fredag 17. november 2017

Nord - en ny roman av Merethe Lindstrøm

Nord er Merethe Lindstrøms niende roman. For Dager i stillhetens historie mottok hun Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og den tok også meg med storm. Jeg leste også Fra vinterarkivene med glede, så forventningene var store til årets roman.

Forlaget om boken:
En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene.
Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser.

Nord er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn.


Merethe Lindstrøm får en mer og mer lyrisk penn, og i Nord benytter hun et poetisk språk og en skriveteknikk som gir meg både ståpels og litt å jobbe med. Jeg innrømmer det gjerne, romaner uten innledning og avslutning, som er strippet for bakgrunnsinformasjon, hvor vi vet "next to nothing" om karakterene og det heller ikke gies noen avklaringer, de romanene sliter jeg litt med. Når jeg klarer å se bort i fra alt det "tekniske" ved teksten, og bare lytte til setningene uten å forsøke å forstå hver enkelt, da skjer det noe magisk.

Omstendighetene blir klarere underveis. Jeg-personen forblir navnløs, men blir kalt flere ting. Han skildrer livet sitt i en periode hvor han ble reddet av den unge piken Aneska. I nåtid er han på flukt, på en lang marsj gjennom et landsbyer hvor lik ligger strødd. De møter også levende mennesker, men ikke mange av dem vil dele mat og husrom med dem. Vi vet ikke hva som har skjedd, en krig er slutt, men hovedpersonen vår synes å frykte frigjørere like mye som soldater og vakter fra fangeleirene. Det er stor matmangel men hovedpersonen virker overbevist om at redningen er å gå nordover.

Romanen begynner med at "jeg" får øye på en 6-7 år gammel gutt oppe i et tre. De slår etterhvert følge, og det er disse to pluss en liten 1-åring de plukker med seg, som utgjør gruppen.

Barnet og ansiktet, det stille hylet, øynene virrer. Jeg liker ikke å se på henne. La henne være, sier jeg. Gutten står med smårollingen, holder henne fast. Vi kan ikke ta med oss noe sånt. Jeg er bestemt. Noe sånt ser tilbake på meg. Han sier at hun kan ikke sitte igjen alene ved siden av de andre, de er ikke mer, borte alle sammen. Sier det lavt, som om de kan høre.

De snakker ikke om det som var, men forsøker å takle ensomheten så godt det lar seg gjøre. Vår venn har en redsel for å bli gal, han ser på den lille gutten som hang seg på ham, og tror i forvirring at det er ham selv. Han spør seg selv, "hvem er jeg"? Han har også en deformert pukkel på ryggen, som krever noe av oppmerksomheten, men jeg skjønte ikke helt hva denne detaljen skulle bety for handlingen i sin helhet.

Det er noe dystopisk og mørkt over hele historien, og bortsett fra det at de tre barna tok seg av hverandre, var det ikke mange lysglimt å se. Jeg kunne ønsket meg at romanen var hundre sider lengre, så det ble plass til karakteroppbygging og en avslutning. Etter endt lesning tenkte jeg på denne gutten, og lurte på hva som kom til å skje med ham, men jeg glemte ham fort, siden jeg ikke kjenner ham.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 214
Kilde: Leseeks

Merethe Lindstrøm på et foredrag på biblioteket  i 2013

tirsdag 14. november 2017

Alle disse dagene av Tove Braathen

Alle disse dagene er debutromanen til Tove Braathen, og for en debut hun har gjort! Jeg skjønner ikke at det går an å skrive så reflektert og helhetlig på "første forsøk".

Forlagets beskrivelse:
Møt Evy, pensjonert og lettere nevrotisk flyvertinne som føler at livet har seilt forbi uten at hun helt fikk det med seg. Etter utallige mislykkede forhold har hun truffet en mann som kanskje kan være den rette. Han har invitert henne hjem til seg, men da hun ringer på en regnvåt forsommerkveld, åpner han ikke.
Og Sara. Som ikke helt vet hva hun driver med, eller hvorfor hun fortsatt er gift med en mann hun innerst inne ikke liker. Som føler at fosterdatteren Em glir lenger og lenger unna.
Og Sigurd Huse. Etterforsker og tobarnsfar – og eksmann, ettersom kona har bestemt at han skal flytte ut. Hun har andre planer for hvem som skal utgjøre familien i rekkehuset i Ullevål Hageby. Rekkehuset etter Sigurd Huses bestemor.

For en vidunderlig debutroman Tove Braathen har gitt oss! Når jeg leser faller jeg gjerne for plottet og oppbyggingen av en roman, eller for karakteroppbyggingen, men aller best liker jeg det når selve språket får meg til å sukke fornøyd. Det gjorde jeg da jeg leste denne boken.

Persongalleriet er glimrende satt sammen, av menn og kvinner som har det til felles at de lengter etter å være en annen, eller at de rundt skal la dem få lov til å være seg selv. Evy er en kvinne som betrakter mennesker, hun er ensom og føler at det ordner seg for alle andre, men ikke henne selv. Sigurd Huse leser konen inn i alle han møter, og i alle situasjoner så har han knagger som involverer konen som holder på å bli eks. Jeg føler med ham, men han er ubesluttsom og sosialt sett temmelig på felgen, så jeg bruker litt tid på å lære ham å kjenne. Hvorfor står han ikke opp for seg selv (og sine barn) når kona kaster ham ut?

Sara er gift, men er ikke fortrolig med mannen sin, så når hun trenger å snakke med noen kontakter hun fosterdatteren Em sin lærer, Ragni Sten. Hadde ikke Sara hatt Ragni, eller Evy hatt venninnen Astrid til å holde seg i nakken, ville livene deres vært så mye mer forvirrende. Dette er damer som til stadighet befinner seg i en situasjon hvor de ikke vet helt hva de skal gjøre, føle, tenke eller si. Jeg får medlidenhet med dem begge to, og får lyst å legge armene mine om dem.

Denne romanen inneholder et dødsfall og Sigurd Huses etterforskning, men noen andre enn ham fra politikammeret møter vi ikke. Karakteren Sigurd Huse er den som med sine spørsmål og rolige detektivarbeid binder sammen de andre karakterene, som etterhvert viser seg å ha forbindelseslinjer til hverandre.

Det er de mellommenneskelige relasjonene som imponerer med denne romanen, og det gryende vennskapet som oppstår mellom Em og Evy var godt å lese om. Deres "tilfeldige" møte ble skildret på en troverdig måte, og reaksjonene til Em når Evy nærmer seg henne gir romanen et pust av noe håpefullt.

Alle disse dagene spiller på hele følelsesregisteret. Her er spenning og nysgjerrighet i forbindelse med hva som skjedde med den døde nestenkjæresten til Evy og jeg irriterte meg grønn over Huses kone som lurte ham til å møte sin nye kjæreste og som pusser opp huset hans og tar seg til rette.

Jeg triller terning når jeg leser og begynner alltid med seks prikker, også faller prikkene av etterhvert. Den ene prikken som er borte fra terningen på Tove Braathens roman har sammenheng med at Huse ikke fikk noen oppreisning i forhold til sviket konen gjorde mot ham. Så sinna som jeg var på henne (og på ham for å være så veik...) så fortjente jeg en viss hevn.
Jeg savnet også at Evy brydde seg mer om etterforskningen, for hun hadde ingen følelser rundt det som hadde skjedd med mannen hun hadde forhåpninger til.

Romanen til Tove Braathen er handlingsdrevet og medrivende å lese. Vi er innom tema som adoptivbarn/foreldre, skilsmisse og ensomhet, og vi får et flott innblikk i hvordan det kan føles å bli middelaldrende, når ingen trenger en.

Konklusjonen min er, denne romanen må du ikke gå glipp av!


Utgitt: 2017
Sider: 366
Kilde: Gave fra Beathe


Andre bloggere om boken: Minbokogmaleblogg og Tonesbokmerke 

mandag 13. november 2017

Urolige hjerter av Mariela Årsandøy

Denne måneden har jeg lest to bøker i den nye serien Slekten fra havet. Dette er en ny norsk historisk serie, med handling fra kystmiljøet på Andenes i begynnelsen av forrige århundre. Urolige hjerter er andre bok i denne serien.

Fra bakpå boken:
RAVNA ER TJENESTEJENTE på fornemme Rammeberg, Venninnen Nore er bortlovet til Kristian Lorentzen, som er sønnen i huset. I påvente av bryllupet er Nore selskapsdame for hans mor, den tyranniske enkefru Anthona. Det er tydelig at fru Lorentzen hater Ravna, og til og med står henne etter livet. Har dette sammenheng med jenta Elidas mørke historie som kommer fram i dagboka Ravna har funnet på loftet og leser i all hemmelighet? Forholdene blir ikke enklere av at Kristian og Ravna trekkes mot
hverandre med en skjebnesvanger kraft.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 283
Kilde: Leseeksemplar


Nye veier het den første boken i serien, og til tross for at den svarte til mine lave forventninger til denne typen litteratur, så ville jeg lese bok nummer to.
Som seg hør og bør i sånne serier, slutter bøkene "brått" og neste bok begynner der den forrige sluttet. I fortsettelsen er vi kjent med karakterene, omgivelsene og omstendighetene, så utfordringen blir å holde oppe spenningen.

I denne romanen ble det mye småintriger rundt hvem som har et godt øye til hvem. Det er ikke måte på hva som legges i et blikk eller en antagelse, og forvirringen blir etterhvert total. Ravna vil ikke lenger ha Torben siden han har vist seg sammen med Karoline. Han vil ha henne, men Ravna har et øye for Lars, og Kristian. Lars vil ha Ravna men siden Hilde vil ha ham, flørter han litt med dem begge, og har seg til og med med Nore. Nore vil gifte seg med Kristian, men siden han ikke bryr seg om henne går hun etter Lars i stedet. Sånn fortsetter det, og intrigene blir mer og mer innfløkt.

Skildringene av klasseforskjeller og tidsånden er styrken ved denne boken. Spesielt når Ravnas lillebror blir syk, ser vi forskjell på rik og fattig, når de knapt har råd til lege, og å få ham inn på sykehus er uaktuelt. Romanen er sanselig, og de mange beskrivelsene av vær, lyder og lukter gjør det spennende å lese.
Voldtekt av ungjenter og misbruk av barn hørte kanskje med i tidsånden? dette i tillegg til all utroskapen i romanens primærhandling, setter de få hemmelighetene rundt Fru Lorentzen og hvorfor hun har så mye imot Ravna langt i bakgrunnen.

Jeg er redd handlingen i denne andre boken i serien ikke greide å holde på interessen min, til tross for et lovende plott og flotte naturskildringer. Intrigene blir for intetsigende, og frampekene blir pekende litt for langt frem, men for all del, de som foretrekker denne type bøker, vil nok ikke bli skuffet.

Min omtale av Nye veier som er første bok i serien.

søndag 12. november 2017

Du er sterkere enn du tror av Bjørg Thorhallsdottir

Bjørg sin strek er kjent for de fleste. Det er første gang jeg setter meg ned med en bok fylt av hennes flotte kunst og hjertevarmende tanker. I denne boken gir Björg oss 60 nye kunstverk og historiene om hvorfor akkurat disse bildene ble til.

Forlagets presentasjon:
Björg Thorhallsdottir er en av landets mest folkekjære kunstnere. Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine.
En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske - slik at vi igjen kan bety noe for andre. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Jeg inspireres kontinuerlig av den verden og de menneskene jeg møter på min vei. Vi speiler oss i hverandre, derfor velger jeg å leve et liv uten maske, og deler mine gleder og sorger gjennom de fargene som passer til dagen min.

For en nydelig bok Bjørg Thorhallsdottir har laget! Tekstene er personlige uten å bli klam og privat, mens bildene treffer noe i meg.

Hun tar oss med inn i forskjellige situasjoner, vi møter mange menneskeskjebner og reiser til nært og fjernt. Det første bildet i boken heter "Believe in Yourself", et nydelig bilde med en tekst som fikk meg til å senke skuldrene. Et lite utdrag:

Skissen til dette bildet lagde jeg på Hawaii. Jeg dro rett fra et liv som gikk i 200 - til et palmetre! Og da jeg stoppet opp, merket jeg hvor sterk den indre dialogen er, og hvor utrolig vakker reisen innover i en selv er. For å oppleve dette må man gi prosessen tid og rom. 

Dette kjenner jeg meg igjen i. Alle mine interesser og det at jeg er nysgjerrig på det meste, har gitt meg et travelt liv, så det å klare å sette bremsene på er utrolig viktig. Bjørg setter fokus på indre egenskaper som det er greit å løfte frem, blant annet holdningen til hvordan "vi tar det".


I bildet under får vi noen fine ord om å ta ansvar for vår egen livsvei. Vi skal ikke bry oss om hva andre mennesker mener og ønsker for oss, eller hva vi tror andre mennesker mener og ønsker for oss, men ta vår egne veloverveide valg, på egne vegne. Med dette i bakhodet kan vi skyve vekk triste tanker, sure holdninger og prokastinering. Selv sitter jeg nå og gremmer meg over den første snøen som har lagt seg over landskapet utenfor vinduene mine, men med Bjørgs hjelp velger jeg å være lykkelig ☺



Gogirl, som du ser under er et skikkelig "girlpower" bilde, og sånne trenger vi jo av og til. Jeg blir glad av å se på det, og kjente at ryggraden fikk noe ekstra spenstig over seg da jeg hadde lest teksten som fulgte med.



Bildet Kampala ble tegnet ved Viktoriasjøen i Uganda. Hun forteller at hun satt sammen med en venn som er god på affirmative art. Det var artig å høre om hvordan det går an å meditere og male samtidig, og om hva dette gjør med kropp og sjel.

Obs, dette er et utdrag av bildet

En skjønn dame sitter og drømmer om kjæresten sin som er langt borte mens hun lytter til Frank Sinatra som synger Take me to the moon. Vakrere kan det ikke bli.



Bjørg Thorhallsdottir har begge pekefingrene godt nedi lommen. De brukes ikke her til å true gammel livsvisdom nedover hodene på oss. Boken er skrevet i et lett og naturlig språk, og når jeg leser tekstene er det som en god venninne sitter ved min side. Det er en vakker bok som jeg varmt anbefaler videre!

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 160
Kilde: Leseeksemplar


Andre bloggere som har kost seg med boken: ArtemisiasVerden, BeathesBokhjerte, Heartart

lørdag 11. november 2017

Nike av Caspar Eric

Caspar Eric har gitt ut flere diktsamlinger, og regnes som en av Danmarks fremste yngre poeter. Jeg er ikke noen autoritet når det gjelder lesing av dikt, men liker å prøve meg når muligheten byr seg.

Fra bakpå boken:
Hovedpersonen i Caspar Erics Nike er født med cerebral parese. Hoften hans er vridd på en spesiell måte som skiller ham ut. I det ene øyeblikket ligner han en gresk statue, i det andre er det som om kroppen han befinner seg i langsomt degenererer.

Hvordan forholder samfunnet seg til en slik skikkelse? Og hva med den handikappede selv? Hvilke identiteter står tilgjengelig for ham? Er han offer eller en som kjemper, til tross for alt? Og er det de eneste rollene han kan innta? På jobb eller sammen med sin elskede, på fest eller på sykehuset.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2015/på norsk 2017
Sider: 90
Kilde: Leseeksemplar

Dette langdiktet er skrevet med linjer bestående av 3-4-5 ord. Her er lite tegnsetting og få store bokstaver, så for meg som bare trekker pusten ved komma og punktum, gikk det unna med lesingen.

Diktet er ikke i vers og rim, slik som dikene var i "gamle dager", men en 88 siders remse med disse korte linjene, uten stopp. Teksten vi leser er noe den unge mannen Caspar, skriver til sin eks-kjæreste, hvor han prøver å formidle hvordan det er å være ham.

Etterordet i boken ga meg krykkene jeg trengte for å få noe ut av teksten jeg nettopp hadde lest. Jeg hadde undret meg over skrivemåten mens jeg leste, men når jeg nå lærer at forfatteren er opptatt av den nåtidige popkulturen, faller ting litt på plass.

Det er denne tanken om det evig fornybare som preger popkulturen det lyriske jeget prøver å finne sin plass i. Men for å finne frem til noe konstant i en verden som alltid er åpen for forandring er i beste fall et paradoks. 

Caspar Eric tar utgangspunkt i sin egen funksjonshemning, for å beskrive utfordringene handikappede står overfor i dagens samfunn. Han er på jakt etter en normalitet som ikke utelukker handikappet, og måten vi andre tenker og snakker på, er en viktig del av dette.

Utfordringen som belyses er: å klare seg eller bli et offer. Nike gir ingen fasitsvar, men setter fokus på samhandlingen oss mennesker i mellom, og sier noe om viktigheten av å fornye måten vi tenker på.

Jeg hadde tenkt å skrive to setninger om denne boken, men etterhvert som jeg bladde tilbake, leste etterordet et par ganger og ga det litt tenketid, så krøp Caspar Erics ord sakte men sikkert inn i meg. Liker du denne type dikt, så vil jeg anbefale deg å lese denne prisbelønnede danske dikteren!

På bloggen Beathes bokhjerte kan du lese en flott omtale av boken, delvis også i form av langdikt, anbefales!

fredag 10. november 2017

Vestindien - Bergens siste offentlige bordell

Bordellmuseet ligger i det hvite huset med adresse Nøstegaten 41
Bordellet ble stengt i 1876 og gjenåpnet i 2015, da som museum. Dette huset ligger i Norges eldste sammenhengende trehusrekke, en historisk bygningsmasse jeg lenge har latt meg begeistre over. Saken er at dette museet ikke har faste åpningstider, men grupper er velkommen til foredrag og omvisning. Dagens arrangement var et slags åpent hus, og jeg og en venninne var blant de ca 50 som fant veien.

Det var Gro Elisabeth Bastiansen som holdt foredraget i kveld, en kunnskapsrik og engasjerende historiker, det var veldig interessant å lytte til. Vi fikk høre om Roger Iversen sine planer for bygningene, og hvordan bordellet har sett ut i sine "glansdager". Det var vanskelig å se for seg dansesal og kjøkken i det lille rommet nede, hvor de også solgte kaker (?) og mengder med øl til lyden av trekkspill og fele. Oppe var avlukkene plassert, hvor jentene gjorde jobben sin.

Museet er ganske stilig inni, med fornøyelige detaljer og masse å lese

Les og lær!  

Her var heldigvis ikke overfylt av "krimskrams" men noe utsmykning fantes

Gro fortalte oss om hvordan Napoleonskrigen førte med seg kjønnssykdommer til dette miljøet, og hvordan kvikksølv var det eneste botemiddelet de hadde, når de ble smittet. Miljøet var preget av vold, hærverk og mye utidig oppførsel, men jentene fikk gå i fred så lenge de ikke gjorde noe vesen av seg. De hadde ikke lov å kle seg i silke eller andre fine stoffer, og måtte la vær å pynte seg med smykker eller fine hatter.

Det er ikke tilfeldig at IOGT og Betlehem ligger på Nøstet, for målet med å bli kvitt prostitusjonen er noe politikere i alle tider har jobbet med.

For å illustrere hvordan livet var for de prostituerte, fikk vi høre om enkeltskjebner som Lambertine og om Anne Gossen. Bordellvirksomheten må ses i lys av Reformasjonen, og heldigvis ble det slutt på skamstraff i 1755. Skildringer av hvordan jenter som ble tatt, måtte tåle kakstryking og halsjern, var hjerteskjærende å høre på, mens vi lærte noe om hvordan de ble sosialt utestengt og i realiteten fortapt.

Har du lyst å lære mer om den utstrakte bordellvirksomheten som fant sted i perioden fra midten av 1500-tallet og frem til bordellet stengte, er foredragholderens bok Bergen var opfyldt med Bordeller et scoop i så måte.


Gro Elisabeth Bastiansen kan sine saker, og heldige er de som har henne til lærer, for hun er en glimrende historieformidler, som jeg gjerne skulle hørt mer på. Takk for en spennende kveld Gro!

onsdag 8. november 2017

Nye veier av Mariela Årsandøy

Denne måneden har jeg lest to bøker i den nye serien Slekten fra havet. Dette er en ny norsk historisk serie, med handling fra kystmiljøet på Andenes i begynnelsen av forrige århundre. Nye veier er første bok i denne serien.

Forlaget om handlingen: 
RAVNA OG NORE er bestevenninner, selv om de hører til ulike sosiale lag. Nore er datter av en væreier og lovet bort til den unge eieren av et stort og viktig fiskevær. Ravna blir med som grovtaus når Nore får post som selskapsdame hos sin fremtidige svigemor, enkefru Lorentzen på selveste Rammeberg.
Det hviler en dyster skygge over det mektige fiskeværet. En skygge som snart skal få fatale følger for alle den berører. Og hva skjuler loftet, som det er strengt forbudt å gå opp på?

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 329
Kilde: Leseeksemplar


En væreierdatter og en ussel fiskerdatter, kan dette gå bra da? Bestevenninnenes intensjoner er gode, men når de begge flytter inn på det store fiskeværet Rammeberg, gir ulik status og sosialt lag, dem utfordringer de ikke hadde forutsett.

Ravna blir tatt godt imot og får jobbe som grovtaus i huset. Hun finner seg til rette og blir venn med jenta som må dele det lille rommet sitt med henne, og alle de andre. Nore har litt større vansker med å finne seg til rette i sin rolle som selskapsdame for enkefru Lorentzen, siden det ligger i kortene at hennes sønn Kristian skal fri til henne.

Nore prøver å få fortgang i sakene ved å flørte med Kristian, men han er om mulig enda mer humørsyk og vanskelig å forstå seg på, enn moren.

Det er alltid spennende å begynne på en ny serie, og for meg som nettopp har levd meg gjennom hele Dina-trilogien, ble dette et gledelig gjensyn med livet i Norland på begynnelsen av forrige århundre. Mariella Årsandøy bruker et flott språk som levende skildrer både natur og levevilkårene til menneskene vi møter.

Karaktoppbyggingen er også god, men den byr ikke på noen overraskelser. Nore er forelsket og håpefull og ganske så ubevisst sin egen rolle, mens Ravna er i overkant sta, stolt og ikke minst nysgjerrig. Den sure enkefruen gjenkjenner noe i Ravna, som blir et av mysteriene som følger handlingen over i neste bok. Hvorfor Kristian er så avvisende mot Nore, kan vi bare spekulere i, "time vil tell"....

Det ligger mange spørsmål i handlingen som ikke blir besvart i løpet av denne første boken i serien, i så måte minner boken meg om serien Nattmannens datter, som jeg leste for noen år siden.

Konklusjonen min etter første bok i serien Slekten fra havet er at dette er lettlest og behagelig. Jeg synes serien  begynte godt, går rett videre på neste bok Urolige hjerter, mens jeg håper på noen avklaringer og flere spennende frampek.