lørdag 13. januar 2018

Det ender med oss av Colleen Hoover

Dette er mitt andre møte med denne amerikanske forfatteren, siden jeg har lest Stygg kjærlighet for noen år siden. Jeg må med en gang si at jeg er kraftig utenfor min komfortsone når det gjelder litteratur her, men hoppet i det siden jeg likte hennes forrige bok godt.

Forlaget om boken:
Lily Bloom er i begynnelsen av 20-årene. Hun har ikke hatt det lett i oppveksten, faren var voldelig mot moren og hun fikk ikke lov til å ha venner på besøk. Lily er likevel full av vilje, pågangsmot og tro på framtiden. Etter å ha fullført college, flytter hun til Boston og åpner sin egen blomsterbutikk. Hun møter hjernekirurgen Ryle Kincaid. Han er påståelig, sta og arrogant, men også følsom, briljant og fullstendig bergtatt av Lily. Og til tross for at Ryle har en sterk aversjon mot forhold, blir de et par. 
Så møter Lily plutselig igjen sin første kjærlighet, Atlas Corrigan. Han var hennes sjelefrende og beskytter da hun var 15 år, men de har ikke sett hverandre siden. Og like plutselig blir alt Lily og Ryle har bygget sammen, utsatt for et ragnarok.


Dette er en roman full av vellykkethet. Hovedpersonen Lily er bare 23 år men har en mastergrad i business, og fast jobb i det største markedsføringsfirmaet i Boston. Så møter hun Ryle, en utrolig vakker og sjarmerende mann, som i tillegg er nevrokirurg og søkklastet med penger.

Overgangene er til tider brutale, Lilly har plutselig sagt opp jobben sin og kjøpt et lokale til blomsterbutikken hun drømte om å åpne. Inn i lokalet svinser Allysa og tilbyr seg å jobbe for henne, gratis. Hun er søkkrik og trenger bare noe å drive tiden med. De blir selvfølgelig perlevenner, og sammen gjør de blomsterbutikken lukrativ i rekordfart.

En del av handlingen er satt tilbake i tid ca. 8 år, dette er skrevet i kursiv og i dagbok/brev-format (de som kjenner meg vet at dette er skikkelig nedsig for meg) og det er i denne handlingstråden vi blir kjent med Atlas, og med mishandlingen som Lilys far bedrev.

Karakteroppbyggingen er god, jeg likte veldig godt Atlas, han var den mest jordnære av dem, og den eneste av personene som virket troverdig. Vi møter ham så vidt igjen mot slutten av primærhandlingen, men så fades han ut og forsvinner.

Forfatteren forteller i etterordet at denne historien er inspirert av hennes egen oppvekst sammen med en far som slo mor, og en mor som aldri brøt ut av ekteskapet. Spørsmålet, hvorfor går ikke mor? er et spørsmål som forsøkes svart på i denne romanen, om hun har lykkes med det, er jeg ikke sikker på. Selv endte jeg med å synes synd i Ryle, og fikk de rike bortskjemte jentene langt opp i halsen, det var sikkert ikke meningen.

Andre og vel så interessante spørsmål blir stilt: Er det lov å ikke ville ha barn eller være i et monogamt forhold, men kun konsentrere seg om jobben sin? Jeg ville gjerne fått utdypet dette litt mer, men siden Ryle ikke greier å leve etter sine egne leveregler, så stopper refleksjonene. Vi får også et lite innblikk i de sosiale forholdene i USA. Hvordan kan Atlas, en 19 år gammel gutt blir tvunget til å bo i et falleferdig hus uten tak gjennom vinteren?


Handlingen er veldig amerikansk og veldig overfladisk, så er det en lettlest kosebok du er på jakt etter så er Det ender med oss midt i blinken!


Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2018
Sider: 393
Kilde: Leseeksemplar


Les gjerne omtalene til bloggene Beathesbokhjerte, Medbokogpalett og Hverdagsnett!

torsdag 11. januar 2018

Erik Bye en biografi av Asbjørn Bakke

Erik Bye er en kjent skikkelse for alle, kanskje bortsett fra de aller yngste. Selv om jeg kjenner til mannen, viser denne boken at det var uendelig mye jeg ikke visste om ham. Biografien er en nydelig skildring av en unik personlighet, samtidig som den gir oss et stykke norgeshistorie, du ikke må gå glipp av. Anbefales som samlytting!

Forlaget om boken:
Da århundrets nordmann ble kåret i 2005, kom Erik Bye på tredje plass - bak kong Olav og Einar Gerhardsen.
Det sier alt om den enestående posisjonen kringkastingsmannen, programlederen, visesangeren, dikteren, samfunnsrefseren, eventyreren og medmennesket Erik Bye opparbeidet seg i det norske samfunnet i tiårene etter krigen.
Erik Bye var fjernsynspioneren som brakte verden inn i de tusen norske stuer. Hans unike evne til å skape relasjoner skaffet ham venner i alle samfunnslag - fra uteliggere til Hollywood-stjerner.

Denne biografien innledes av en skildring av begravelsen til Erik Bye. Allerede i åpningsscenen til boken triller tårene mine, og det skal ikke bli siste gang.

Så tas vi med tilbake til da Erik Byes foreldre traff hverandre, og vi får høre om lille Eriks oppvekst, først i Amerika hvor han var født, og senere i Oslo. Han var ungdom da krigen brøt ut, og Eriks følelser da familiens pensjonat ble rekvirert av tyskerne, var utrolig fin å høre om. Dette og flere andre hendelser under krigen var med å prege ham som menneske.

Vi vet jo at Erik Bye blir koblet sammen med Redningsskøyten. I begynnelsen på denne boken får vi høre bakgrunnen for dette engasjementet, som varte livet ut, og som muligens er det som har preget hans omdømme mest.

Vi hører om studentdager i New York, med skriving av dikt, sanger og skuespill. Han leste masse og jobbet, blant annet som sjauer, noe som gikk hardt ut over studentpliktene. Han uttalte: "akademisk utdannelse er det mest overvurderte fenomenet i verden", noe han skulle komme til å leve opp til, resten av livet.

Ett planlagt studieår i Amerika blir til seks år i livets skole, før han kommer seg hjem til familien i Norge. Han kontakter gamlekjæresten Tove igjen, og kort tid etter gifter de seg. Han får jobb først i BBC London (som sendte på frekvensene til Norge, som de hadde brukt under krigen frem til 1957) Når de slutter med dette mister Erik jobben, og reiser tilbake til Norge, og får etterhvert jobb i NRK radio (fjernsyn hadde vi ikke i Norge før 20 august 1960).

Historien om Erik Bye skildrer en mann med et stort hjerte for mennesker. Han hadde mange hjertesaker i sitt liv, som serieproduksjon av fiskebåter, å bremse sentralisering, forebygging av fremmedfrykt, han løftet frem psykisk utviklingshemmede på en positiv måte, og med sin intense tilstedeværelse belyste han utfordringer og brant for å knytte landet vårt sammen. Han ser det globale i det lokale, og søker bakover i historien for å lære noe om fremtiden, men historiene og nærhet til vanlige mennesker er det som driver ham.

Når vi går inn i 90-tallet, nærmer Erik Bye seg pensjonsalderen, men selv om kroppen skranter og ansiktet er både furet og værbitt, er energien og innsatsen like høy. Biografien skildrer livet hans helt inn i døden. Vi får høre om de siste ukene og dagene, hvordan kroppen hans takket for seg, og hvordan han takket av hos venner og familie. Det ble nesten litt for personlig, for dette er tett på.

Han blir portrettert som en karismatisk og ekstremt kreativ høvding. En egenrådig kar som får til det han setter seg fore, men som alltid involverer andre, og løfter dem frem. Han turer frem, og med dagens briller synes jeg kanskje at han blander kortene når han jobber med egne ting i arbeidstiden som NRK journalist.
Det er ikke utelukkende et glansbilde vi blir vist i denne biografien, for det legges ikke skjul på at Erik Bye var en urolig sjel som til tider kunne være dyster, han var lite hjemme med familien, og som i perioder drakk tett, men han tapte aldri sine medmennesker av syne.


Det er Dennis Storhøi som har lest inn denne boken. Innlesning viser stor respekt for den folkekjære Erik Bye, det kunne ikke vært gjort på en bedre måte. 


Utgitt: 2017
Lyttetid: 22 timer og 43 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 9. januar 2018

Gildra - en roman fra Island av norske Hilde Susan Jægtnes

Gildra er en av de første 2018-utgivelsene jeg leste i år, og jeg ble mektig imponert. Jeg har ikke lest noe av Hilde Susan Jægtnes før, men boken er forfatterens fjerde roman. Hun har utdannelse fra London som skuespiller og musiker, og en mastergrad i manusskriving fra Los Angeles. I tillegg til å skrive skjønnlitteratur og poesi, skriver hun altså manus for tv og film, for spillefilmen Hjertestart ble hun nominert til Amanda!

Fra bakpå boken:
Hun ville dusje, det var det eneste hun ville. Hun ringte på en dør, prøvde å gjette hva klokken var, ga opp. Noen åpnet, en kvinne med utydelig utseende, sitrende forsøk på et smil. Kan jeg være så snill å få låne dusjen? ba hun med tårer i øynene. Jeg er fra Norge. Jeg orker ikke mer. Kvinnen nikket nølende, rygget og ga plass til henne – at noen ville slippe henne inn – alt hun ville var å dusje, å skylle av seg uvesenet. Vodkaflaska hadde hun satt fra seg bak gjerdet, kvartfull.

Hanna reiser til Island for å jobbe på bondegård som et ledd i veterinærutdannelsen. I ett år strever hun for å bli akseptert i et samfunn preget av hardt fysisk arbeid, utilregnelige dyr og overskridende fyll.


Jeg trodde jeg gjorde det lett for meg selv, da jeg plukket ut den tynneste boken fra hylla, men de første par sidene i boken satte meg skikkelig på plass. Etter å ha lest baksideteksten på nytt og tvunget meg videre begynner heldigvis ordene og setningene å gi mening.

Et bilde av et karrig liv, i et karrig land materialiserer seg ut i fra teksten. Skildringene er mer knyttet opp til stemninger, smerte og skit, enn til den konkrete handlingen. Dette er en sanselig roman som føles på kroppen mer enn den forstås med hodet.

Vi er kommet godt ut i handlingen før vi får vite bakgrunnen for tittelen til romanen. Når jeg har kommet så langt vet jeg ikke hva jeg skal synes om Hanna, som er flink til å bite tennene sammen og tåle alt hun blir utsatt for, om bonden som... ja hva er det med den bonden? han behandler Hanna røft, ydmyker henne og er aldri fornøyd med måten hun gjør ting på.

Siden jeg selv var på Island i sommer og har ferske bilder i hodet mitt av det golde landskapet, svære flokker med hester som løper fritt, fraflyttede gårder og store avstander, så er det lett for meg å se for meg omgivelsene. Men, menneskene i denne romanen klarer jeg ikke å plassere blant menneskene jeg så og møtte på Island.

Gildra er en roman hvor dyrene spiller en stor rolle. Men, også forholdet mellom mennesker er et tema som står tydelig frem. Hvilke friheter gutter tar seg, og hvordan voksne tenker det er greit å herse med de som er yngre. Scenene når Hanna skal ri på tur med Gildra, og når hun tar med seg bondedatteren på festival på Vestmannaøyene gjorde inntrykk på meg.

Hun dro bondedatteren på beina og sparket borti Palli. Hjelp meg å få henne til teltet, kommanderte hun. Palli reiste seg i sin fulle tometers høyde, kastet bondedatteren over skulderen i et brannmannsløft og fulgte etter Hanna. Han strevde med å feste blikket etter å ha styrtet halvannen liter vodka. Sulten, stønnet han. Vi har tørrfisk i teltet, sa hun. Har du øl, sa han. Ingen har øl! sa hun. Det er aldri noen som har nok øl.

Dette er en rystende roman, for her er mange rå skildringer av overgrep både mot dyr og mennesker. Men både Hanna og venninnen Lolli viser noen følsomme og såre sider ved sin personlighet, som setter all denne barske "islandskheten" i perspektiv. I mine øyne er denne boken for kort, jeg kunne ønsket meg litt mer kjøtt på beina på karakterene, og en handling/tema som gjøres litt mer tydelig. Det er ikke ofte jeg flagger flere sider i en bok, men dette er så bra at jeg gjerne skulle lest mer for at bokens mellommenneskelige tema, riktig skulle fått festet seg.

Boken er lest på noen timer, men for noen timer! Anbefales, både for deg som har vært på Island og nytt deres vakre natur og flokkene av hester, og alle dere andre ☺☺☺


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2018
Sider: 149
Kilde: Leseeksemplar

søndag 7. januar 2018

En lykkens dag av Camron Wright

En lykkens dag er forfatteren Camron Wrights fjerde roman, men den første som kommer ut på norsk. Jeg var så heldig å få et forhåndseksemplar, så jeg har kost meg med denne i romjulen - gled deg! Ikke la deg skremme av det sukkersøte coveret og den like søte tittelen, dette er en roman med brodd, som fester seg i hjerne og hjerte.

Forlaget om boken:
For Ki Lim og Sang Ly er hver dag en kamp for å overleve. De bor på Stung Meanchey, den største kommunale søppelfyllingen i Kambodsja, og livnærer seg ved å plukke søppel som kan selges videre.
Som om ikke livet var vanskelig nok, må de også bekymre seg for sitt kronisk syke barn, Nisay, og utgiftene til dyr medisin som ikke virker.
Når det ser som mørkest ut, oppdager Sang Ly at den gretne kvinnen som kommer og krever inn husleia har en stor hemmelighet. Hemmeligheten setter i gang en bølge av hendelser som vil endre livet til alle som blir truffet av den.
En lykkens dag er en fortelling om håp, om én kvinnes kamp for å redde sønnen og en annen kvinnes mulighet til forsoning.


I forfatterens merknad helt til slutt i boken kan jeg lese at denne romanen er bygget på en sann historie. Camron Wrights sønn har fulgt Sang Lys familie på fyllingen, og laget dokumentarfilmen River of Victory, og med filmen som utgangspunkt har han skrevet denne romanen.

Den lille familien til Sang Ly bor på en bosshaug, i et slags skur med tre vegger, dekket av litt presenning. Det er ikke lov å bygge på selve søppelfyllingen, og det som bygges rundt, er mer enn forfallent. Stung Meanchey er en enorm bossplass, hundre høydemeter med råttent avfall. Området stinker, og bossplukkerne tilbringer dagene med å plukke boss, omringet av giftig vann og stadige branner, som røyklegger området.

Det hender Ki Lim kommer hjem med en liten oppmerksomhet til sønnen eller kona si, og en dag har han med seg en slitt gammel barnebok til Nisay. Denne boken og Sang Lys sterke ønske om at sønnen skal få komme seg bort fra søppelfyllingen, driver historien videre.

Dette er den overordnede handlingen, men i en lang sekvens overtar en kjærlighetserklæring til litteraturen, som romanens åpenbare budskap . Gjennom det Sang Lys læremester formidler, blir både hun og leseren presentert for et fundament for å forstå litteratur. Gode historier skal lære deg noe, så selv en enkel fabel kan si deg noe, som angår deg i ditt liv, og gjennom å lese om andre, kan spørsmål i ens eget liv finne sine svar.

  Det å lære noen å lese, Sang Ly, er veldig mekanisk. Det er som å plukke søppel - greie, enkel regler - du bare gjør de bevegelsene som hjernen sier at du skal gjøre. 
  Greit, det forstår jeg.
  Men litteratur er unikt. For å forstå litteratur må du lese med hodet, men tolke med hjertet. De to er nødt til å jobbe sammen, og for å være helt ærlig er det ikke ofte de kommer overens.

Personlig liker jeg godt når handlingen i en roman viser respekt og kjærlighet for litteratur, på et eller annet plan. Men når vi ca halvveis i denne historien, får gjengitt (ca. 12 sider) den kambodsjanske versjonen av Askepott, tar det litt av med "undervisningen". Her refereres det fra gamle klassikere, og Shakespeare og Platon er bare noen av de som blir sitert. Det virker som at litterære fraser ramses opp på løpende bånd, "Vi er litteratur" "Litteratur har blitt kalt en håndbok i kunsten å være menneske." Vel, i løpet av noen få sider begynner hodet mitt å si blablabla...

Jeg begynner å savne hverdagslivet på den grusomme søppeldynga, den skumle banden og leieinnkreveren som var skikkelig scary. Jeg tenker på lille Nisay som var så syk, men som nå hele tiden er med barnevakter, og på unge Maly, hvordan går det med henne?

Underliggende temaer i historiene de leser blir flettet inn i hverdagslige hendelser. Drømmer, (som er noe av det kjedeligste jeg leser og hører om), blir også et tema som diskuteres og eksemplifiseres. Vi lærer også hvordan en skal forstå og bruke en metafor i litteraturen, og det hele blir en sann røre av litterære tolkninger, livsvisdom og moral.

Heldigvis penser historien seg tilbake til realitetene i Kambodsja. Viktige historiske faktaopplysninger flettes nennsomt inn i historien, og vi får høre om Røde Khmer-soldater som jaktet opp og drepte alle med et snev av utdannelse. Nå tar historien seg kraftig opp, og jeg nyter skildringene av bussturen ut på landet, og møtet med healeren.

Rammefortellingen er sterk og innsiktsfull, og jeg ser hvilken viktig rolle læremesteren har for å få handlingen til å gå opp, men det ble litt mye "love of litterature" etter min smak. Wright skildrer de historiske hendelsene på en troverdig måte, og greier å gi oss et fint bilde på livet på søppelfyllingen uten å bli sentimental eller fordømmende.

Etter å ha lest denne romanen var hodet mitt i kok. Røde Khmer og Pol Pot regjerte fra 1975 - 1979, og greide på den tiden å utrydde 2 millioner mennesker. Dette er bakgrunnen for handlingen, og det sier seg selv, jeg brukte kvelden på å lese meg opp, mens jeg sendte Camron Wright en takknemlig tanke for å sette denne delen av verdenshistorien på dagsorden.

Filmen ser ut til å være fra 2011, og jeg kan ikke fri meg fra å lure på hvordan tilstandene er i Kambodsja, på Stung Meanchey og for den lille familien, i dag.

Jeg anbefaler gjerne En lykkens dag videre!

☺☺☺☺☺

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 288
Kilde: Leseeksemplar

fredag 5. januar 2018

Krittmannen - engelske C J Tudor sin glimrende debutroman

Engelske C J Tudor er et helt nytt navn for meg, ikke så rart kanskje siden Krittmannen er hennes debutroman. Jeg holdt egentlig på med en annen bok, men skulle bare lese de første sidene av Krittmannen, og vips var halve kvelden godt og jeg var midtveis - denne må du få med deg!

Forlaget om boken:
12 år gamle Eddie og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente ...

Det er tretti år siden nå, og Ed trodde at fortiden lå bak ham. Plutselig mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over …

Er du klar for en søvnløs natt?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar

Krittmannen er bygget opp av to historier som veksler. Det er de samme menneskene som er med i begge handlingene, så det er artig å møte dem både som barn og middelaldrende samtidig.

Vi blir kjent med Eddie når han er 12 år. Det skjer mye i en tolvårings verden, som de voksne ikke aner noe om, og Eddies liv er preget av dette. Han er vitne til en stygg ulykke på et tivoli, og han opplever også mobbing og vold på kroppen. I tillegg får skolen hans en ny lærer, som har sine hemmeligheter å vokte. Eddies mor driver en klinikk som også utfører aborter, noe som får følger også for Eddie.

Nicky er en jente som er med i Eddies gjeng. Gjennom mye av denne delen av boken kjenner vi på den uggne tanken at det er noe med henne. Det er flere av karakterene som gir meg den samme følelsen, og i perioder føles det skikkelig creepy å lese.

Når Eddie har blitt voksen bor han i barndomshjemmet sitt. Faren er død, moren har flyttet inn med en helsefreak, og Eddie har fått seg en leieboer til selskap i sitt ensomme liv. Han jobber som lærer, selv om det er forfatter han egentlig hadde lyst å bli. Når han i voksen alder blir oppsøkt av Mickey, en av de gamle kompisene sine, begynner spenningen å vibrere for alvor.

Spenningen avtar heldigvis litt, og fokus går over på hvem som er gjerningsmennene, både i historien fra 1986, og fra nåtidshistorien 30 år senere. Men, tempo tar seg opp mot slutten, og her er Eddie og Hoppo inni en mørk skog, og skal prøve å redde en kvinne som ikke vet at hun er i nød:

Han nikker, drar frem telefonen, rynker pannen. Nesten ikke noe signal. Likevel løfter han den til øret...
... og så er den borte. Ikke bare telefonen, men øret også. Der øret pleide å være, er det nå bare et gapende, blodig hull. Jeg ser et glimt av metall, en sprut av mørkt, rødt blod, og så faller armen ned til midjen, bare forbundet med litt muskelvev.
  Jeg hører skrik. Ikke Hoppos. Han stirrer taust på meg, så faller han sammen på bakken med et gutturalt stønn. 
Skriket er mitt.

Dette er en utrolig godt sammenflettet thriller, plottet er genialt og leseopplevelsen min var av det sitrende slaget, hvor jeg pustet på toppen av lungene, nesten hele tiden. Godt språk og flotte mellommenneskelige skildringer er et pluss i denne type historie, så jeg flesker til med årets første 6`er på terningen!

torsdag 4. januar 2018

De syv søstre - Perlesøsteren av Lucinda Riley

Endelig, i dag slippes Perlesøsteren - den fjerde boken i serien De syv søstre.
Det er mange som følger denne serien, og det er ikke rart for dette er noe av det beste som finnes i denne sjangeren. De syv søstre er Lucinda Rileys pågående serie om den eksentriske millionæren Pa Salt, som tok til seg syv jentebabyer og oppfostret dem i sitt storslåtte hjem Atlantis. Når Pa dør gir han hver av døtrene hint om hvor de kan begynne å lete hvis de vil søke sitt opprinnelige opphav. Hver roman fokuserer på historien til en av søstrene, mens vi bare aner konturene av de andres liv.

Forlaget om serien:
CeCe har alltid følt at hun ikke passer inn. Etter at søstrenes far – den mystiske Pa Salt – er død, og søsteren Star har funnet den store kjærligheten, kjenner hun seg ekstra ensom.

Hundre år tidligere får Kitty McBride, en prestedatter fra Edinburgh, muligheten til å reise til Australia som ledsagerske. Her møter hun sin skjebne i form av tvillingbrødrene Drummond og Andrew – den ene vilter og ustyrlig, den andre ambisiøs arving til en formue basert på perlefiske.
Når CeCe kommer til Australia, er det noe dypt inne i henne som påvirkes av energien i området og den gamle aboriginkulturen. 


I forrige bok Skyggesøsteren er det CeCes søster Star som er hovedpersonen. Disse to er tett knyttet sammen, og når det handlet om Star, fremsto Cece som et rivjern av en dame som styrte med jernhånd ovenfor Star.

I Perlesøsteren får vi et helt annet inntrykk av Cece. Hun har studert ved kunstakademiet, men hun mener selv at hun ikke er god nok. I egne øyne mangler hun både utseende, akademiske evner og sosiale antenner. Det kommer fort frem av handlingen at hun er livredd for edderkopper, for å fly og mørket, og at hun lider så sterkt av dysleksi, at hun vegrer seg for å lese noe som helst.

I bokens begynnelse reiser CeCe til Australia, via Bankok hvor hun tilbringer noen uker i Krabi. Vi får noen flotte skildringer av Grand Palace, av en 500 år gamle smaragdbuddha og mye annen kultur fra dette landet. Hun treffer den hemmelighetsfulle Ace på en strand, og han er om mulig mer privat og hemmelighetsfull enn henne. Møte med ham inngir til spenning på et tidlig stadium.

Spørsmålene som meldte seg da Pa Salt døde i første bok, dukker opp i mitt hode igjen. Er han egentlig død? og hvem var han, hvorfor valgte han disse syv jentene? var han faren deres? 

I sitt testamente ga Pa Salt sine døtre, som han allerede har kalt opp etter syv stjerner i Pleiadene, hver deres mytologiske historie. I tillegg fikk de koordinater til hvor de ble "hentet", og det er den reisen Celaeno nå har lagt ut på. Hun er på vei til Australia, og det er hit unge Kitty Mercer også reiser i bihistorien som starter i Scotland i 1906.

Her møter vi den unge Kitty som legger ut på en ferd til Australia, som selskapsdame til en velstående lady. Fremme i Adelaide møter hun en helt ny og veldig fremmed kultur, og vi får høre om eukalyptustrær, koalabjørner og kameler, samtidig som vi føler på huden den heten de har i desember, og om avstandene som er massive.

Familien de skal besøke er velstående kvegfarmere, som også driver med perlefisking og har vingårder. Etter en dramatisk start hopper vi 17 år frem, et stort sprang i tid, men det er nødvendig for fremdriften i historien.

Det er jo CeCe det handler om, den unge damen som er usikker på seg selv, hun famler, prøver og feiler drastisk, men viser en indre styrke og kommer seg på beina igjen. Hun fremstår som en metafor på Australias historie, og på side 345 får jeg mine tanker i denne retning bekreftet:

Det begynte å demre for meg at jeg sto ved et krysningspunkt mellom to kulturer som fremdeles strevde med å akseptere hverandre, selv etter to hundre år. Australia - og jeg - var ungdommer som forsøkte å finne ut av oss selv. Vi gjorde fremgang, men vi begikk også feil, for vi hadde ikke århundrers visdom og erfaring til å veilede oss.

Det er veldig spennende å befinne seg i Australia, Lucinda Riley er en researchens dronning, og alle de små detaljene vi får om landet og kulturen gjør at jeg føler at jeg er der selv. Myten om Pleiadene står sterkt i denne boken, vi lærer mye om innvandringen til Australia, om aboriginenes kultur og vi får et fint innblikk i det å ha dysleksi. Men, aller mest handler det om å finne ut av seg selv, og viktigheten av å realisere sine egne behov.

Karakterene er glimrende bygget opp, og de små frampekene gjør romanen spennende å lese. Jeg er gjennom hele romanen interessert i høre hvordan det går, både med CeCe og hundre år tidligere, med Kitty. Lucinda Riley har et flott språk og Perlesøsteren er utvilsomt godt skrevet, med frampek og vendepunkt og historiske tidsbilder som underbygger historien. Etter min smak blir det litt "søtt", jeg hevet øyenbrynene ved enkelte krumspring, og følte at noe ble dvelt litt for lenge ved. Når det er sagt, til alle dere som følger serien og elsker den, i Perlesøsteren får du akkurat det du håper på!

Selv om vi hører litt om den fraværende lillesøsteren Merope i denne boken, er det Tiggys historie vi får om et år når den femte boken i serien kommer ut. Da går ferden fra det skotske Highlands til heten i Granada i Spania, jeg gleder meg allerede ☺☺☺


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 605
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 3. januar 2018

Oda! - Ketil Bjørnstads gjendiktning av Oda Krohgs liv

Etter å ha kost meg med Ketil Bjørnstads roman Åttitallet, hvor vi får et innblikk i hans arbeid med romanen Oda, som kom ut i 1983, var det ingen vei utenom. Jeg ønsket meg Oda til jul, og heiv meg over den i romjulen ☺

Forlaget om romanen:
Oda! er dokumentarromanen om Oda Krohg, embetsmannsdatteren som ble Kristiania-bohemens kvinnelige lederskikkelse – et ideal for mange, dyrket som en myte.

Men hvem var Oda Krohg? En nytenker, en banebryter? Eller en ulykkelig malerinne, et offer for mennenes visjoner om kvinnen og den frie kjærlighet, splittet mellom rollene som skjøge og madonna?

Mange av samtidens fremste kunstnere og forfattere ble merket av henne. Edvard Munch, Jappe Nilssen, Hans Jæger, Sigbjørn Obstfelder, Gunnar Heiberg og ikke minst Christian Krohg, som ble hennes ektemann.
I denne medrivende beretningen har Ketil Bjørnstad gjendiktet det som hendte med henne, og det som han tror har hendt.

Ketil Bjørnstad er en forteller av rang, fra første side oser det av 1880-tallets stemninger og utfordringer. Research har han alltid vært god på, noe denne romanen også vitner om, hver situasjon og hendelse vi er innom, vibrerer av samtidens kulør og intriger.
De fleste har nok hørt om Kristiania-bohemen og om Oda Krohg, så jeg har ikke tenkt å gå i dybden på dette. Oda har dukket opp i flere romaner jeg har lest, men hun har alltid vært en biperson, så ønsket om å lære henne bedre å kjenne, har presset seg frem.

Ottilia Pauline Christine Lasson ble født i Åsgårdstrand i 1860. Hun var en av ti søsken. Som ganske ung pike møter hun i sitt hjem sin første ektemann, og far til sine to yngste barn, Jørgen Engelhart. Han er en aktet forretningsmann, som utnytter Odas forvirrede følelser rundt morens sykdom, og forlover seg med henne. De gifter seg rett etter morens død og får ganske raskt en liten jente.

Så blir den elskede broren hennes Per syk. Han må foreta flere reiser til Tyskland, først for operasjoner i ansiktet, senere for å benytte seg av kurbad, i håp om å bli frisk. Oda er utpreget omsorgsfull for alle i familien sin, og en sterk støttespiller for Per, så hun følger med på disse reisene.

Hennes mann Jørgen Engelhart går konkurs, og dette anser Oda som et svik mot seg selv. Han har unnlatt å holde henne informert om bedriftens gang, og nå føler hun seg sviktet og lurt. Hun blir gravid, men dette har ingenting å si for Odas følelser for mannen, hun vil skilles. To år etter hun giftet seg, flyttet hun i en liten leilighet i Oslo, med søsteren Alexandra og de to barna, samtidig som hun blir akseptert som elev på malerskolen til Christian Krohgs.

Det er mye følelser i denne romanen. Oda er en levende karakter, som jeg lett ser for meg spradende nedover Karl Johan arm i arm med sin søster. Når de møter Christian Krohg og han inviterer på et lite glass på Grand, er det ikke vinen de samtykker til, men de sier ja til selve livet, til friheten!

Til sin fars store forferdelse slår Oda seg sammen med Christian Krohg, og dette lenge før ektemannen gir henne separasjon. Hun blir gravid, men Krohg vil ikke ha noe barn, så de reiser til Belgia og gir vekk barnet.

Tilbake i Kristiania bryter helvete løs. Hans Jæger utgir Fra Kristiania-Bohemen, en bok som blir beslaglagt, og han må tilbringe 6 måneder i fengsel. Like etter gir Christian Krohg ut boken Albertine, som handler om prostituerte og en lidderlig politimann.

Vi hører om at Amalie Skram skriver til Krohg og kaller boken hans en perle i litteraturen, men hun er venn med Bjørnstjerne Bjørnson, og ikke inni det gode bohem-selskap. Arne Garborg gir ut romanen Mannfolk, men denne blir ikke beslaglagt. Edvard Munch befinner seg også i periferien i denne historien, som en ung, alvorlig mann som våger seg inn i bohemens midte.

Oda blir etterhvert et naturlig midtpunkt i gruppen av kunstnere som kaller seg bohemer. Hun holder sammen med Krohg selv etter de kom hjem fra Belgia uten den lille piken hun fødte, og det skal gå tre år før hun får innvilget separasjon fra sin mann. I 1888 sier han endelig ja, og samme år gifter Oda seg med Christian Krohg, og et år senere får de sønnen Per.

De to forblir gift livet ut, men samlivet deres er langt fra harmonisk. Christian ris av anger over pikebarnet de satt bort i Belgia, og de greier å få henne tilbake til familien når Nana er seks år. Deretter bor de i lengre perioder utenlands, blant annet 8 år i Paris. Oda er mor til fire barn, men livet hennes er preget av avhengighet og maktfordeling. Hun var ikke herre over sitt eget liv, og i alle fall ikke over sine egne følelser.

Mitt førsteinntrykk av Oda, bygget på hint her og der, hadde gjort at jeg så på henne som en promiskuøs kvinne, uten ansvarsfølelse og med sterkt fokus på seg selv. Etter å ha lest Ketil Bjørnstads bok har jeg fått justert dette inntrykket betraktelig.

I mine øyne var Oda Krogh en kvinne med dype følelser. Hun ville si ja til alle, og være omtenksom og tilstede i livene til alle de som krevde noe av henne. Mennene, som på meg virker håpløst selvsentrert og full av nervøsitet, vil alle ha henne for seg selv, til tross for at hun er en gift kvinne. Hennes vilje og evne til å ta seg av disse ambivalente kunstnersjelene, gikk nok på helsa løs for henne selv, og ikke minst gikk det utover tiden og oppmerksomheten barna skulle ha fått.

Det var veldig kjekt å lære mer om Kristiania-bohemen, og det moret meg stort å treffe igjen "gamle kjente" som Edvard Munch og andre kjente personligheter. At Hans Jæger og Christian Krohg var så nær venner og samtidig så på kant med hverandre viste jeg ikke. Ballen ruller videre, og jeg har notert meg Munchs etsing "Kafeinteriør" og noen av hans bilder som blir nevnt i boken. Oda ligger begravet på Vår frelsers gravlund, et fint sted å besøke neste gang jeg er i Oslo. Jeg har også lyst å lese Hans Jægers bøker Syk Kjærlighet og Fra Kristiania-bohemen, mens Albertine også frister.

Oda! var en perfekt bok å lese mens vi gikk inn i 2018. Jeg ble skikkelig lysten på å lese mer om henne, bohemene og om andre historiske personligheter fra slutten av 1800-tallet.