fredag 26. mai 2017

Langhelg i vakre, vakre Lærdal

Utsikt fra der hvor vi overnattet
Det er ikke ofte vi ligger på latsiden når en langhelg plutselig dukker opp. Torsdag morgen pakket vi i bilen og kjørte de 200 kilometerne inn til Lærdal og Storehaugen Opp. Jeg meldte meg på i turklassen, og fikk koselig følge oppover, mens Frode og Sondre stilte i konkurranseklassen. Etter løpet var vi en stor gjeng som grillet og skravlet hos Elisabeth, før vi kjørte tilbake til Lærdal Ferie og Fritidssenter, hvor vi skulle bo i to netter.

Sprekinger fra Varegg/Fjellgeitene på StorehaugenOpp 2017
Fredag morgen startet vi dagen med å prøve våre balansekunster i Lærdal Motorikpark. I tillegg til mange utfordringer innen balanse, kan du trene styrke og øve dine klatreferdigheter. Her er en tråbilbane som så veldig fristende, men med så mange ville unger omkring, turte jeg meg ikke utpå.

Det var gøy å trene balanse og muskler i Motorikparken i Lærdal
Etterpå leide gutta sykler og syklet hele veien fra Lærdal, rundt Galdane og tilbake. Jeg valgte å utforske Gamle Lærdalsøyri, med sitt særegne trehusmiljø og fargerike hager. Aller først besøkte jeg Løytnantsbryggja som var et knutepunkt for skipstrafikk til og fra Lærdal fra 1793, da det nye veisambandet åpnet. 7 av de mange sjøhusene som lå på rekke langs fjorden er tatt vare på, og er et vakkert skue for dagens turister.

Løytnansbrygga i Lærdal
Dypdykker du i historien til Lærdal, vil du finne mange godbiter. Jeg koste meg med å tusle sakte rundt blant de 170 små husene som utgjør «gamlebyen», som til alt hell har fått stå i fred, da tettstedet ble utviklet i moderne tid. Heldigvis har de vett til å ta vare på sin kulturhistoriske arv, og det virker som alle som bor i disse husene er sitt ansvar bevisst. Blomstringen er på sitt kraftigste akkurat nå, og jeg gikk berserk med kamera og frydet meg over de sterke fargene på alle trær og blomster.





Jeg så mange hus som hadde en arkitektur som liksom ikke passet helt inn i et lokalsamfunn på landet, som Gamlebanken. Banken ble ombygd fra krambu i 1926 av arkitekt Lindstrøm, en mann født i Lærdal men som bodde i Bergen.

Gamlebanken


Etter en runde i Lærdal satte jeg meg i bilen og kjørte mot Borgund. Jeg har tidligere vært utenfor og beundret den gamle kirken som er bygget i 1183, men benyttet denne gangen muligheten til å kjøpe billett, og besøke både kirken og besøkssenteret.


Inni kirken som er mye mindre inni enn det ser ut til fra utsiden
Detalj fra kirken
Av de 1000 stavkirkene som ble bygget rundt i verden på midten av 1100-tallet, er det bare 28 stykker igjen, og alle disse er i Norge. Borgund er den av disse kirkene som har overlevd uten større endringer, så her ligger mye historie i veggene. Tenk, vi befinner oss nå like etter vikingtiden var slutt, og bare 30 år etter at den katolske kirken i Norge fikk egen erkebiskop direkte under paven i Roma.

Den lille utstillingen man betalte for var interessant, men liten i forhold til bygningen

Inne i besøkssenteret har de et stille rom, sparsommelig belyst og med klangfull musikk. Her var det godt å sitte ned, og lese brosjyren som skildrer hva du ser, og ikke minst hva du ikke ser og hører.

Borgund besøkssenter har flott butikk og kafè
Det ble noen kilometer i dag også gitt, selv jeg som brukte bilen klarte målet mitt på skrittelleren som nå er bikket femtentusen. Sondre oppdaget en tennisbane som måtte testes ut, mens jeg fikk litt tid til å lese Geir Tangens Hjerteknuser som jeg er midt inni. 

Etter å ha drukket kaffe sammen kjørte jeg bak dem og tok bilde i fart 
På kvelden spiste vi en fortreffelig middag på Strandsitjaren, restauranten på Lærdal Ferie og Fritidssenter. Kjøkkensjefen, italieneren Sergio både tok i mot bestilling, laget mat og serverte, og vi var imponert over alle tre hovedrettene, og ikke minst desserten. Hans hjemmelagede semifreddo med dadler og mandler var så god at jeg måtte spørre om han hadde laget den selv, og det hadde han, fortalte han med et stolt smil 🙂

onsdag 24. mai 2017

Åpningsfest for KODE 1 - og arrangement med KODE kunstklubb

KODE 1  - like ved Musikkpaviljongen i Bergen sentrum
KODE 1 er Kunstmuseene i Bergens bygning for kunsthåndverk og design. Museets samling av kunsthåndverk og design, teller mer enn 35.000 gjenstander.

Denne "Permanente Udstillingsbygning" åpnet i 1896. Bygningen ble på folkemunne hetende «Permanenten». De to siste årene har bygningen gjennomgått en omfattende rehabilitering, og da det i går åpnet igjen, fikk vi se et praktmuseum, der bygningen og samlingen er mer tilgjengelig for publikum enn tidligere, med kunst i alle rom.

Når KODE 1 åpner nå i mai, er det med nye presentasjoner av Sølvskatten og Singersamlingen, i tillegg en utstilling med H.M. Dronnings Sonjas kunst. Senere vil museets utstilling med sørøstasiatisk kunst og nye utstillinger med kunsthåndverk og design åpne. Klikk gjerne på linkene for å lese om disse utstillingene, det er spennende lesning!

KODE 1 har nyskapende studiemagasiner, der kunstgjenstander fyller restaurant, resepsjon og konferanserom. Bygningen har en museumsbutikk med fokus på design og interiør, formidlingsrom til barn, og en kombinert fest- og konferansesal.

Jeg fryder meg over å være medlem av KODE kunstklubb, og var også tilstede på åpningen av kunstmuseet i går kveld. Både direktøren for KODE, danske Karin Hindsbo og ordføreren i Bergen holdt tale, før selveste statsministeren talte og erklærte bygget for åpnet. De hadde kulturelle innslag med dikt og musikk, før festen tok av utpå kvelden.

Tar du en titt her, kan du få en liten titt inn i den flotte åpningen, med Erlend O. Nødtvedt sin diktlesning og mye mer.


I dag inviterte KODE kunstklubb til en privat omvisning for kunstklubbmedlemmer. Til tross for at det er en amatør på kunstfronten som skriver her, så hadde jeg stor glede av begge arrangementene, og hadde stort utbytte av alt jeg lærte. Ikke visste jeg at så mange er medlem av kunstklubben, og KODE selv var en smule overrasket over hvor mange fremmøtte det var i dag. De greide å lirke inn mange flere enn det var satt frem stoler til, og de som ble stående ute i gangen fikk høre det som ble sagt i høytalerne i bygget.

Et spennende rom med mye bergenshistorie, som jeg gleder meg til å besøke igjen
En omvisning var det ikke akkurat, for all pratingen foregikk i Festsalen, hvorpå vi fikk gå rundt på egenhånd og se på kunsten. Først fortalte førstekonservator Anne Britt Ylvisåker engasjert og morsomt, om de moderne studiomagasinene, som er åpnet opp så publikum kan se hva som finnes på museets lager. Ved å åpne opp magasinene får publikum innblikk i museets arbeid på en helt ny måte.
KODE 1 er i det hele tatt blitt et lyst og åpent bygg som det føles godt å bevege seg rundt i.

Til tross for at jeg var innom H.M. Dronning Sonjas utstilling Underveis i går var jeg innom her i dag også, etter jeg hadde hørt konservator Frode Sandvik prate om utstillingen. Dronningen er opptatt av grafikk og keramikk, og det er mest denne type verker hun har med i utstillingen. Sandvik fortalte også om Dronningens utrettelige og mangeårige arbeid for kunsten, og hvordan hun de siste årene får formidlet sin egen kunst. Det var spennende å høre på Sandvik, som helt tydelig har mye kunnskap om Dronningens kunst.

Etter foredragene fikk jeg et glass Proseco i hånden, og kunne tusle rundt å se på kunsten. Jeg besøkte Sølvskatten og Underveis, og gikk også inn i det lille rommet hvor et studiomagasin med en flott blandemaskin har fått plass.

Dronningens krukker minner meg litt om Magne Furuholmen sine på cruiceskipet vårt 

Skulle gjerne hatt litt dronningkunst på veggen jeg 

En ugle av Picasso og Dronningens bilder, som blir studert nøye
Til sist gikk jeg ned i kjelleren hvor butikken og restauranten finnes, og i Bien restaurant fikk jeg også øye på studiomagasiner fra museet. Den nydelige duften fra det åpne kjøkkenet fikk meg til å ile ut derfra, før sulten tok overhånd 🙂

Selfie

søndag 21. mai 2017

Armageddonalgoritmen av Petter Fergestad

Debutromanen til 78 år gamle Petter Fergestad er bygget på hans egen kunnskap innen elektroteknikk. Han har jobbet med bølgefenomener, matematikk og teknologiutvikling i en mannsalder, og har med dette fundamentet, skrevet en spennende krim.

Fra bakpå boken:
Er Gud matematiker? Forsker Leif Linge har utviklet en algoritme som beviser at klimakrisen ikke er menneskeskapt. I det vitenskapelige miljøet blir han latterliggjort. I Pastor Lunds sekt blir han en helt. Samtidig rammer uhyggen Drammen. Flere personer blir borte på mystisk vis. Pastoren mener endetiden er nær, og at de vranglærde tas først. Han vil samarbeide med Linge om å bevise det, og en eksplosiv allianse oppstår. Etter hvert som saken rulles opp, avsløres et spill av mørke krefter. Og da Leif Linge innleder et forhold til pastorens datter, er det duket for komplikasjoner. Det er duket for Armageddon.


De lærde strides, som det heter, om klimakrisen er menneskeskapt eller ikke, og det er ikke tvil om at det er mange organisasjoner som skor seg på teorien om at forbruket vårt og måten vi lever på, vil komme til å utslette kloden.

Armageddonalgoritmen tar ikke stilling til dette spørsmålet, men lufter forsiktig tanken på at historien vil gå sin gang, uansett hvordan vi mennesker oppfører oss.

Handlingen gir tanken flere ting å gruble på. Uten at det går på bekostning av troverdigheten, greier Fergestad å gi en engel en stor rolle i handlingen. Er du åpen for at illusjoner, hologrammer og telepresence, er ting som forekommer, vil du ha ekstra stort utbytte av denne boken.

Et annet tema vi er innom i denne fortellingen, er menneskets psyke. Ola Linge er en forvirret mann, som ikke skjønner hva som skjer i livet hans. Han er ofte psykotisk og tror ikke alltid på, at det han ser er virkeligheten.  Derfor stoler han heller ikke på, at han ikke har gjort det de beskylder ham for. Vi møter også pastor Lund, som er leder for sekten Profetens brødre, og med ham i kulissene begynner ting å skje.

Etter Leif Linge presenterer algoritmen, som kan forutsi kriminalitet og terror, settes krefter i sving for å få tak i denne. I bokens begynnelse har allerede en imam forsvunnet, og to mennesker til skal forsvinne sporløst, før politiet kommer på banen.

Petter Fergestad har flettet sammen en god historie som belyser flere tema. Boken er godt skrevet, handlingen foregår kronologisk uten lange innledende deler, så tempo er høyt og handlingsdrevet. Det filosofiske spørsmålet som belyses mot slutten er interessant, men jeg vil unngå å nevne hva det handler om, for å ikke røpe løsningen på gåten.

Til tross for at algoritmer ikke er noe jeg vet mye om, kunne jeg nesten ønske meg litt mer om dette, men i mine øyne er det en god bok når jeg etter endt lesing vil lære mer om et tema. Gratulerer til Petter Fergestad med flott debut, boken anbefales på det varmeste!

Utgitt: 2017
Sider: 333
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 20. mai 2017

FløyenOpp - Tipåtopp og en ny hytte i samlingen

Været tok en U-sving da vi var på toppen og temperaturen sank 8 grader på no time
En travel og innholdsrik lørdag er forbi. Etter å ha hentet gemalen på Flesland, parkerte vi i byen, og jeg la i vei oppover mot Fløyen. En time senere kom han 300 andre sprekinger løpende, med nummer på brystet. Det er også et barneløp på Fløyen, hvor over 100 barn deltok.
Jeg lekte som vanlig paparatzi og fotograferte løperne på toppen. Vinnerne løper strekningen fra Vågsallmenningen til Fløyen på henholdsvis 15:57 og 14:14, noe som er helt ufattelig for en somlepave som meg.

Et lite knippe sprekinger som var med og løp FløyenOpp i dag
Neste punkt på programmet var å skaffe seg et sjekk-inn på Tipåtopp. I en hel uke nå, har jeg greid å komme meg til topps hver dag, så jeg kan skryte på meg 7 sjekk-inn siden åpningen av konkurransen 10 mai. Heldigvis har jeg kultur-ting på programmet til uken, så beina får hvilt seg litt til torsdagens Storhaugen Opp i Lærdal.

Siste klippestasjon for 7-fjellsturen er sjekk inn på dette turmålet
Etter vi hadde sjekket inn på Sandviksfjellet gikk vi videre for å skaffe hytte nummer 51 til samlingen. Tindeborg ligger øst for Store Tindevannet, og går du innover stien fra Rundemanen så pass på at du ikke går for langt før du begynner å se etter hytten på venstre side av stien.

Tindeborg lå nær stien men godt gjemt for tilfeldige forbipasserende 
Tindeborg ble bygget i 1908 og hadde opprinnelig en grunnflate på 4,5 x 3 meter. Hytten har vært i bruk hele sin levetid, og har opplevd å bli utvidet og pepret med granatsplinter under krigen. Tindeborg har hatt mange eiere, og av det jeg kan se fra bildet i boken, tar dagens eier seg godt av den, for den er nydelig pusset opp, også innvendig.

Nå har vi besøkt tilsammen 51 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Det er ikke lett å huske navnene på alle 57 hyttene, så på returen i dag var vi innom Platou og kjøpte Styrkeprøven-Rett-Vest sitt kart, så nå skal jeg bruke kvelden på å prikke inn alle hyttene. Det er veldig gøy å gå på tur når en vet hva vannene, dalene, toppene og ikke minst, hyttene man går forbi heter.

fredag 19. mai 2017

Vardebu og Ulvehylet - to hytter på Ulriken

Varden på Ulriken - den høyeste toppen på Byfjellene 643 moh.
Disse to hyttene har vi gått forbi de gangene vi har samlet hytter på Ulriken, rett og slett fordi de ligger så nær Ulrikens topp. Vi har vært så ivrig etter å lange i vei på tur, at før vi har visst ordet av det, har vi passert og kommet godt på vei. Denne gangen var disse hyttene målet for turen, så bremsene ble satt på, men sannelig gikk jeg ikke forbi denne gangen også.

Etter å ha vært innom både Fjellsol og Stormfuglen fant jeg endelig ut av det og fikk øye på Ulvehylet. Denne hytten ble oppført av to ungdommer, og en av dem, Villy Vatne brukte Ulvehylet til han ble nærmere 90 år. Han gikk bort i fjor sommer, og må være den av alle hytteeierne jeg har lest om i boken som har eid og brukt hytten selv i alle år. I boken min kan jeg lese at guttene under krigen satt i hytten under et stort flyangrep med luftskyts over byen, noe som må ha vært en uforglemmelig opplevelse.

Ulvehylet 
Den andre hytten jeg hadde peilet meg ut til kveldens tur var Vardebu. Denne ligger like under den høyeste toppen på Byfjellene, altså Ulrikstoppen som er markert med en varde like bak det de fleste forbinder med Ulriken. Like bak, betyr rett bak. Jeg gikk alt for langt, før jeg begynte å se meg om etter disse to hyttene, så pass på!

Vardebu sto ferdig i 1938, og også denne hytten er bygget av en ung vennegjeng. Hytten ble mye brukt under krigen, og tre kraftige granatnedslag medførte store skader på hytten. Vardebu eies fremdeles av familien til en av dem som opprinnelig bygget hytten.

Vardebu som speiler seg i vannet like under Ulriksvarden

Det er ingenting å si på utsikten

... eller underholdningen 🙂
Begge disse hyttene ligger godt gjemt i terrenget, men ser du litt bak deg når du går på vidde-stien, så vil du få øye på Ulvehylet i alle fall.
Skal du som meg opp på Ulrikstoppen og sjekke inn for Ti-på-topp-Bergen, så vil du få øye på Vardebu, der den ligger idyllisk og speiler seg i vannet.

Nå har vi besøkt tilsammen 50 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

torsdag 18. mai 2017

Kvinnen med rødt hår av Orhan Pamuk

Kunne du tenke deg en stor saftig bit av Tyrkia, sammen med en liten smakebit av iransk mytologi? da er Orhan Pamuks siste roman noe for deg. Jeg likte Kvinnen med rødt hår veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.

Forlagets presentasjon: 
«Kvinnen med rødt hår» er en fengslende beretning om mord, mysterier og det litterære fundamentet sivilisasjonen vår er bygd på.

I en liten by utenfor Istanbul graver en brønnmester og hans læregutt etter vann. Om kvelden forteller de hverandre historier. Etter som brønnen blir dypere, kommer også brønnmesteren Mahmut og lærlingen Cem nærmere hverandre. Men en mystisk, vakker kvinne med rødt hår vekker lidenskapen i Cem, og plutselig tar historien en skjebnesvanger vending.

Gjennom Vestens myter om Kong Ødipus og Østens fortelling om Rostam og Sohrab, utforsker Orhan Pamuk våre forestillinger om fedre og sønner, autoritære systemer og individualisme, stat og frihet, det å lese og å se.

Kvinnen med rødt hår er en nydelig fortelling om far/sønn-forhold og om anger. Smerten over ikke å få barn står sterkt i siste del av historien, og blir et speil i forhold til resten av handlingen.

I første del er Cem en ung gutt som respekterer sin brønnmester og jobber hardt for å tjene penger til utdannelse. Her er flere spenningstopper i denne delen, og spesielt slutten på del en tok pusten fra meg. Det er i denne delen han blir kjent med Kvinnen med rødt hår, og minnene om henne skal følge ham hele livet.

I del to har han begynt på universitetet og vi følger ham i det daglige, men også i hans kvaler over å ha sviktet brønnmesteren, for flere år siden. Han har fortalt noen løgner i sitt unge liv, som veier tungt på hans skuldre, og preger måten han tenker og oppfører seg på.

Vi er i et moderne Tyrkia, hvor første del finner sted på 80-tallet. Vi får høre om samtidig politikk, om politisk eksil og militærkupp og om islamister og eu-tilhengere som er på kollisjonskurs. I denne romanen får vi oppleve et Tyrkia i forrykende utvikling, og forfatteren tar oss med til et Istanbul som opplever voksesmerter. Til tross for denne raske utviklingen som kunne manifestert seg som støy i boken, har den en neddempet stemning, med melankolske og ettertenksomme tilsnitt.

Det er spennende at forfatteren plasserer myten om Kong Ødipus parallelt med iransk mytologi og sagnet om Rostam som drepte sin sønn Sohrab. Han greier å tegne et fullstendig nydelig bilde, ved hjelp av disse to mytene og hovedpersonens forhold til sin egen far, mor og barnet som aldri kommer.

Underveis i boken skjønte jeg hvor hen det bar, så vendepunktene i boken kom ikke overraskende på. Disse dårlig gjemte avsløringene ødela ikke for intensiteten i historien, for i denne romanen opplever vi flere kriser og følelsesmessige oppgjør. Handlingen bringer i fokus, etiske valg og moralsk styrke, noe som er romanens hovedstyrke, mer enn spenningen i plottet.

Jeg lyttet og lyttet og fikk ikke nok. Øystein Røger leser på en fortreffelig måte, og selv om jeg normalt liker at innleserne leser fort og effektivt, hadde jeg lyst å be Øystein bremse litt. 
Boken har jeg liggende, så jeg kunne jo gått over til å lese selv, men jeg nøt lytteopplevelsen og ville ikke at den skulle stoppe. 


Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 20147
Lyttetid: 6 timer og 42 min.
Kilde: Lytteeksemplar


På bloggen Kleppanrova finner du en flott omtale av samme bok!

onsdag 17. mai 2017

Syttende mai og hytte nummer 48 av 57 hytter i Byfjellene - snart i mål!

Gratulerer med dagen alle sammen! Etter å ha vært i byen og kjent på 17-mai stemningen, og hjem til min søster for rømmegrøt var det tid for tur. Siden hytteutfordringen jeg ga meg selv i januar går mot slutten, har jeg meldt meg på Ti på topp - Bergen, for å greie å holde oppe trøkket på turgåingen. I dag ble det en hytte og en sjekk-inn på Ti på topp, og som du kan se på lenken, har jeg vært ivrig i tjenesten disse første dagene ☺

Tilbake til Byfjellene og hyttene der. Uren er en hytte som ligger på Kvitebjørnen. Jeg har vært på alle hyttene i dette området, og i dag passerte jeg 4-5 av dem for andre gang. Uren ligger godt gjemt, og jeg er sikker på at det ikke er mange som tilfeldig har passert denne på sine streif i Byfjellene. 

Hytten ble bygget av noen 15-åringer i 1912. Det er ufattelig hvor driftige ungdommene var på begynnelsen av dette århundre. Hytten var eid av den opprinnelige eierens familie, helt frem til 1977, da dagens eier fikk hytten.
Som så mange andre hytter i byfjellene forfalt den kraftig under 2. verdenskrig, men den nye eieren fikk rustet hytten opp igjen, og brukte den flittig sammen med sin unge familie.

Nå fremstår hytten igjen som nedsarvet og grundig slitt, men eieren har gjort sitt for Uren, og er usikker på hva som vil skje med hytten, om den vil bli solgt, brent ned eller gitt bort. Jeg vet at jeg gjerne ville rekkt opp hånden for å få overtatt en hytte på Byfjellene, men det føles som galskap å drømme om noe sånt.

Hytte med potensiale....

Du kan se hvorfor den heter Uren

Etterlatenskaper etter 2.verdenskrig finnes mange av i Byfjellene

Litt blomster må vi ha - så langt har blåbærene kommet  300 moh i Bergen

Har du lyst å se grunnen til at jeg flyr rundt i Byfjellene og leter etter hytter, kan du ta en titt på lenken, hvor jeg har omtalt boken til Trygve Hillestad og Jo Gjerstad, en fantastisk inspirerende bok, som jeg anbefaler alle bergensere å bruke (ikke bare eie...)

Nå har vi besøkt tilsammen 48 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.