskapen. Vel verdt et besøk var det i alle fall!

Stolen det ikke var lov å sitte i på Designmusèet fant jeg her, og jeg var ikke sen om å slenge meg ned
I hjertet av Helsinki besøkte vi Tempelkirken eller Rock church som den kalles på engelsk. Den ble satt opp i 1969 men planene for denne kirken ble påbegynt allerede i 1906. Den helt spesielle arkitekturen, gjør den til en av hovedattraksjonene i Helsinki. Kirkens tak er som en grunn skål dekket med kobber, som holdes oppe av betongsøyler. Innerveggene består av røff stein. Taket har en diameter på 24 meter og en høyde på 13 meter. Før kl. 12 på formiddagen skinner solen inn vinduene som dekker taket. Det var en kjempefin stemning her inne, til tross for en horde med japanere som svinset rundt og hvisket så stille som bare japanere kan.


Fra interiøret - et bilde som ikke yter kirken noen som helst rettferdighet, det var nydelig her!

Arkitektur og design er noe Helsinki er kjent for, men jeg lot meg ikke imponere av bygningene jeg så i byen. Stillerommet og et par hus til, var de eneste arkitektonisk "freshe" bygningene jeg så, resten av husene var staselige og flotte, men ikke designmessig spennende på noen måte. Sentralstasjonen som er tegnet av Eliel Saarinen i 1919 var veldig flott, men det er et bygg tett omkranset av andre bygg, så det forsvinner litt, selv om det er stort og fint utsmykket.

Vi tilbrakte en meditativ liten stund inne i Stillerommet, men de andre som var der greide ikke være stille nok til at det ble en opplevelse å skrive hjem om. Huset er gratis å besøke, og åpent for alle (som greier å være stille...)

Fra hotellet vårt så vi rett ned på Stillerommet, et av de ganske få moderne byggene i byen
Siste dagen tok vi, i likhet med mange andre helsinkere, en skikkelig søndagstur. Været var fint, og den nyinnkjøpte dunjakken ble nesten i varmeste laget. Vær obs på lange køer foran billettautomaten, så vær tidlig ute!
Øyen Suomenlinna, eller Sveaborg ligger en 20 minutters fergetur utenfor sentrum av byen. Den svenske borgen som ble bygget på midten av 1800-tallet dominerer øyen. Svenskene bygget den for å stenge ute russerne fra de baltiske statene. I 1918 kom festningen på finske hender og fikk navnet Suomenlinna, som betyr finsk borg. Fra 1960 fungerte festningen ikke lenger som militært anlegg, og er nå på UNESCO verdensarv liste.

Fergene som gikk i skytteltrafikk ut til Sveaborg
Den sørligste tuppen av festningen minner om en stjerne
Tre lykkelige damer puster inn den friske luften 
Endelig kunne vi nye en is i (nesten) sommervarmen 

Det var kjempefint å rusle rundt her ute, med fritt utsyn til Østersjøens skjærgård. Til tross for at det nå ikke er høysesong var noen av kafeene åpen, og vi var så heldige å finne en utrolig fin lunchbufè, så vi fikk fylt tomme mager, før vi skulle fly hjem til Bergen.

Er du interessert i shopping, kirker, Sibelius og kultur, så er Helsinki virkelig å anbefale! Vi har spist godt og drukket godt, så er du opptatt av det kulinariske, skal du ikke kvie deg for å reise hit. Vi tilbrakte en kveld på Kosmos og en kveld på den russiske restauranten Saslik, to gode anbefalinger. Jeg har fått korrigert mitt inntrykk av finner, og opplevd hvordan de lekende lett sjonglerer mellom finsk og svensk i sin dagligtale.