torsdag 20. juli 2017

Tre kunstmuseer for en billett i Reykjavik

Det var parolen sin det: Kunst til folket!!
Jeg hadde litt snøring på forfattere fra Island, men navnene på andre kunstnere satt lengre inne. Siden sommerferien i Reykjavik minner mer om høstferie, har jeg tilbrakt noen timer i Reykjavik Art Museum. Dette er et museum med tre forskjellige lokasjoner, som ligger i gangavstand til hverandre, og som kan besøkes på samme billett innen 24 timer, for bare 1600 kr. (islandske...)

Hafnarhùs ligger i Tryggvagata17, midt i down town Reykjavik. Bygningen er et gammelt havnelager, så interiøret er preget av den store lyse midtseksjonen som minner om et fengsel. Dette er tilholdsstedet for popartkunsten til Errò og det var det jeg ville se, men denne utstillingen hadde måttet vike for Ragnar Kjartansson (1978-) Han kalles en performance artist, for kunsten hans består av videokunst, installasjoner, "live" opptredener, men også ting rammet inn på veggen. Jeg likte utstillingen hans godt, og vil gjerne se Ragnar på besøk i Bergen.



Àsmundarsafn ligger lengst fra sentrum i Sigtùn 105. I byggene som utgjør museet levde og arbeidet skulptøren Àsmundur Sveinsson (1893-1982). Rundt bygget er det en fin hage, hvor mange av hans store arbeider er utstilt. Inne har de plassert store og små skulpturer på en sånn måte at hver enkelt får sin egen plass. De er også satt i rekkefølge etter når han laget dem, noe jeg som publikum satte stor pris på. Jeg ble godt tatt i mot på museet, vår som en kråke som jeg var da jeg tumlet inn av dørene hos dem. En kurator tok seg til til å fortelle om kunstneren, om bygningen og hun fortalte også at Àsmund var en utpreget sosial mann, som inkluderte naboer og nysgjerrige i sitt liv på denne plassen.

Det flotte bygget som var Àsmundur Sveinssons hjem og arbeidssted

Detalj fra et av hans første kunstverk

Han arbeidet i mange forskjellige materialer

Jeg vil kjenne igjen stilen hans heretter

En modell av eiendommen slik den så ut før kommunen overtok og
bygget sammen de to byggene
Denne står plassert i down town Reykjavik
Takket være Frodes bråstopp, fikk jeg fotografert denne - i Reykjavik

Kjarvalsstadir heter den tredje bygningen til Reykjavik Art Museum. Den ligger i Flòkagata 24, bare noen få minutters gange fra leiligheten vi leide da vi var på besøk i dette flotte landet. Her var det to utstillinger da jeg var her, så jeg ble kjent med to verdenskjente kunstnere.

Hallgrimkyrkja sett fra Kjarvalsstadir
Jòhannes S. Kjarval (1885-1972) er den kunstneren som bygget er oppkalt etter. Han hadde en strevsom start på livet, noe vi kunne lese om på museet. Han har ikke bodd i bygningen, men tok det første spadetaket da bygget skulle reises.


Kjarvals tanker om sitt arbeid kan en lese om i utstillingen, vi oppfordres til å se mystiske detaljer i bilene hans

Flott hva?
Den andre utstillingen jeg fikk med meg i dag var av Louisa Matthiasdòttir (1917-2000). Hun er som de andre kunstnere jeg har blitt kjent med i ferien, født i Reykjavik, men hun studerte i København, Paris og havnet til slutt i Amerika. Bildene hennes var kraftfulle og fargeklare, og et par av dem gjorde sterkt inntrykk på meg.

Utstillingen var glimrende kurert (!) 

Her har Louisa malt sin datter - sjekk ut hvor sur hun er, tipper at hun ikke ble blidere av å bli malt....

onsdag 19. juli 2017

Kvinnen ved jordas kant av Gunhild Haugnes

Kvinnen ved jordas kant er en historie med en sterk kvinne i hovedrollen. Sagaen er bygget på historiske hendelser og hovedpersonen er Frøydis Eiriksdatter, halvsøster til Leiv Eiriksson og datter av Eirik Raude. Som du sikkert forstår er vi midt i vikingtiden. Ikke la deg skremme vekk av det ultrafeminine coveret på boken, dette er barske saker!

Forlaget om handlingen:
Frøydis Eiriksdatter er en av vikingtidens mest markante kvinneskikkelser. Hun lever et barskt liv mellom steile fjell og veldige breer innerst i en grønlandsk fjord. Frøydis dyrker Frøya, Tor, Odin og de andre norrøne gudene. Hun må gifte seg med den litt veike storbonden Torvard, men det er andre menn som får blodet hennes til å bruse - og hennes barn har ulike fedre. Frøydis hegner om sin frihet, følger sine lyster og er like stri som sin far, Eirik Raude. Hun følger i sin halvbror Leiv Eirikssons fotspor og leder to eventyrlige seilaser til Vinland. Kjærlig, kvinnekamp og mektig historie. Dette er en fortelling som sitter lenge i.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 316
Kilde: Leseeks

Island var mitt tilholdssted da jeg leste denne boken, og med tur til Tingvelli og Settlement museum i Reykjavik, var hodet på rette plassen for en fin leseopplevelse.

Historien om Frøydis er spennende å følge. Vi vet jo hvilke forhold kvinnene levde under på 1000 tallet, og historien om hvordan vikingtiden ble avsluttet og kristendommen gjorde sitt inntog, er også kjent, i grove trekk.

Frøydis er stri og egenrådig som sin far (oppdageren av Grønland) Eirik Raude, og har mye utforskertrang. Spesielt spørsmålet om hvor jordas kant befinner seg, og hva som skjer når en seiler helt bort til kanten, opptar henne. Hun har hørt rykter om at jorda er rund, men kan ikke forstå at ikke vannet renner utfor og forsvinner. Det at broren Leiv Eiriksson nøt stor respekt da han oppdaget Vinland, gjør at hun selv higer etter å gjøre store oppdagelser.

Hun er også "gammelmodig" på den måten at hun tviholder på den gamle troen, når kristendommen kommer til landet. Hun sverger til Tor og Odin selv om mange rundt henne etterhvert lar seg døpe. Det er mange fine skildringer i boken på kvalene mange må ha gått gjennom i denne brytningstiden, og flotte observasjoner av hvordan kristendommen endret menneskene og gjorde dem mer sur, innesluttet, egoistisk og fordømmende.

Romanen er bygget på faktiske hendelser og historiske karakterer, men er gjort levende ved å gi karakterene tanker og følelser. Frøydis forelsker seg og blir sveket, men hun opplever blodet bruse også senere i livet, til tross for at hun blir gift med en traust og kjedelig mann. Hun levde et langt liv og fikk utrettet mye, og jeg er veldig enig med Gunhild Haugnes i at hun fortjente en saga.

Helt til sist i boken kommer det et handelsskip fra Snæfellsnes, og hit sender Frøydis sitt barnebarn, som drømte om å dra til Island. Det var derfor med ekstra spenning jeg steg ut av bilen på Snæfellsnes denne dagen, og frydet meg over å tråkke i Birka og Idunns fotefar ☺

Her kan du se noen bilder fra vår tur rundt denne halvøyen.

Andre bloggere om boken:
Bokvrimmel, I Bokhylla, Minbokogmaleblogg, Stjernekast, Mycriminalmind

Mens vi var i Reykjavik besøkte vi Saga museet, og her var både Frøydis Eiriksdatter og Torbjørg Lillevolven gitt oppmerksomhet.

Frøydis i en scene vi husker godt fra boken

Her er skildringen av Frøydis Eiriksdatter
 
Her sitter Torbjørg Lillevolven i all sin prakt
og slik skildres Torbjørg og de klarsynte

tirsdag 18. juli 2017

Snæfellsnes rundt på 12 timer

Et av mange flotte naturkunstverk i Arnastapi
Turen vår startet i Reykjavik og hadde en omvei rundt Reykholt på returen, så det som var beskrevet som en 7 timers tur ble nesten dobbelt så lang. Selv om det er kjedelig å kjøre langt og lenge, så hjelper det at veiene er beine, og brede her, med 90 grense nesten overalt. Været var fint og det vi fikk oppleve på våre 8 stopp var verdt kjøreturen.

Siden vi ikke skulle ri på islandshest eller fiske, kjørte vi helt ut til Budir før vi stoppet første gang. Her ligger den av småkirkene på Island som er hyppigst fotografert. Budakirken ble bønnhørlig avfotografert også av oss, men noe inntrykk gjorde den ikke, men det gjorde kirkens historie, som jeg leste da jeg kom hjem. Like etter stoppet vi på Hotel Budir, hvor vi fikk deilig kaffe, og så besøkte vi en ultrakoselig "butikk" på tunet utenfor hotellet.

Budakirka - les om den tøffe damen som fikk den oppført mot prestenes vilje!

Kunstutsalget utenfor Hotel Budir - ikke gå forbi hvis du er her!
Etter deilig kaffe i luksuriøse omgivelser kjørte vi videre, men herfra ble det kort i mellom stoppene. Landskapet er åpent, og hver minste lille ting som kan interessere turistene står avmerket med kruseduller, navn og piler, så på denne måten fant vi Raudfeldar ravinen. Bare noen minutters gange fra bilen kan du gå inn i fjellet, og ta deg inn flere titalls meter, før ravinen blir for smal. Klikker du på lenken kan du lese sagnet og den spennende historien til Raudfeldar.

Frode vinker farvel før han går inn i juvet 

Raudfeldar juvet hvor man kan gå inn flere titalls meter
Etter at Frode hadde blitt våt på beina (han måtte jo gå lengst mulig inn) kjørte vi videre til Arnastapi, hvor det vulkanske landskapet og alle de hekkende fuglene gjorde dette stoppet til min favoritt på turen.

Det er ikke tvil om at vi er i et vulkansk område

To "ornitologer" titter på det yrende fuglelivet

Enda meg naturkunst i Arnastapi
Ved neste stopp Londrangar fikk vi se en annen side av den spennende kystlinjen. Her var det mye sjø og beine klipper, ikke hvite som i England, men svarte. Det var lett å forestille seg skip som gikk på grunn her, og hvordan kampen med bølgene må ha vært i de gamle treskutenes tid.

Menneskene blir små i disse omgivelsene

Det er nok ikke mange dagene til disse søte små blir dyttet utfor fjellhyllen 
Noen kilometers kjøring videre tok oss til Djupalonssandur. Vi hadde lest om Dritvik og gledet oss til å besøke stedet med det morsomme navnet, men det ble nabostranden Djupalon i stedet. Her så vi igjen hull i fjellsiden, svart sandstrand med nydelige, flate, runde stener. Her ligger også vrakrester av fiskeskipet Epine av Grimsby som gikk ned utenfor kysten her. Av de 19 om bord var det bare 5 som overlevde, så det lå en ettertenksom stemning over opplevelsen.

Rester etter båten som gikk på grunn her i 1948

Stranden er lavasvart, med flotte steiner og vrakrester - ganske sterkt
På stien ned til stranden gikk vi forbi dette flotte hullet i fjellet

Etter atter noen få kilometer kjøring videre, kom vi inn i et landskap med flere gamle vulkaner. På den ene, Saxholl var det laget en trapp med 387 trinn, som tok oss helt til topps. Her kunne vi se krateret, og ned i krateret til vulkanen ved siden av. Veldig gøy å se, men betryggende å vite at Saxholl hadde sitt siste utbrudd for 4000 år siden.

Frode har gått ned på innsiden av vulkanen og lytter etter tegn til liv

Utsikten fra Saxholl var på flere andre vulkankrater

Det nærmet seg middagstid, så vi stoppet i Grunndafjørdour og spiste pizza. Det var med en smule skepsis vi gikk inn i det eneste spisestedet vi fant, men den skepsisen skulle vi få spise i oss sammen med pizzaen, for den var knallgod.

God og mett satt vi oss i bilen igjen, og kjørte mot Reykholt for å besøke hjemmet til Snorre Sturlason. Vi viste at vi ankom etter normal musèumsåpningstid, så vi slo oss til ro med å få se området. Her lå en ny og en gammel kirke side om side, men den gamle var ikke så gammel at den var fra Snorres tid. Under en kvadratmeter pleksiglass i gulvet i gamlekirken kan en se ned på de eldste ruinene.
Hotturpotturen til Snorre var også en replika, det skulle vel bare mangle om saker og ting er intakt fra 1200 tallet. Statuen som er reist av Snorre er laget av vår kjære Gustav Vigeland, noe som var kjekt å få med seg.

De to kirkene på Reykholt

Gamlekirken er ikke fra Snorres tid, men var utrolig fin
Dette skal være Snorres hotturpottur (det er selvfølgelig forbudt å stikke beina nedi.....)

Det var en lang runde dette her, men woao for noen natur og kulturopplevelser! Island har som sagt flotte veier, åpne landskap som gjør det lett å puste i, her er mye imponerende natur, som gir energi til tusen og iskaldt vær som tvinger en til å være i aktivitet. Det eneste jeg reagerer på her på Island er at "alt" er forbudt. De styrer med jernhånd hvor turistene skal få bevege seg, og forbudtskilt er satt opp overalt. Også er det dyrt her da, det var ikke bare et rykte. Vi kommer tilbake det er sikkert, men jeg ødelegger ikke flere sommerferier med 10 grader og regn/vind, så neste tur blir når vi har bobil og er pensjonister og kan reise når det passer oss ☺☺

Gustav Vigelands statue av Snorre Sturlason som står på hans hjemsted Reykholt

mandag 17. juli 2017

Like østenfor regnet av Levi Henriksen

I sommer skal jeg lytte meg gjennom de tre Skogli-romanene til Levi Henriksen, for til høsten kommer den fjerde romanen i serien som har sin handling i den lille Kongsvinger-bygda Skogli. Jeg digget den første boken, og hadde store forventninger til denne, som er den andre i serien.

Forlagets presentasjon:
Noen ganger er det best å komme seg vekk. For Simon er det en stige opp mot et soveromsvindu som setter det hele i gang. Han bestemmer seg for å begynne på nytt, kjøper en folkevognboble, et gammelt hus på Skogli og skaffer seg et og et rolig og regelmessig liv som landpostbud. Det eneste som plager ham er vinduskonvoluttene fra Kirkevergen: I garasjen står nemlig en urne som Simon ennå ikke har fått i jorda. Og når han møter den nye leieboeren i Skreddergården, Ginni Bang, farer noe igjennom ham, noe han både vil huske og ikke huske.

Ginni går ikke ut, hun leier franske filmer og drikker te mens taktekkeren Eyvind Bjørkli dag ut og dag inn inspiserer taket hennes og saluttmakeren Hemingby overvåker det hele. En dag henger gamle Sofie By ut dressene til sin avdøde mann. Noe begynner å hende. Folk tar til å bevege på seg, og Simon må ut av tilværelsen han har skapt seg.

Dette er en nydelig roman om en ikke så veldig ung mann, som etter en skilsmisse, strever med å finne ut av seg selv, og finne sin plass i livet og i verden.

I romanens begynnelse blir vi kjent med landpostbudet Simon Smidesang, når han på underlig vis blir kjent med både taktekkeren Eyvind Bjørkli og den menneskeskye og eksotiske Ginni Bang. Simon føler seg ikke som et bra postbud, for han bruker for mye tid på alle dem han er innom med posten til. Det er stadig vekk noen som trenger ham til å ta i et tak, og Simon med sitt store hjerte for andre mennesker, hjelper gjerne.

Simon har et anstrengt forhold til sin nå døde far, og vi får høre om hvordan han hadde det i oppveksten, opplevelser som har preget den han er i dag.
Hva bør han føle?  han vil gråte, men vet ikke hvorfor, hvor er følelsen av fred? hvor var jesus når han trengte ham mest?

Små ting får Simon til å assosiere seg tilbake i livet, og det er disse tilbakeblikkene som utgjør substansen i romanen, samtidig som en gryende forelskelse gjør at han ser på fremtiden med andre øyne.

Levi Henriksen har skapt noen flotte karakterer i denne boken. Med unntak av noen få vage hint, er det ingen av karakterene fra forrige bok som har plass i denne. Det er stedet Skogli som er "hovedpersonen", og det som binder menneskene og romanserien sammen.

Jeg likte denne boken godt, men ikke like godt som den første. Her gjør det ikke like store utslag på spenningskurven, men handlingen er mangfoldig, og det skjer noe hele tiden. Boken anbefales varmt, og selv om handlingene ikke henger sammen i denne serien, føles det fint å lese bøkene innenfor et kort tidsrom.

Utgitt: 2008
Lyttetid: 8 timer og 12 minutter
Kilde: Kjøpt selv


Serien i rekkefølge:
Like østenfor regnet (2008)
Dagen skal komme med blå vind (2011)
Her hos de levende (kommer sept. 2017!!)

lørdag 15. juli 2017

Et lite bildebrev fra Reykjavik - helt fritt for natur

Et blikkfang i Reykjaviks havn - stengt for vedlikehold da vi tok den lange turen ut på piren
Vi er så heldig at vi bor i gangavstand til Reykjavik sentrum, så noen turer ned hit blir det innimellom alle kjøreturene ut i naturen. Vi har vært på Maritimt museum, på Settlement Exhibition og på Hafnarhùs kunstmusèum også har vi gått langs skulpturstien. Reykjavik er en koselig hovedstad med spennende arkitektur og mye å se på - vel verdt et besøk!

Aluminiumskonstruksjonen The Sun Voyager ble satt opp i 1987 for å markere Reykjaviks 200 års dag. Kunstneren heter Jon Gunnar Arnason, som kaller kunstverket en drømmebåt - en ode til solen. Flott er den i alle fall, og hvis vi får blå himmel en kveld skal jeg ta turen ned og fotografere solnedgangen gjennom skipet.

The sun voyager en av skulpturene på den flotte turstien
 The Black Cone - monument to civil disobedience er et kunstverk av den spanske kunstneren Santiago Sierra. Monumentet er til minne om protesten som fulgte Islands økonomiske cash i 2012.

Sierras Black Cone - med et sterkt politisk budskap
Bergen har mye flott streetart, men Reykjavik har sannelig gitt disse kunstnerne fritt spillerom. Det er uendelig mye fint å se, forseggjort og ubesudlet, så det er en fryd for øyet.






Magnus Thomassons skulptur fra 1994 Monument to the Unknown bureaucrat. Et tankespinn på Den ukjente soldat, som i stedet hedrer byråkraten, som holder hjulene i gang i alle samfunn. Du finner den i Lækjargata 6

The Unknown bureaucrat






Sjøfartsmuseet i Reykjavik har en flott utstilling. De fokuserer for tiden på fiskekvotekrigen med britene på 50-tallet, men det var veldig spennende å lære om. Det var virkelig forskjell på muskelkraften i denne "krigen", men lille Island fikk heldigvis viljen sin, og retten til fisken rundt landet sitt.

Legg gjerne turen innom Maritime museum
David mot Goliat - bra minstemann vant!
Lørdag morgen la Sondre og jeg ivei mot badeanlegget Laugardalslaug. Vi brukte tid på å finne det, for merkingen på det enorme idrettsanlegget var mildt sagt ikke tilstede, men da vi kom ble vi godt tatt imot. Island er et dyrt land, det har vi fått merke, men å bade kostet nesten ingenting. Det var gøy å boltre seg ute i vann som holdt 38 grader i noen av bassengene. Kamera hadde jeg ikke med, så du får klikke på lenken hvis du vil de bilder!

Etter lunch i leiligheten gikk vi inn til sentrum igjen, og besøkte The Settlement Exhibition. Siden jeg leser om vikinger om dagen, var det spesielt gøy å lære om nordmennene som var det første som slo seg ned på Island. Utstillingen var greit lagt opp, med mye interaktive duppeditter til å underholde seg med. Den var bygget rundt det som faktisk er det første langhuset på Island, ruiner som det var spennende å studere.

Har du peiling på hvilket dyr dette kan være?

Utstillingen interaktiv og basert på tekst - veldig grei å følge
Etter vikingene var tiden kommet til kunst. Jeg hadde peilet meg ut Hafnarhùs som skulle huse Islands samling av Erròs kunst, for å lære mer om  popart, men dessverre hadde utstillingen måttet vike til fordel for Ragnar Kjartansson. God, I Feel So Bad heter utstillingen hans, som var mangfoldig og temmelig utfordrende. Her var det videokunst, maleri, installasjoner og en dame som sto på et snurrende plattform og spilte gitar. Ved hvert verk sto det beskrivelse av verket, så vi som ikke er så bevandret i moderne kunst, kunne få litt hjelp til å forstå hva kunstneren prøver å si.

Her snurrer hun rundt og rundt mens hun klimprer på sin gitar - artig kunst!

Galleriet har tidligere vært et lagerhus på havnen, nå kan gjestene være kunst på gulvet

Et rom fullt av hverdagsglimt - en flott videokunst

Reykjavik er full av flott kunst, både ute og inni husene. Her er mye kultur og historie å boltre seg i, og ikke minst mange fine områder med flotte fargerike hus. Island er et land med usannsynlig mye vanvittig natur, men hovedstaden har også mye fint å by på.

En av mange fargerike gater i Reykjavik