søndag 26. mars 2017

Søndagstur på byfjellene og to nye hytter til samlingen

Ny søndag nye muligheter for tur og flere hytter til samlingen. Totalantallet hytter på byfjellene i Bergen er 57, og jeg har satt meg fore å besøke dem alle før sommerferien. Med de to vi fant i dag, er jeg oppe i 44 hytter, så selv om det ikke blir flere på en stund, ligger jeg godt an.

Vi parkerte i sentrum og gikk opp på Fløyfjellet på sørsiden. På vei opp la vi merke til skiltet som fortalte oss at det er en hoppbakke vi går forbi. Det er ikke lett å se at dette er unnarennet til en bakke hvor det faktisk har blitt avholdt hopprenn. Vi gikk opp her, og fortsatte turen videre oppover.

Unnarennet til hoppbakken som har nedslag på Skansemyren
Tenk at det har vært så mye snø i Bergen at de i det hele tatt har tenkt tanken!
Da vi ankom BT-bu, plukket Frode frem kartet på GPS`en og peilet oss inn på Heimtun, en liten hytte litt gjemt inne i skogen i det som kalles Starefossfjellet. Heimtun eller IOGT-hytta som den også kalles ble bygget rundt 1916. Noen år senere ble hytten kjøpt av Anfinn Monsen Løvås på vegne av losje Heim, en av de tre losjene innenfor IOGT i Bergen. Utenfor hytten står det en stor fin bauta til heder for Løvås. Hytten er fremdeles i bruk, spesielt av ungdommen innenfor IOGT, og blir godt tatt vare på.

Heimtun eller IOGT-hytten
Etter dette besøket gikk vi tilbake til veien for å finne frem til Tubakuba. Dette er en 12 kvadratmeter stor hytte, med vedovn og flott utsikt utover byen fra det store panoramavinduet som dekker veggen. Hytten er til utleie, og det er litt av en prosess for å få tilgang, man må ha barn med seg for å kvalifisere til overnatting, så det blir kanskje en stund til jeg får oppleve dette.

Utsikten er fantastisk, men det er ikke mulig å se inn i hytten
Innerst i trakten er døren til hytten, i barnestørrelse 
Fra Tubakuba gikk vi opp og rundt Skomakerdiket og bort til Fjellhytten. Dette er en flott hytte, oppført i gråsten som er malt hvit. Hytten ble oppført i 1915 og har hatt flere eiere. I dag er det idrettslaget Fjell-Kameraterne som eier hytten, og har gjort betydelig restaureringsarbeid på den. Det er mange stier som fører til Fjellhytten, og går du på byfjellene vil du se skilting mot hytten fra flere steder. Har du lyst å leie hytten, stiller Fjell-Kameraterne seg positive til dette.

Fjellhytten en tåkefull søndagsformiddag
I inspirasjonsboken min Byfjellene - magfold og hytteliv, har jeg lest om alle turveiene på byfjellene, og siden vi i dag gikk opp Nils Marthinussens vei, var det kjekt å lese om tilblivelsen av denne veien. Veien ble anlagt på en allerede brukt sti som gikk gjennom Torrfjellsdalen til Blåmansveien. I 1924 ble nødsarbeidsmidler satt inn, og stien ble utvidet til en 1,5 meter bred vei. Veien ble døpt Nils Marthinussens vei i 2013.

Nå har vi besøkt tilsammen 44 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

fredag 24. mars 2017

James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug

James Franco spytter når han snakker er Erik Eikehaugs debutroman. Den har fått gode kritikker og superlativer som storslagen, intensiv, underholdende og magisk gjør at mine forventninger ble skrudd opp noen hakk.

Fra bakpå boken:
Kenneth vokser opp i Skien, i en familie preget av hemmeligheter, en utagerende storesøster, en forknytt mor og en far som forsøker å holde det hele sammen. Det prøver også Kenneth, ved å få sin innesluttede mormor til å fortelle sannheten om det som en gang skjedde. Og ved å besverge virkeligheten gjennom å dikte historier og speide etter stjerneskudd. Men når noen sprayer «Kenneth er homo» på kinoveggen, har han ikke lenger noe valg: Han må ut og bort, først til Oslo og senere til New York, der han snart befinner seg i en virvel av hendelser, og har mareritt om skrivekurset på Columbia University.
Da Kenneth til slutt returnerer til barndomshjemmet, har han med seg en svart poet og en plastpose med helt nye hemmeligheter.

For en herlig spesiell roman jeg har lest! Språkføringen byr på de vakreste av setninger, som leses flere ganger og tilbys "synketid", før jeg går videre. Som et motsatt ytterpunkt byr romanen på en syntaks som gir meg litt å bryne meg på.

Jeg lukker øynene, og i samme sekund som jeg tenker på Casper, oppstår han. Han kommer ut av skogen, høy og vakker, tar pusten fra alle, først billedlig, deretter bokstavelig. Han drar frem et maskingevær, plaffer ned en etter en. Nedlesset i blod stanser han fremfor meg, kysser meg på munnen mens han plasserer geværløpet mellom øynene på Bård. BANG! 
Bård snakket videre, men jeg hører ikke. Jeg løfter vinflasken mot munnen, tar en stor slurk, raper høyt.

Som utsnittet over viser, så bruker forfatteren en setningsstruktur som blander virkelighet og et tenkt hendelsesforløp, som gjerne er ytterst fantasifullt. Dette ble litt utfordrende til tider, da jeg som leser i korte sekvenser, ikke forstod hva jeg leste. Det var bare til å dure videre, så forklarte det meste seg, men mengden fantastifostre, og erindringsbilder utfordret meg som leser.
Kenneth er en gutt og mann som er redd for virkeligheten. Han takler hverdagen, andre mennesker og følelser med å finne opp sin egen virkelighet og sine egne minner, noe denne skrivemåten nok skal illustrere.

Handlingen er kronologisk og finner sted i fire atskilte deler, fra høsten 1995 til våren 2014. I begynnelsen er hovedpersonen Kenneth, 13 år gammel, i del to har han avsluttet videregående, og venter spent på om han kom inn på Høgskolen i Bø. I de påfølgende delene er vi i New York hvor det indre livet hans blir mer og mer komplisert. I den siste delen er vi tilbake i Skien.

Personskildringene er utfyllende og gode, selv om de beveger seg farlig nær det karikerte. Jeg vurderte det dit hen, at det er min egen "rosenrøde" oppvekst som fikk meg til å rynke litt mistroisk på nesen av barndommen og ungdomstiden til Kenneth. Jeg kjente meg ikke igjen i noen av karakterene, og likte egentlig dårlig måten Kenneth oppførte seg på, derfor var det også vanskelig å føle noe medynk med ham.

Kenneth var dårligst på fotballaget, til tross for at hans far hadde vært best på laget i sin tid. Tankene hans er opptatt av å flykte og rømme, og han stirrer lengselsfullt på folk som er på vei vekk. Søsteren har freaket ganske kraftig ut, og begge foreldrene har også sitt å stri med.

Jeg likte godt den delen hvor storesøster Jenny tar farvel med Kenneth, før hun rømmer til Oslo. Hun gir lillebror livsgnisten ved å fortelle ham at han har valgt livet sitt selv, og ikke får flere sorger og plager enn han kan makte. Dette var vakkert, og et fint bilde på at søskenkjærligheten, til tross for alle ukvemsordene, var til stede.

Det er ganske mange ting i denne romanen jeg ikke finner ut av. Hva det er med den "kreftsvulsten" vi hører om i begynnelsen av boken? Den er som en livbøye i starten, men senere er det ikke snakk om den. Den litt gåtefulle stilen overlater det til leseren å legge betydning i enkelte aspekter av handlingen, som denne forhatte morfaren, og det han gjorde med Jenny. Hvilken betydning dette hadde for mormorens oppførsel, og kanskje hele familiedynamikken...
I tillegg skjer det mye i de årene mellom de forskjellige delene. Jenny blir "normal" noe som bare forklares i en setning mye senere i romanen og foreldrene blir kosholdsfreaker (som ikke takler å få besøk av en vegetarianer).

James Franco spytter når han snakker var som et marathonløp å lese, jeg var rett og slett utslitt etter endt lesning for her er det mye tekst med mye mening å fordøye (på godt og vont). Det er ingen munter roman, men den skildrer et mørkt bilde av en litt forstyrret sjel, som strever med å finne fotfeste.

Beathe har også skrevet om boken! Bokelskerinnens intervju med Erik Eikehaug kan du finne her!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 432
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 22. mars 2017

Alt som ikke har blitt tjoret fast - dikt av Eirin Gundersen

Dette diktverket var den første utgivelsen fra 2017 som kom inn i lesehyllen min i år, og i dag har jeg endelig satt meg ned å lest det.

Forlaget om diktsamlingen:
Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått – alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 80
Kilde: Leseeksemplar

Eirin Gundersen har skrevet en serie dikt som har den samme hovedpersonen som primærkarakter. Vi er med når hun og kjæresten flytter ut på den øde øya, og også senere når de følger med den samme båten, tilbake til fastlandet.
I mellomtiden får vi høre om hvordan hun misliker at kjæresten ror ut for å fiske, og skjønner ut i fra det hun forteller om forfedrene sine, hvorfor hun er redd.

Jeg frydet meg over kapitlet som omtaler enkeltbekkasinen og den artige tikkelyden den lager med halefjærne når den flyr. Selv opplevde jeg det samme som henne, å sitte i hagen, på ferie i Lofoten og lete etter opphavet til lyden, som aldri ga seg. Ikke før jeg så opp lenge nok til å få øye på fuglen som fløy i formasjon over hodet på meg, skjønte jeg hva det var.

Dette var nok høydepunktet i boken for min del. Jeg kunne tenke meg mer av nordnorge og landsdelens karakteristiske nærhet til naturen. Jeg ville gjerne lært hovedpersonen bedre å kjenne, for derfor å vite hvorfor de ankom og hvorfor de dro.

Erindringbildene er mange, noen diffuse mens andre skildrer fraflytting og livet på øya for forfedrene til hovedpersonen.

Språket er fint og setningsstrukturen fremstår på en måte som gjør diktet lett å lese, men betraktningene gjør ikke inntrykk på en måte som gjør at handlingen fester seg. Kanskje ble det for oppstykket for min del, ikke vet jeg, men jeg hadde nok ikke den samme leseopplevelsen som bloggerne jeg lenker til under her.

Beathe likte boken godt, les gjerne hennes omtale av den!
Bokvrimmel har også skrevet en flott omtale av den.


mandag 20. mars 2017

Marcel Proust - Uten Albertine bok 6

Da var sjette, og nest siste bok i storverket På sporet av den tapte tid unnagjort. Jeg bruker dette litt flåsete ordet "unnagjort" med vilje, for i alle fall i denne omgang, er mitt mål utelukkende å komme meg gjennom hele På sporet. Det er mye sant i uttrykket "jo mer du kan, desto mindre kan du", for etter å ha lest de fleste bøkene og lest Henrik H. Langelands bok om På sporet, vet jeg at mye av både symbolikk og handling går meg hus forbi.

Bok nummer fem Fangen, sluttet med at Albertine en kveld når han er ute, pakker sine kofferter og forlater vår venn Marcel. Han går selvfølgelig i frø av sjalusi men tenker at Albertine gjorde dette for å oppnå noe. All grubleriet han nå baller seg inn i skildrer nye sider av Albertine, og selv om hun fysisk sett er ute av bildet, er det henne boken dreier seg om.

Handlingen er tankedrevet og proppfull av digresjoner, men når de i Albertines nattbordskuff finner noen gjenglemte ringer smykket med bildet av en ørn, får vi en etterlengtet spenningstopp.

Ganske tidlig i boken får Marcel et telegram med beskjed at Albertine har falt av hesten og er død. Hans grublerier fortsetter, men tankene og kvalene bærer preg av at hun faktisk er borte for alltid, og håpet om at hun skal komme tilbake er borte.

Sammenlignet med de andre bøkene, er fremdriften i Uten Albertine temmelig liten. Ordrikdommen tar nesten knekken på meg når jeg leser, og mitt ønske om konkret handling får kun sjelden sin oppfyllelse.

Den seksuelle legningen til menneskene som omtales i dette verket, er i stor grad homofili. Marcel sier et sted at han var langt fra kysk i sitt forhold til Albertine, men kjærlighetsforholdet deres skildres aldri med annet enn samtaler og dydig samvær. Albertines samkvem med sine venninner volder Marcel stort hodebry, og er hovedårsaken til hans mange kvaler rundt forholdet til Albertine.

Nå gjenstår bare Den gjenfundne tid, den syvende og siste boken i På sporet av den tapte tid. Etterpå vil jeg lese på nytt den lille boken som fikk meg til å sette i gang med dette prosjektet, En sommer med Prost av Laura el Makki. 


På denne lenken kan du lese om prosjektet og omtaler av de andre bøkene.

søndag 19. mars 2017

Menuettdanserinnen - en konsertforestilling på Troldhaugen

Troldhaugen  - Edvard og Nina Griegs hjem
Det er KODE (Kunstmuseene i Bergen) og Edvard Grieg Museum Troldhaugen som i samarbeid har stelt i stand denne konsertforestillingen. Dette er en klassisk kjærlighetsfortelling ført i pennen av Elisabeth Welhaven, søsteren til den mer kjente Johan Sebastian Welhaven, lyrikeren du vet.

I år har jeg ambisjoner om å besøke Troldhaugen, Siljustøl og Lysøen, tre historiske steder jeg ikke har vært på tidligere, og første sted ut ble altså Troldhaugen.

Arrangørene om konsertforestillingen:
«På et lavt skap stod et par gule silkesko. Det var disse sko Sara Foswinchel hadde på, da hun danset den skjebnesvangre menuett». 

Menuettdanserinnen er en fortelling fra det gamle Bergen av Elisabeth Welhaven, som denne kvelden får nytt liv i form av sang, dans og musikk. 

Skuespiller Ane Skumsvoll, pianist Oda Voltersvik, danseren Mirte Bogaert og sangere fra Edvard Grieg Kor utforsker den erotisk ladede fortellingen om skriveren Henning Angell, som i oppglødd forelskelse stjeler de gule silkeskoene til Sara Fosswinckel etter å ha sett henne danse tåspissdans på fastelavnsballet.

Musikken vi fikk høre var av Edvard Grieg, Niels Gade, Halfdan Kjerulf. Det var komponist, pianist og sanger Tyrone Landau var kveldens maestro, og den som har tatt for seg fortellingen Menuettdanserinnen. Landau har bearbeidet teksten for denne forestillingen, flettet inn dikt av Johan Sebastian Welhaven og ved hjelp av blant andre Halfdan Kjerulfs musikk, og skapt en ny helhet av klaver, fortelling, sang og dans. Det var Oda Hjertine Voltersvik som satt ved klaveret, og tonesatte både Haugtussa, teksten til Menuettdanserinnen og ledsaget dansen.

Mezzo sopran Turid Moberg startet konserten med Haugtussa, en sangsyklus av Arne Garborg. Vi hadde fått utdelt tekstene til alle 8 versene, og kunne følge den vakre stemmen til Moberg når hun sang for oss.

I fortsettelsen var det sopran Ingunn Høgetveit som imponerte med sin flotte stemme, når hun og skuespiller Ane Skumsvoll vekslet på å synge og lese teksten som utgjør Menuettdanserinnen. Ane imponerte med sin lekende tilnærming til teksten, og løsnet på smilebåndene til publikum, når hun fremførte.

Danserinnen var tilstede, men hadde en uventet liten rolle. Den var mer som en illustrasjon av danserinnen som Welhavens stykke handler om. Hennes dans var nydelig, og jeg kunne ønsket meg enda mer av Mirte Bogaerts dans.

I Menuettdanserinnen skildres det gode livet blant de kondisjonerte i Bergen, og hvordan en dannet kurtisering kunne foregå i dette miljøet. Dannet var det til de grader, for når en ble fridd til var det helt normalt å be om en betenkningstid på et par år.

Ane Skumsvoll leser mens Oda Hjertine Voltersvik spiller, og Ingunn Høgetveit venter på å synge igjen
Mirte Bogaert gjorde en flott illudering av Menuettdanserinnen
Oda Hjertine Voltersvik, Ane Skumsvoll, Mirte Bogert, Turid Moberg, Ingunn Høgetveit og Tyrone Landau

Edvard Grieg i sin hage
Elisabeth Welhaven, Johan Sebastians Welhavens yngre søster, var født i 1815, og vokste opp på St. Jørgens Hospital der hennes far var prest. Som voksen skrev hun en rekke fortellinger fra 17- og 1800-tallets Bergen, som først ble publisert i det populære Skilling-Magazin, deretter utgitt i samlingen Staden og Stranden fra 1870. Historiene er fulle av historiske miljøskildringer og nære observasjoner av familier, samfunnsklasser og skjebner fra det gamle Bergen.

Mer om Elisabeth Welhavens skriving her!

Ivrig som vi var etter å se Troldhaugen og oppleve konserten, var vi tidlig ute. Vi fikk god tid til å gå rundt på eiendommen, som består av hovedhuset, skrivestuen, Trollsalen, den moderne bygningen konserten foregikk i. Vi besøkte også graven til Edvard og Nina Grieg, som lå plassert på et litt uventet sted, inne på deres egen eiendom.

Her står Edvard Griegs piano, det han brukte til å komponere

Deres felles grav er murt inne i et fjell nede ved vannkanten i hagen deres

Ulvens år av Anders Bortne

Det er ikke til å unngå at noen vil skrive om hva terrortrusler og frykt gjør med oss, men jeg har prøvd å unngå bøker hvor handlingen er lenket opp til de forferdelige hendelsene i Oslo, en julidag for noen år siden. Ulvens år skildrer spekteret av følelser disse problemstillingene kan gjøre med oss på en glimrende måte, uten å komme for tett på.

Fra bakpå boken:
Det er sommer i byen. Daniel skal hente Sara, sin elleve år gamle datter, som nettopp har avsluttet ferien hos moren sin. Samme morgen holder justisministeren og sikkerhetspolitiet en pressekonferanse, der de advarer om et nært forestående terrorangrep på norsk jord. Folk bes om å være på vakt.

Daniel har en enkel plan for dagen. De skal spise frokost sammen, de skal besøke farfar på pleiehjemmet, og til slutt møte Jannike, kjæresten hans, som venter barn. Morgenen etter skal de sette seg i bilen og kjøre til sommerhuset i Danmark. Men i skyggen av den store trusselen blir ingenting slik Daniel så det for seg. I stedet vekkes en gammel sorg til livet, og med den frykten for at noe skal hende med de som står ham nærmest.


Det er lille Sara på 11 år som er hovedpersonen i denne boken, men det som skjer er skildret med de voksnes øyne. I åpningssekvensen er vi hos morfar og mormor, hvor Sara og mamma Ragnhild holder på å avslutte sin ferie, sammen med storfamilien på landet.

Her er noen flotte skildringer av hvordan barn oppfatter voksnes kommunikasjon, og får med seg nyansene i blikk og språk som vi bruker.

Dagen etter de har kjørt den lange veien hjem til Oslo, skal Sara på ferie med pappa og hans kjæreste Jannike. Den ytre handlingen er såre enkel, pappa henter Sara, de spiser is først og frokost på cafè etterpå. Det er litt tullball med pappas mobil før de finner veien til farfar på pleiehjemmet. Etterpå møter de Jannike og spiser middag på restaurant, før de drar hjem og pakker til Danmark-turen dagen etter.

Det høres fryktelig enkelt ut, men innbakt i primærhandlingen ligger det store doser med nerve. Spenningsforholdene er mange, både mellom det tidligere ekteparet Daniel og Ragnhild, og i forholdet de har til sine egne foreldre, og til datteren Sara. I små glimt mot slutten hører vi også om en begivenhet som har skjedd mye tidligere, og som muligens er årsaken til Ragnhilds hysteriske sinnelag.

I tillegg har vi terrortrusselen, som ingen i dette landet lenger kan kimse av. Daniel dras mellom å skjerme datteren, og selv ville følge med på hva som skjer. Han får det aldri skikkelig med seg, men hører bruddstykker her og der om pressekonferanser, skjerpet politiberedskap og terrortrussel.

Jeg føler med denne skjønne pappaen som gjør så godt han kan for både sin datter og sin ekskone. Han er en balansekunstner på det følelsesmessige planet, og greier å holde inne når han egentlig synes at Ragnhild er urimelig i sine krav om å styre hva han gjør sammen med sin datter.

Romanen har mange små innfallsvinkler, som gjerne kunne vært utdypet litt mer. Det er en kunst å holde tilbake og ikke gi leseren alt i klartekst, men noen av frampekene som skjerpet min oppmerksomhet, ble liksom ikke til noe. I et erindringsbilde skildres en fremmed mann, som med mobilen tok bilde av dem da de hadde en ulykke med bilen sin. Dette er jo et spennende tema, for vi går jo alle rundt med mobilkamera klart, og mange av oss bruker det gjerne til å forevige andres personlige svake øyeblikk. Også har vi Samson da, refleksjonene rundt ham forklarer mye, men jeg ville gjerne visst mer.

Romanen er handlingsdrevet og rask å lese. Vi blir egentlig ikke så godt kjent med karakterene, de føles litt endimensjonale, og til tider synes jeg Sara er bortskjemt, Ragnhild er en masete drittkjerring mens Daniel burde ha litt mer ryggrad. Allikevel likte jeg romanen godt, den har et godt språk og god fremdrift, og et tema som absolutt er aktuelt. Dette er en roman som berørte meg på et plan som ligger langt fra hjernen, så mitt ønske om flere utdypinger må tolkes som et kompliment.

Ellikken har skrevet en flott omtale av romanen!

Forlag: Tiden
Utgitt: 2017
Sider: 152
Kilde: Leseeks

lørdag 18. mars 2017

Byfjellstur med påskestemning

Vinterstemning på Ulriken i dag
Det er ikke ofte vi våkner til sol og blå himmel i denne byen, men de få gangene det skjer er fjelltur en selvfølgelig post på programmet. I dag parkerte vi på Montana og gikk opp til Ulriksmasten. Herfra gikk vi mot Turnerhytten, men ville plukke med oss hyttene på østsiden av stien. I vår glede over å lange ut etter å ha blitt ferdig med den bratte bakken opp til Ulriken, freste vi avgårde uten å se de to første hyttene, så den første hytten vi besøkte i dag ble Årstadvoll.

Årstadvoll, eller Barnas Hytte som den også kalles
Minnesmerke over falne i andre verdenskrig
Årstadvoll ble døpt til Barnas hytte i 1996, dette fordi Ulriksbanen fikk istand en avtale om å frakte barnehager og SFO-barn til banen, så de kunne gå inn til hytten. Det er Årstad IL som bygget hytten i 1930, og har eid den hele tiden. Bruken har variert, og nå er det mest håndballaget som bruker den. Det er spennende å lese i boken min, om at hytten ble oppført av materialer fra en barakke som sto i Byparken i forbindelse med bybrannen i 1916. Foran hytten er det satt opp et minnesmerke over klubbens seks tapre menn som falt under andre verdenskrig.

Arken 
Arken var andre hytte vi besøkte i dag. Denne ligger ved Fagertjern og ble oppført i 1925 av en vennegjeng. Da en av eierne omkom i snøskred i Jotunheimen bare 40 år gammel, mistet de andre interessen for hytten, og den ble stående til forfall. Heldigvis, bare 15 år gammel, tok den forulykkedes datter ansvar, og fikk hytten i stand igjen. Nå er hytten mye i bruk av hele familien.

Steinbu
Midt i mellom Årstadhytten og Turnerhytten finner du Steinbu. Den ble bygget i 1941, og overtatt av dagens eiere på 60-tallet. Hytten har verken strøm, vann eller vedovn, men 70 cm. tykke steinvegger og parafinlamper, gjør det levelig.

Turnerhytten
Fra Steinbu var veien kort opp til Turnerhytten. All snøen som lavet ned i går, gjorde det tungt å tråkke sti, men det gjorde ingenting. Bergen Turnforening har hatt hytter på byfjellene siden 1908, noe som har gitt medlemmer og ildsjeler mye å jobbe med. Hytten vi besøkte i dag ble bygget så sent som i 1988. Denne hytten er åpen om søndagene, og fremstår som "ny" og utrolig fin.

Frode og jeg var veldig heldige med været. Solen varmet sånn at vi kunne kle av oss underveis, og det var nesten vindstille. Til tross for at vi var tidlig ute, traff vi på flere av Frodes løpevenner, og det er jo kjekt. Jeg priste meg lykkelig for både spiralbroddene og gamasjene, for de var perfekt turutstyr i dag.

Fjellsol, Breidablik, Djervhytten og Stormfuglen - noen av hyttene ligger tett, men ses bare fra utsiktspunkt
Nå har jeg haket av tilsammen 42 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har planer om å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Lurer du på hvordan jeg finner frem til disse hyttene, eller hva som har inspirert meg, så kan jeg røpe at det er Trygve Hillestad og Jo Gjerstads bok Byfjellene - mangfold og hytteliv som er "synderen" 😊