søndag 19. februar 2017

Evas siste vitne av Tove Alsterdal - en smakebit på søndag

Tove Alsterdal har gitt ut en rekke bøker, i fjor på denne tid leste jeg hennes forrige krim Ingen vei tilbake og ble med det en svoren fan. Hun sviktet ikke med årets utgivelse, sidene ble slukt og tankene fikk noe å jobbe med, så denne anbefaler jeg gjerne videre!

Fra bakpå boken:
En gang var Beckomberga et av Europas største mentalsykehus. Nå har sporene etter det som foregikk der blitt visket bort, og eksklusive boliger bygges i den samme parken. Svante Levander er en av dem som flytter inn i idyllen, sammen med sin nye kjæreste. På vei hjem fra butikken en kveld blir han knivstukket til døde. Hans ekskone Eva, som har fulgt etter ham den kvelden, arresteres, mistenkt for mord.

Bare én person kan vitne om hva som egentlig skjedde, og det er en utenlandsk kvinne som satt utenfor butikken og tigget. Men hun er sporløst forsvunnet.

Når noen smågutter finner rester av menneskekropper i nærheten av mordstedet, eksploderer redselen i villaforstaden. Fortidens redsler er nærmere enn noen kunne tro.

Evas siste vitne er en mangefaset historie, med en handling som presenteres kronologisk. Vi hører om Eva som blir mistenkt for mordet på sin eksmann, og grunnene til at hun fulgte etter ham i mørket den kvelden han ble drept.
Vi får høre om romfolket, om hvordan de har det på gaten i Stockholm og hvordan menneskene i Romania behandler dette reisende folket, i det som vi anser som deres hjemland.

Evas sønn Filip, er en fri sjel, som ved historiens begynnelse gjemmer seg for alt og alle, og spesielt sin mor, i Berlin. Filip og Evas relasjon er ikke tuftet på varme og åpenhet. Det såre som gjør det vanskelig å snakke sammen blir skildret på en troverdig måte. De drar på en "roadtrip" sammen, og erfaringene de gjør på denne turen gir romanen et særpreg. Vi drar til Bucuresti og får høre om tiden før, under og etter Ceausescu,

    Veiene krysset hverandre, de svingte av, og Eva så for første gang kråker på størrelse med hunder, de kretset over en søppelfylling som bredte seg ut over et enormt område. Langs kanten, oppover skråningen, lå det hytter og skur. 
    Velkommen til helvete, sa Cezar.

Bakteppet for krimhistorien er uhyggen som det nedlagte mentalsykehuset innbyr til. Da sykehuset ble stengt, ble mange pasienter skrevet ut og falt på den måten gjennom systemet. Et fancy borettslag har blitt bygget på og nær tomten til sykehuset, og det er her drapet som skal oppklares finner sted.

I denne krimmen, som et par andre jeg har lest i det siste hører vi om det mørke nettet Tor. Darknet er skapt av det amerikanske militæret, og er en måte å kommunisere på uten å risikere å bli sporet. Den eneste bruken jeg har hørt om er lysskye affærer, uten at jeg skal komme inn på hvilke de er i denne historien.

Språket er perfekt for denne historien, og helt uten verbale unoter. Teksten har noen slagkraftige uttalelser som fikk meg til å stoppe opp, og som gjorde inntrykk. Persongalleriet er godt oppbygd, med flerdimensjonale karakterer, som oppfører seg troverdig.

Den største skrekken var ikke å bli til jord etter døden, 
men på bli til mugg allerede mens man lever. 

Tove Alsterdal skriver kvalitetskrim av ypperste klasse. Det er ingenting bestialsk i historiene hennes, og hun gir heller ikke karakterene for lange personlige historier, men akkurat nok til at spenningen beholdes til siste side. Noen timer med denne anbefales på det varmeste!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2017
Sider: 426
Kilde: Leseeks


Flere smakebiter fra spennende litteratur, finner du om søndagen på bloggen Flukten fra virkeligheten, ta gjerne turen innom der!

lørdag 18. februar 2017

Søndagstur på Landåsfjellet - med fire nye hytter til samlingen

Iskunst  ved Baunehytten 
Turen denne morgenen startet ved Montana, hvor vi alltid er tidlig nok ute til å sikre oss parkeringsplass. Målet var Ulriken og noen av hyttene der oppe, men vinden var så sur, at vi stakk til høyre ved Glassberget og fikk Arneborg som første hytte.

Arneborg er oppkalt etter Arne Hansen som bygget hytten i 1932. Hytten som nå fremstår som i veldig godt stand og nydelig oppusset, sto til nedfalls på midten av 80-tallet da de nåværende eierne overtok hytten. Hytten ligger kjempefint til, med flott utsikt over Bergen sør, og vel verdt et besøk for oss turgåere.

Arneborg
Turen vår tok oss et stykke nordover igjen før vi gikk ned til Korken, eller Speiderhytten som hytten er kalt i inspirasjonsboken min om byfjellene. Hytten som ligger i Korketrekkeren ble bygget av Røde Kors i 1961, og overdratt til en speidergruppe på 90-tallet. Nå blir hytten tatt vare på av tidligere medlemmer av speidergruppen, og brukes som dagsturmål.

Korken eller Speiderhytten som den også heter

Sigridheim er hytte nummer 1 på byfjellene, og ligger frempå en pynt, noe som gir flott utsikt. Hytten hadde behov for renovering, og i 2014 fikk han ja i bystyret til å rive å bygge ny hytte. Den hytten vi ser i dag er derfor helt ny, og temmelig sjarmløs spør du meg. Ikke hadde den verken navn eller nummer, og de to flotte ravnene som gamle Sigridheim hadde på taket har flydd sin vei.

Sigridheim - den nyeste hytten i byfjellene
Siste hytte i dag ble Baunehytten. På denne tomten har det vært hytte siden 1911, men eierforhold og brann har gjort at hyttene har hatt flere forskjellige navn, utseender og eierforhold. I boken står det flere spennende historier om hytten, som siden 1972 har vært eiet av sportsklubben Baune.

Baunehytten
Ved Baunehytten lå det is på vannet, og noen har laget et flott kunstverk utpå isen. Stiene på byfjellene i dag var perfekte å gå på, siden all myr (det er det mye av på Landåsfjellet) var tilfrosset og hard å gå på. Etter å ha studert kartet i boken, ser jeg at flere søndagsturer må gå i disse traktene, hvis jeg skal samle alle hyttene.

Nå har jeg besøkt tilsammen 26 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

torsdag 16. februar 2017

60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl

Undertittelen på boken er "Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt", så for meg som alltid har det travelt og i tillegg er interessert i kvinnehistorie så måtte jo dette bli midt i blinken. Men, så var det det med tegneserie da... Ikke helt min greie for å si det sånn, men sannelig falt ikke denne boken i smak hos meg. Takk og pris for at denne havnet på kortlisten til Bokbloggprisen, ellers hadde jeg aldri fått øye på den!

Forlaget om boken:
8 av 10 biografier som kommer ut i Norge i dag, handler om menn. 87 prosent av alle omtalte personer i de vanligste svenske lærebøkene er menn. I visse skolebøker er det flere navngitte nazister enn kvinner...

Marta Breen (forfatter) og Jenny Jordahl (illustratør) synes det var deprimerende å innse at historiene om mennesket i så stor grad blir fortalt med kvinner i en evig birolle. De har derfor laget sin egen historiebok – og det i tegneserieform!

Forlag: Manifest
Utgitt: 2016
Sider: 160
Kilde: Biblioteket

Dette er en bok med store fine bilder og hvor funfacts hagler over hver side. Hver omtalte kvinne har fått en dobbeltside, hvor bildene illustrerer den kortfattede teksten på en morsom måte.

I tillegg til det med biografier og lærebøker, kan jeg sjokkere deg med å sitere fra boken at de fleste statuer i norske parker er av menn, de fleste nekrologer omhandler menn og de fleste gatene er oppkalt etter menn. Nei, jenter det er på tide å legge birollene bak oss!

Boken starter på begynnelsen av 1800-tallet og går frem mot vår tid. Aller først ut er Camilla Collett, som forsørget seg selv ved å skrive, etter hennes mann døde så alt for ung.


Mange av navnene som hedres her har jeg aldri hørt før, men veldig mange var "den første kvinnen som...." eller de var med å starte opp forskjellige institusjoner. Vi får høre om den første kvinnen som holdt offentlige foredrag, om den første kvinne som fikk Ridderkorset, om hvem som ble den første kvinne som ble gravlagt på statens bekostning, eller den første kvinnelige professor. I tillegg får vi høre om alle grunderne, om hvem som startet opp Dyrebeskyttelsen, Norske kvinners sanitetsforening, Norsk kvinnesaksforening og mange flere.


Vi møter modige fagforeningskvinner, kvinner som startet opp skipsrederi, og tøffe kvinner som jobbet som krigsreporter allerede under andre verdenskrig.

Selv har jeg noen forbilder, og jeg fant både Amalie Skram og Anna Munch i boken. I en sånn samling sterke kvinner innbundet i en bok, burde jo Norges første kvinnelige forfatter hatt en plass, men Dorothe Engelbrektsdatter var ikke med i boken.


Det er mange som har blogget om boken, nevner de jeg fant: Artemisia, Ellikken, Melusinesplace, My first.

Når det gjelder tegneserieformatet, så passet det glimrende her!

tirsdag 14. februar 2017

Vinneren av 2016 Man Booker pris - The vegetarian av Han Kang

Bookerprisen henger høyt, og selv om jeg ikke leser alle på lang eller kortlisten, og greier å holde pulsen på et stabilt nivå når disse listene avsløres, er det alltid kjekt å lese omtaler av Bookernominerte bøker. Siden jeg selv er vegetarianer, ble jeg ekstra nysgjerrig på vinneren av den internasjonale prisen. Nylig leste jeg forfatterens nyeste roman Levende og døde, og likte den godt.

The vegetarian er en mild og saktegående roman, som også er både brutal og i perioder besnærende sensuell. Romanen er delt i tre deler med forskjellige fortellerstemmer, hvor ingen av dem er hovedpersonen Yeong-hye.
I første del er det Yeong-hyes mann som er fortellerstemmen. Hun er en stillferdig, hjemmeværende husmor, som steller for en tilsvarende ordentlig ektemann. Hennes mann er fornøyd med tingenes tilstand, helt til hans kone bedyrer at hun har hatt en drøm som har ført til at hun har blitt vegetarianer. Til tross for at hennes mann synes det er rart, godtar han nykkene hennes.
Yeong-hye blir mer og mer sær når det gjelder hva hun tar til seg, og hun begynner å foretrekke å gå uten klær inne i huset, så til slutt ser hennes mann seg nødt til å ringe foreldrene hennes.

Faren presterer å presse et stykke kjøtt inn i munnen på henne i et selskap, og da triver hun til seg fruktkniven og kutter håndleddet sitt.

Mongolian mark er navnet på andre sekvens, og her er det mannen til Yeong-hyes søster, som er fortellerstemme. Han driver med videokunst, og det er i denne kunsten den erotiske delen av historien finner sted. Mongolian mark er et fødselsmerke mange er født med, og som normalt forsvinner før man blir voksen. Ved en tilfeldighet får han vite at svigerinnen fremdeles har sitt merke, noe han øyeblikkelig fatter kunstnerisk interesse for.
Denne delen finner sted to år etter Yeong-hye har kommet ut fra psykiatrisk sykehus, og hennes mann har forlatt henne. Hun blir oppsøkt av sin svoger i forbindelse med kunstprosjektet han har planer om, og hvor han vil bruke Yeong-hye som utøvende artist. Dette ender med katastrofe for omdømmet hans og for ekteskapet hans til storesøster In-hye.

I del tre Flaming Trees er det storesøster In-hye som er fortellerstemme. Begge mennene er ute av bildet, og det er In-hye som skildrer hvordan det er å være pårørende til en pasient på psykiatrisk sykehus, og alenemor til lille Ji-woo. Når vi møter Yeong-hye igjen nå, har hun vært innlagt lenge, hun er utarmet, veier ingenting og er nesten død. Storesøsteren prøver å nå inn til henne der hun ligger, og undrer seg over hvor bevisst søsteren er, og i hvilken grad hun er mentalt syk. Storesøsterens refleksjoner rundt In-hyes galskap, får henne til å se nærmere på seg selv og sitt liv, og hun kjenner på at hun nærmer seg en forståelse for hva som foregår med lillesøsteren.

Slutten på romanen er avklarende men gir ingen svar med salutt og to streker under. Jeg kan love deg at du ikke sitter uberørt tilbake når du har lest siste side. Språket er nydelig og til tider treffer hun meg midt i hjertet. Teksten er handlingsdrevet, men persongalleriet er lite og scenografien, om en kan kalle det det, er renskåret.
Romanen handler ikke om å bli vegetarianer, til det er handlingen for sær, men siden vegetarisme ikke er vanlig i Sør-Korea, så kan jeg forstå reaksjonene til familien til In-hye. Det som skjer med henne, er litt vanskeligere å sette i en konkret og forståelig kontekst.


Sjekk ut omtalene til Elida, ebokhyllami og Berit!

mandag 13. februar 2017

I Dorotheas hus av Torill Thorstad Hauger

Den siste dagen i januar var jeg og mine kultur-interesserte venninner på et foredrag sammen med Bergen Kulturforum, hvor Elisabeth Aasen tok oss med på en kvinnehistorisk vandring i Kong Oscarsgate i Bergen. Er det noe Aasen kan mye om så er det kvinnehistorie i litteraturen, og det var utrolig spennende å høre på henne. Gratulerer så mye til Elisabeth Aasen, som nylig mottok Brages hederspris for fremragende formidling av historie! (Bokomtale langt nede)

Kobberstikk fra Taare-Offer utgitt i 1685
Grunnen til at jeg innleder min bokomtale med på denne måten, er at Elisabeth Aasens foredrag omhandlet Dorothe Engelbrektsdotter (1634-1716) en av Norges fremste diktere på denne tiden. Prestedatteren og prestekonen ga ut høvedsdikt og salmer, hvorav flere var publisert i Norsk salmebok. Bortsett fra tre år i København levde hun hele sitt liv i Norges største og viktigste by på denne tiden, Bergen.
Aasen fortalte masse spennende om Kong Oscarsgate, hvordan den ble kalt Sutarestrete fordi skomakerne hadde sitt tilhold her. Hun tok oss med til 1500-tallet og historien om Dyveke og moren Sigbritt, som begge på sin måte forhekset Christian II.

Cille Gad var en slektning av Dorothe, som led en tragisk skjebne. Hun har en plass i Kong Oscarsgate oppkalt etter seg, og historien hennes gjorde inntrykk på meg. Aasen ga oss også et innblikk i hvordan Ludvik Holberg, langt forut for sin tid, opptrådte som kvinnesaksmann.

Cille Gads plass i Lille Øvregate


På en levende måte skildret Aasen brannen i 1702 som gjorde 7/8 av husene i Bergen om til aske. Huset som Dorothe bygget opp etter brannen, er med i samlingen av bevarte hus i Gamle Bergen, og selv ligger hun standsmessig begravet i koret i Bergen Domkirke.

Vel, her bobler jeg vist over av historiebegeistring, men skal prøve å holde meg til Torill T. Haugers bok om Dorothe heretter.

I innledningen siterer hun Ludvig Holberg som mener at "Dorothea Engelbrechts Dotter var den største Poeteinde de Nordiske Riker havde haft", og Norges første skrivende kvinne. Hennes dikt handler nesten alle om sorg, død og verdens forgjengelighet, vi er i barokken en tid farvet av rødt og gull men også hvitt og sort, med følelser som spenner fra tung sorg til løssluppen glede.

For en fantastisk roman jeg har kost meg med i dag! Vi er i Bergen på 1600-tallet og blir kjent med byen og menneskene der. Først og fremst handler det om Dorothe, men samtidig hører vi om to andre skrivende kvinner, kongedatteren Leonora Christina som satt fengslet i det Blå Tårn i København og Cille Knudsdatter Gad, som ble dømt til døden etter å ha blitt anklaget for å ha tatt livet av sitt eget barn.

Ingen av disse damene levde sine liv i sus og dus, og det gjorde heller ikke Maria Tysker, ruffersken i Øvregaten, Charlotte Møwe eller Gjertrud Tallaksdatter, enken som gjennom 10 år ammet 30 av byens bedrestilte barn.

I korte sekvenser får vi sanselige skildringer av livene til disse kvinnene, som i noen tilfeller krysset hverandre. Noen menn stifter vi også bekjentskap med, som Casper Jeppesen, ham møter vi først som ung elev på Latinskolen, hvor han der som hjemme, blir slått gul og blå fordi han ikke klarer å pugge på rams det de forventer av ham. Senere treffer vi ham i et fortrøstningsfullt møte med Maria Tysker, og enda litt lengre ut i handlingen, når han er en voksen forsørger, som tyvlytter til Maria når hun synger salmene til Dorothe.

Et streifmøte med Petter Dassius får vi også i boken , han som ble hennes brevvenn og deler minnebauta med henne på Domkirkegården.

Bautaen på Domkirkens gravplass
Romanen hopper frem og tilbake i tid og mellom karakterene, men historiene flettes nøysomt sammen etterhvert, og det føles ikke rotete. Det begredelige livet mange førte og også all sorg som Dorothe opplevde i livet sitt, skulle tilsi at dette er en sørgelig roman, men det er det ikke. Det dveles ikke ved de ni barnefødslene, ei heller ved at alle barna til slutt døde før henne (bortsett fra han som drog, og ikke kom tilbake til Bergen før hun var død).

Hauger har skrevet en roman om sterke, oppegående kvinner. Både ammen og skjøgen bruker sine surt oppsparte midler på å kjøpe Dorothes utgivelser, og det er godt å tenke på at de tekster som benyttes av de geistlige også faller i smak hos allmuen.


Dorothe Engelbrektsdatter ble 82 år gammel. Hun ga ut sin første samling av åndelige sanger 44 år gammel, på en tid da 7 av hennes barn var døde. Som 50 åring ble hun enke, hvorpå hun fikk skattefritak av kongen av Danmark-Norge, og ble også tilgodesett med et kongelig privilegium. Etter brannen i 1702 gikk det 10 år før hun fikk sitt etterlengtede hus ved bispebrønnen. I 1962 ble huset flyttet til museet Gamle Bergen. I Landstads kirkesalmebok av 1869 fantes flere av salmene hennes, og selv i den reviderte vi i dag finner i kirken, er fire tilbake. Den mest kjente Aftensang, har fått tittelen Dagen viker og går bort.

Detalj på bautaen
For meg som allerede er interessert i kvinnehistorie, var det som å helle bensin på bålet å lese denne boken. Jeg vil gjerne lese mer om Dorothe, og om Cille og stakkars Leonora Christina. Lørdag gikk turen til Domkirken og Gamle Bergen, for å finne bautaen og huset til Dorothe Engelbrektsdatter.

Heldige meg som har venninner med sånne skatter i sine bokhyller, og som har vett til å dele på godene, tusen takk for lånet Solveig! 


Dorothes hus som nå står ved torget i Gamle Bergen
Da jeg tuslet mot Lepramuseet etter å ha funnet bautaen over Dorothe, dukket det sannelig opp en plass oppkalt etter henne. Inngangen ved siden av museet, der hvor Marken barnehage har sin inngang, ledet inn til plassen som har fått navnet Dorothe Engelbrektsdatters plass.


Les gjerne Ragnhild Arneberg sitt flotte blogginnlegg om Dorothe Engelbrektsdatter! 

søndag 12. februar 2017

Søndagstur i strålende sol på Sandviksfjellet

Denne søndagen fikk jeg min private sherpa med meg på tur, og glad var jeg for det, for de to hyttene vi planla å finne, hadde jeg aldri funnet på egenhånd.

Første stopp Orretua
Turen gikk opp fra Eidsvåg, og rett opp Hønsestien (til venstre der Munkebotn begynner). Her går det bratt opp, med fin sti hvor det er hengt ut tau og stie på de bratteste passasjene. Vi leitet etter Birkelid, men havnet ved Ravneberg før vi måtte stake ut ny kurs. Herfra bestemte vi oss for å finne Fjellheim først, noe som gikk bra, til tross for også denne hytten lå godt gjemt. På returen fant vi ut hva som er beste vei opp til Fjellheim, men selv med en revolver mot tinningen kunne jeg ikke forklart noen veien.
Fjellheim
Den barnslige hytten på tunet 
Fjellheim med tilnavnet Harmonihytten ble satt opp i 1924. I 1932 ble hytten overført til en trompetist i Harmonien, og han tok med seg venner og instrumenter til skogs og satt ofte der og spilte, til stor forlystelse for gjestene i Dræggehytten som kunne nyte musikken. Hytten fremstår i dag som nyrenovert og ligger lunt og solfylt til, tilbaketrukket mot fjellet ved Orretua. På tunet ser vi lekehytten som de nå voksne barna laget i hyttens storhetstid.

Birkelid hytte nr. 53 på byfjellene
En trillebår som har sett sine bedre dager
Den letteste måten å komme til hytten Birkelid går opp ved Munkebotn Sti- og Renneprosjekt. Omlag 150 meter etter du har passert rennen, begynner du å se etter en svak sti inn til venstre. Noen hundre meter innover denne stien finner du Birkelid, som ikke er omtalt i boken, men er avmerket på kartet.

Hytten er i ferd med å gå tilbake til naturen, kledningen er rotten og dyr og "spesielt interesserte" kan lett ta seg inn, gjennom store hull i veggen.

Vi returnerte til Munkebotn via denne hytten, og kunne på slutten av turen glede oss over å se Sti- og Renneprosjektet totalt frosset av is. Det var artig å se at isen i rennen hadde frosset som i bølger, som gikk over kanten på rennen. 

Frosten hadde gjort det enkelt for oss turgåere å "føte" oss, for all myr var solid og stødig å gå på. Solen varmet og vi kom oss nesten tilbake til bilen, før stien ble alt for befolket, en perfekt turdag med andre ord 😊

Nå har jeg haket av tilsammen 22 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har planer om å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

fredag 10. februar 2017

Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden av Wencke Muhleisen

Etter jeg hadde lest Wencke Muhleisens roman All gjeldende fornuft, ble jeg tipset om denne boken med den lange tittelen. Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden er en roman, men fremstår som forfatterens skildring av en forholdsvis lang periode i sitt eget liv, og også hennes forsøk på å bli bedre kjent med sin far. Jeg likte romanen godt, og anbefaler den gjerne videre til de av dere som har blitt fan av virkelighetslitteratur 😊
Takk for tipset Kleppanrova!

Forlaget om boken:
Wencke Mühleisens slovenske far slutter seg i 1941 frivillig til det tyske Wehrmacht. Wencke Mühleisen selv slutter seg i 1976 til det ideologiske AAO-kollektivet, basert på fri sex og felles eiendom. Hun forlater etter hvert kollektivet og etablerer seg som forsker. Så finner hun et brev fra faren, skrevet på 80-tallet, mens hun fremdeles var del av AAO. Brevet viser at hans holdninger fortsatt domineres av et rasistisk tankegods. Verst av alt er det at han regner med at hun skal forstå ham, siden hun selv har brutt så radikalt med samfunnets normer.
Dette lenge glemte og fortrengte brevet utløser en eksistensiell krise for Mühleisen. Hva var det hun, en feminist på venstresiden, hadde gjentatt, som gjorde at han, en rasist på høyresiden – i én enkelt setning kunne sette dem i samme bås?

Historien starter ved Østerike-Ungarns oppløsning etter første verdenskrig, og senere når Slovenia ble en del av det nye kommunistiske Jugoslavia.
Det er en utfordring å plassere landene på kartet, og forstå kartet som har forandret seg gjennom historien frem til i dag.

Starten på familiehistorien deres viktig, når Wencke skal forklare sin fars tjeneste i Wehrmacht. Videre i romanen veksler vi friksjonsfritt mellom hennes søken etter å forstå sin far, og skildringer av sitt eget liv som mangeårig medlem av AAO-kollektivet.

Det som er fint med hennes skildringer, er at alt blir løftet opp i dagen, også skittentøyvasken. Ingenting blir overforklart, eller blåst av, men sett på med nøytrale briller som gjerne vil sette lys på det store "hvorfor". Hun snakker om "kumulativ heroisering" - om familiemedlemmers heroiske egenskaper som vokser i løpet av generasjonene, om lebensborn og om drapet på Ohnensorg som anses som starten på den tyske venstrebevegelsens radikalisering i 1970-årene, hvor Ulrike Meinhof var en viktig aktør.

Det var spennende å lese at begrepet "okkupasjonstid" i Østerrike har dreiet seg om årene fra 1945 - 1955 når landet var styrt av de allierte, og at det ikke var før Waldheim-skandalen i 1986, landet ble konfrontert med sin NS-fortid.

Historien om hennes far gir meg en kikkert inn i historien, som avdekker detaljer jeg gjerne ville lære mer om. Samtidig var det spennende å høre om møtet med, og livet i kollektivet Wencke var en del av i mange år. Jeg mener å huske fra min barndom å ha hørt om sånne kollektiv, og som barn og uinnvidd, oppfattet jeg alle som bodde der som hjernevasket og grundig på kanten av samfunnet. Skildringene i denne romanen fargelegger bildet, som til nå har vært veldig svart/hvitt.

På 1970-tallet eksperimenterte de med kommunikasjons- og uttrykksmåter ved å bruke terapeutisk kroppsterapi, selvfremstilling og elementer fra psykoanalysen. De leste seg opp på Wilhelm Reichs ideer om at kropp, psyke og samfunn er tre sider av samme sak, en teori som blant annet ligger til grunn for den type fri sex som de bedrev i kollektivet.

Wencke Muhleisen forsøker med denne romanen å kvitte seg med sine pinlige, plagende farsfigurer, sin egen far og Muehl, lederen av kollektivet, men dessverre foreldre er ikke til å bli kvitt. Det hun greier er å anerkjenne bindingen og det varige slektskapet. Romanen føles veloverveid og renhårig, og hun forsøker ikke av å dømme verken sin far eller AAO-lederen på noen måte, men har skrevet en rettferdig skildring av faktiske hendelser, uten for mye føleri.

Jeg er veldig glad i bøker som gir flere svar enn spørsmål, og Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden, er en sånn bok. Vi dykker inn i to historier, som egentlig kunne vært to romaner, men ved å koble dem sammen, får vi en nerve eller en rød tråd som gjør denne romanen unik. Forfatteren byr på seg selv i denne boken, og ved å ikke holde tilbake, gir hun oss en fantastisk skildring av et søkende, åpent og tilgivende menneske.
Er du glad i historie og husker disse kollektivene fra 70-tallet, så anbefales romanen på det varmeste!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015
Sider: 306
Kilde: Biblioteket