torsdag 6. oktober 2016

Arv og miljø av Vigdis Hjorth

Debatten har rast rundt forfatteres hang til å bruke sin private historie, og derved henge ut familiemedlemmer, i romanene sine. Vigdis Hjorth og romanen Arv og miljø havnet midt oppi denne debatten, noe som først gjorde at jeg utsatte lesingen, men etter å ha lest noen positive omtaler av boken heiv jeg meg rundt, og det angret jeg ikke på.

Fra bakpå boken:
At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg..

Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv.

Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til.

To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?

Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.

Forhistorien til den store arvetvisten, er traumene de to eldste barna Bergljot og storebroren Bård var utsatt for i sin tidlige barndom. Bergljot har ikke blitt hørt eller trodd når hun i 23 år har forøkt å forklare hvorfor hun ikke klarer å forholde seg til foreldrene, og i sin søken etter sjelefred har hun trukket seg bort fra dem.
Bård har sin historie, som kommer frem delvis i et brev han forfattet til faren, et brev som gjorde sterkt inntrykk på meg, og som viser at han har en annen grunn for å hate, spesielt faren.

Disse to forholdene har ikke noe med arvetvisten å gjøre, men gir en forklaring på hvorfor både de to eldste barna har havnet der de er, i krangelen om fordeling av arven, og sier litt om hvorfor foreldrene sier noe og gjør noe annet.

Drømmer har en plass i denne romanen, og både Freud og Jung bidrar med sine tanker om drømmer. Boken er litt i lengste laget, det vil si at enkelte sekvenser hadde for lite fremdrift, eller gjentatte ganger terpet på det samme. Skulle noen sekvenser blitt klippet bort, ville jeg satt en finger på det som hadde med drømmer å gjøre, for det stykker opp handlingen. At romanen er glimrende håndtverk er det ikke tvil om. Hjorth klarer på en flott måte å skildre usikkerheten og mismotet som oppstår når mennesker ikke blir hørt, trodd eller sett.

Et lite men sterkt sitat fra boken
Bergljot er en person som vil gjøre det rette overfor seg selv, hun holder på sin selvrespekt ved å tørre å være ærlig med søstrene sine, derfor vil hun også støtte broren i hans krav om at de to eldste også skal arve hytter på Hvaler. Hun har ikke villet ha noe med foreldrene å gjøre, men når faren dør, endrer bildet seg og hun søker oppreisning ved å kreve arv på lik linje med søsknene.

... takknemlig for at Klara fantes og for at det fantes mørke puber som man kunne gå inn og drikke seg full i, for om alt skulle være opplyst hele tiden, måtte man bære mørket inne i seg, og det ville ikke være til å holde ut.

I tillegg til Freud og Jung blir vi i romanen kjent med barna og vennene til Bergljot, og mange hendelser står helt alene, og ikke satt tydelig og naturlig inn i sammenhengen. Boken er forholdsvis kort med sine 343 sider, og siden få av disse sidene er fullskrevet (noen har bare et par linjer) så undrer jeg meg over hvorfor jeg brukte så pass lang tid på boken som jeg gjorde. Romanen har et heftig tema, og måten forfatteren pakker inn de bakenforliggende hendelsene, gjør at ting avklares litt etter litt.

Arv og miljø er en roman, det er det ikke tvil om. Når man leser er det ingenting som får leseren til å undre seg over om forfatteren skriver om seg selv, til tross for at ryktet sier at hun gjør det. Som leser brukte jeg ikke energi på å ergre meg over sannhetsgehalten, eller gremme meg over at hun henger ut familien sin, siden romanformatet er så tydelig.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 343
Kilde: Leseeksemplar


Etter å ha blitt litt satt ut av diskusjonen i media rundt blant andre denne boken, var det Artemisias omtale av Arv og miljø, som fikk meg på banen igjen. Ta gjerne en titt på Aftenpostens omtale av boken, hvis du vil lese mer om boken og debatten.
På bloggen Medbokogpalett kan du også lese en fin omtale av romanen.

11 kommentarer:

  1. Så bra at du ble inspirert til å lese boka likevel. Det gleder meg å høre. Synes du har skrevet en bra omtale. Føler du at du leste med andre briller pga den debatten som har rast i alle aviser? (ser jo at du ikke ble særlig preget av om hva som eventuelt skulle være virkelig eller ikke, men jeg vil tro man lett kan lese litt annerledes når man har alle disse debattene med seg i lesingen, hvis man har lest mye om det)

    Takk for link!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg bestemte meg på forhånd for å glemme debatten, og det var ikke vanskelig, siden hovedpersonen het Bergljot og hun aldri snakket i førsteperson. Hvilke av hendelsene i boken som er "ekte" og hva som er påhitt, gidder jeg faktisk ikke bry meg med.

      Slett
  2. Du har skrevet en fin omtale,Tine. Jeg har boken liggende og skal lese den, har fått med meg debatten men har ikke satt meg helt inn i den, og kommer ikke til å gjøre det før jeg leser boken heller. Jeg kommer heller ikke til å bry meg om å vite hva som eventuelt er sant eller hva som er oppdiktet. Når forfatteren leste fra boken på CP møte så syntes jeg at hun virket veldig "opprørt" men det trenger jo ikke bety at det handlet om henne. Kjenner at jeg ser frem til å lese boken.

    SvarSlett
    Svar
    1. He, he... opprørt ja, det var vel rette betegnelsen på det. Gleder meg til å høre hva du synes :)

      Slett
    2. Pst.. Vigdis har alltid en litt hektisk stil når hun leser fra bøkene sine.. Har hørt henne flere ganger, og en gang var jeg redd for at hun skulle falle ned fra barkrakken hun satt på og leste med sterk innlevelse fra (det var fra Et norsk hus eller Leve posthornet, husker ikke helt)

      Slett
  3. Flott omtale. Det ser ut som om vi er enige om at dette er ei bra bok, og jeg mener, som flere av dere, at om dette er sjølbografi eller ikke, betyr lite for kvaliteten av romanen. Jeg har også oppleved Vigdis Hjorth som oppleser av egen bok, og hun er virkelog inspirerende!

    SvarSlett
  4. elsker den boken! ser du falt for samme utsnitt som meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja der var vi hjertens enige :)

      Slett
  5. Her skriver vi i Vagant om debatten: http://www.vagant.no/noen-ganger-er-det-for-sent/

    SvarSlett